Om pavedømmets motstandere og kystmennesket som litterært motiv

 

Hva er protestantisme

av Tarald Rasmussen

Universitetsforlaget, 2017

Dødsbu

av Øyvind Rangøy

Aschehoug, 2021

Det er på tide med mer anmelderi av bøker. Idag står to bøker på programmet: Hva er protestantisme av Tarald Rasmussen og Dødsbu av Øyvind Rangøy. Begge bøkene er, som man kanskje forstår, forfattet av norske forfattere på norsk og utgitt på norske forlag, nærmere bestemt henholdsvis Universitetsforlaget i 2017 og Aschehoug i 2021. Det følgende er ikke ment som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.

De siste par årene har jeg brukt mye tid og hjernekapasitet å sette meg inn i kirkehistorie, særlig den som omhandler de ortodokse og romersk-katolske kirker. Så da jeg her om dagen kom over en kortfattet bok om den delen av kristenheten som trådte inn på historiens scene med splittelsen i Vestkirken på 1500-tallet, plukket jeg den opp, for hvorfor ikke? En tynn flis av en bok om et interessant tema har vel aldri skadet noen?

Hva er protestantisme er en kort innføring i et svært omfattende tema, for protestantisme er jo en sekkebetegnelse for et stort antall svært ulike kirkesamfunn som egentlig ikke har annet felles enn at de ikke er katolske og heller ikke ortodokse. Å få sagt det viktigste om protestantismen på under 130 sider er en utfordring. Lykkes Rasmussen? Tja. 

Boken er velskrevet og inneholder mye interessant stoff som blir presentert for leseren på en forholdsvis lettfattelig måte. Spissfindige teologiske poenger blir forklart på en måte som passer godt for lesere uten inngående forkunnskaper om teologi og kirkehistorie, og distinksjonen mellom de to eldste protestantiske kirkefamiliene, den lutherske og den kalvinske, både når det gjelder teologi, kirkeorganisering og syn på verden og samfunnet generelt, kommer godt frem i Rasmussens klare språk. 

Likevel setter jeg spørsmålstegn ved det ensidige fokuset på lutheranisme og, i noe mindre grad, kalvinisme, på bekostning av baptisme, metodisme, anglikanisme (som knapt blir nevnt), og nyere, karismatiske kirkesamfunn. Joda, boken er norsk, og historisk sett har lutherdommen hatt religiøst monopol i Norge det meste av tiden siden reformasjonen. Men nå har jo den statsautoriserte lutheranismen hatt konkurranse fra andre kirkesamfunn i nærmere 180 år, og langt de fleste av disse er protestantiske (noen sågar lutherske). Ja, på mange måter mer protestantiske enn Den norske kirke, som i stadig større grad fremstår som et halvhjertet, substansløst religionssubstitutt for en uinteressert medlemsmasse, ledet av biskoper som synes å være mer interessert i å være «inkluderende» og «følge med i tiden» enn å formidle et religiøst budskap. Jeg skulle gjerne lest mer om de tallrike mindre kirkesamfunnene, selv om de ikke preger  kulturen på samme måte som Den norske kirke i sine velmaktsdager. 

Dessuten synes jeg en bok som heter «Hva er protestantisme» (og ikke «Hva er norsk protestantisme), burde ha et langt mer internasjonalt perspektiv enn det vi ser her. Rasmussen nevner selv ved et par anledninger hvordan protestantismens tyngdepunkt har flyttet seg ut av Europa i løpet av 1900-tallet, så hvorfor ikke utforske dette i større grad? Det er jo dette som er den toneangivende protestantismen idag.

Jeg savner også et mer kontemporært blikk på protestantisme, for dette er i høyeste grad en levende religionsform som opplever vekst, om ikke i Norge, så i alle fall internasjonalt. Rasmussens fokus på dansk-norsk (og i noen grad kontinental) historie virker derfor noe snodig. Men om man ser bort fra mine innsigelser, er det ikke tvil om at dette er en bok med mange kvaliteter. Den allmenne leser blir utvilsomt et klokere menneske av å lese «Hva er protestantisme», og det er vel derfor vi leser slike bøker, er det ikke?

Dødsbu er averøyingen Øyvind Rangøys første diktsamling på norsk. (Han har tidligere utgitt en på estisk, men de finsk-ugriske språk forblir for meg gåtefulle.) Boken består av 56 dikt av varierende, men vanligvis ganske kort lengde. Tekstene er forfattet i frie vers og er tematisk sentrert rundt døden, havet, familien og erindring. 

Skildringene av kystlandskapet dikter-jeget vokser opp i, er ganske gode, og jeg synes han gjør vestlandshverdagen levende for leseren, som i dette tilfellet er en østlending som synes alt dette med fiskere og sjarker og det forlokkende, men farlige havet er ganske eksotiske greier. 

Et tema Rangøy i noen grad forfølger, er dualiteten er den vestlandske fiskerbondens levesett og dualiteten i landbasert og havbasert livserverv. Det er snakk om det trygge, forutsigbare versus det potensielle lykketreffet. «Jorda som slit og jorda som fridom. / Jorda som fjord og fossedur. / Havet som tek og havet som rikdom. / Havet som moll i tåkelur.» Dette er vel noe som kan overføres til andre forhold også, vil jeg mene, uten at jeg skal gå nærmere inn på det her.

Ellers er det mye om oppvekst, om hverdager i et landskap marinert i saltvann og vind. «Eg teiknar ei øy for dykk / stigen i salt og slo / med røter i måseskit.» Som sagt, eksotisk for meg, men sikkert gjenkjennelig for mange lesere. Egentlig er det litt av den samme tematikken som i Hans Anton Grønskags diktsamling som jeg omtalte for et par måneder siden.

Døden er også tilstede gjennom hele samlingen. En far som har tilbragt mye av livet ute på havet og som blir sengeliggende dør. Dødsbuet tittelen viser til, er det som er igjen av den døde etter at han har forlatt verden. Men om dette sier noe signifikant om avdøde, er usikkert. «Når nokon døyr, / seier tinga noko av det dei aldri fekk sagt / og kanskje som i gen ville seie. kanskje / var tinga viktige, kanskje tilfeldige kvistar / filtra i ein sakte kvernande kvervel / i ei bakevje.»

I motsetning til de fleste moderne norske lyrikere (i hvert fall de jeg har lest i det siste) bruker Rangøy normal syntaks og tegnsetning. Han avslutter setningene med punktum, og han bruker komma der det skal være det. Med ett unntak. Han avslutter han alle diktene uten punktum, ja uten noe tegn overhode. Utrolig kult, ikke sant? (OK, rett skal være rett. Ett dikt avsluttes med spørsmålstegn.)

Nuvel. Jeg er ikke overmåte imponert over denne diktsamlingen, men jeg kjedet meg heller ikke nevneverdig under lesningen av den. Hvis du liker litt døll, ikke spesielt virtuos hverdagspoesi med minimalt avstikkende punkutasjon, er kanskje Dødsbu noe for deg. Omslaget er uansett ganske kult.