Et stille rop fra kysten

 

Hans Anton Grønskag

Tida søv aleine

Bokvennen 2016

Vi fortsetter vår lesning av nyere norsk lyrikk, men denne gangen skrur vi tiden noen år tilbake, nærmere bestemt til 2016, for det var da Hans Anton Grønskag kom ut med diktsamlingen Tida søv aleine. Boken består av 54 dikt som samlet utgjør et portrett av et ikke navngitt øysamfunn. Åpningsdiktet  begynner med et geologisk genesis der øya «steig frå hav / Den store breen skreiv avskjed / ruren dekkjer arr i flomålet / Svaberg / livlaust /salt i såra». Så følger ymse vignetter om øyas beboere, fellesskapet dem imellom, natur, værforhold og så videre. Mye har et nostalgisk preg, men Grønskag har også øye for de mørkere sidene ved tilværelsen. 

Personlig synes ikke jeg dette er spesielt interessant som litteratur. Det blir liksom litt for mye av den poetiseringen av hverdagsliv og slit som er så typisk for mye av den kanoniserte norske lyrikken fra det siste århundret. Jeg lar meg ganske enkelt ikke bevege nevneverdig av denne lyriske heroisering av «vanlige folk» og deres Sisyfos-aktige (men «autentiske»!) og «jordnære» tilværelse langt fra byens miks av luksus og fremmedgjørelse. Men det eksisterer tydeligvis et marked for slikt, eller i det minste forfattere som har et behov for å produsere slik litteratur. Og det er selvfølgelig helt greit.

Språklig sett benytter Grønskag seg av et nynorsk med sterke innslag av lettere arkaiske og dialektale former. Ikke noe galt i det, spør du meg. I de aller fleste diktene utgjør tittelen første ord i første linje. Akkurat det har jeg ingen sterke meninger om. Det kan være vanskelig å finne på titler til dikt. En ting jeg har meninger om, er fraværet av skilletegn og den vilkårlige bruken av stor forbokstav. Jeg forstår at det på overflaten signaliserer «poesi» når man ikke gidder eller har skills til å bruke rim og metriske former og denslags, men ærlig talt, det gjør ingenting for leseropplevelsen. 

Jeg aner at Grønskag har et ønske om å dokumentere noe som er i ferd med å forsvinne, eller kanskje allerede er forbi for alltid. I det siste diktet fantaserer han om å gå til berget og «rissa inn det som / må seiast i ti tusen år / … berre dette enkle: / vi var her!» ja, kjære leser, det er vel det dette prosjektet handler om: en aldrende mann som søker oppmerksomhet. Men det er kanskje det all litteratur handler om, og kanskje enkle inskripsjoner i fjell er det mest effektive formen for litteratur i så måte. 

Dommen? Boken er ikke spesielt provoserende, men heller ikke spesielt imponerende. I motsetning til mange lyrikere har Gronskag noe han ønsker å si, men hva han har å si og måten han sier det på, interesserer meg ikke nevneverdig. Men den interesserer kanskje aldrende menn fra kystbygder?