Gå til hovedinnhold

Et stille rop fra kysten

 


Hans Anton Grønskag

Tida søv aleine

Bokvennen 2016


Vi fortsetter vår lesning av nyere norsk lyrikk, men denne gangen skrur vi tiden noen år tilbake, nærmere bestemt til 2016, for det var da Hans Anton Grønskag kom ut med diktsamlingen Tida søv aleine. Boken består av 54 dikt som samlet utgjør et portrett av et ikke navngitt øysamfunn. Åpningsdiktet  begynner med et geologisk genesis der øya «steig frå hav / Den store breen skreiv avskjed / ruren dekkjer arr i flomålet / Svaberg / livlaust /salt i såra». Så følger ymse vignetter om øyas beboere, fellesskapet dem imellom, natur, værforhold og så videre. Mye har et nostalgisk preg, men Grønskag har også øye for de mørkere sidene ved tilværelsen. 


Personlig synes ikke jeg dette er spesielt interessant som litteratur. Det blir liksom litt for mye av den poetiseringen av hverdagsliv og slit som er så typisk for mye av den kanoniserte norske lyrikken fra det siste århundret. Jeg lar meg ganske enkelt ikke bevege nevneverdig av denne lyriske heroisering av «vanlige folk» og deres Sisyfos-aktige (men «autentiske»!) og «jordnære» tilværelse langt fra byens miks av luksus og fremmedgjørelse. Men det eksisterer tydeligvis et marked for slikt, eller i det minste forfattere som har et behov for å produsere slik litteratur. Og det er selvfølgelig helt greit.


Språklig sett benytter Grønskag seg av et nynorsk med sterke innslag av lettere arkaiske og dialektale former. Ikke noe galt i det, spør du meg. I de aller fleste diktene utgjør tittelen første ord i første linje. Akkurat det har jeg ingen sterke meninger om. Det kan være vanskelig å finne på titler til dikt. En ting jeg har meninger om, er fraværet av skilletegn og den vilkårlige bruken av stor forbokstav. Jeg forstår at det på overflaten signaliserer «poesi» når man ikke gidder eller har skills til å bruke rim og metriske former og denslags, men ærlig talt, det gjør ingenting for leseropplevelsen. 


Jeg aner at Grønskag har et ønske om å dokumentere noe som er i ferd med å forsvinne, eller kanskje allerede er forbi for alltid. I det siste diktet fantaserer han om å gå til berget og «rissa inn det som / må seiast i ti tusen år / … berre dette enkle: / vi var her!» ja, kjære leser, det er vel det dette prosjektet handler om: en aldrende mann som søker oppmerksomhet. Men det er kanskje det all litteratur handler om, og kanskje enkle inskripsjoner i fjell er det mest effektive formen for litteratur i så måte. 


Dommen? Boken er ikke spesielt provoserende, men heller ikke spesielt imponerende. I motsetning til mange lyrikere har Gronskag noe han ønsker å si, men hva han har å si og måten han sier det på, interesserer meg ikke nevneverdig. Men den interesserer kanskje aldrende menn fra kystbygder?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et