Gå til hovedinnhold

Et stille rop fra kysten

 


Hans Anton Grønskag

Tida søv aleine

Bokvennen 2016


Vi fortsetter vår lesning av nyere norsk lyrikk, men denne gangen skrur vi tiden noen år tilbake, nærmere bestemt til 2016, for det var da Hans Anton Grønskag kom ut med diktsamlingen Tida søv aleine. Boken består av 54 dikt som samlet utgjør et portrett av et ikke navngitt øysamfunn. Åpningsdiktet  begynner med et geologisk genesis der øya «steig frå hav / Den store breen skreiv avskjed / ruren dekkjer arr i flomålet / Svaberg / livlaust /salt i såra». Så følger ymse vignetter om øyas beboere, fellesskapet dem imellom, natur, værforhold og så videre. Mye har et nostalgisk preg, men Grønskag har også øye for de mørkere sidene ved tilværelsen. 


Personlig synes ikke jeg dette er spesielt interessant som litteratur. Det blir liksom litt for mye av den poetiseringen av hverdagsliv og slit som er så typisk for mye av den kanoniserte norske lyrikken fra det siste århundret. Jeg lar meg ganske enkelt ikke bevege nevneverdig av denne lyriske heroisering av «vanlige folk» og deres Sisyfos-aktige (men «autentiske»!) og «jordnære» tilværelse langt fra byens miks av luksus og fremmedgjørelse. Men det eksisterer tydeligvis et marked for slikt, eller i det minste forfattere som har et behov for å produsere slik litteratur. Og det er selvfølgelig helt greit.


Språklig sett benytter Grønskag seg av et nynorsk med sterke innslag av lettere arkaiske og dialektale former. Ikke noe galt i det, spør du meg. I de aller fleste diktene utgjør tittelen første ord i første linje. Akkurat det har jeg ingen sterke meninger om. Det kan være vanskelig å finne på titler til dikt. En ting jeg har meninger om, er fraværet av skilletegn og den vilkårlige bruken av stor forbokstav. Jeg forstår at det på overflaten signaliserer «poesi» når man ikke gidder eller har skills til å bruke rim og metriske former og denslags, men ærlig talt, det gjør ingenting for leseropplevelsen. 


Jeg aner at Grønskag har et ønske om å dokumentere noe som er i ferd med å forsvinne, eller kanskje allerede er forbi for alltid. I det siste diktet fantaserer han om å gå til berget og «rissa inn det som / må seiast i ti tusen år / … berre dette enkle: / vi var her!» ja, kjære leser, det er vel det dette prosjektet handler om: en aldrende mann som søker oppmerksomhet. Men det er kanskje det all litteratur handler om, og kanskje enkle inskripsjoner i fjell er det mest effektive formen for litteratur i så måte. 


Dommen? Boken er ikke spesielt provoserende, men heller ikke spesielt imponerende. I motsetning til mange lyrikere har Gronskag noe han ønsker å si, men hva han har å si og måten han sier det på, interesserer meg ikke nevneverdig. Men den interesserer kanskje aldrende menn fra kystbygder?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Varg Vikernes har ordet

  BOKOMTALE AV ESPEN D To Hell And Back Again Varg Vikernes 2025 I dag forbinder de fleste hardrock med koselige skallede bamser med skjegg og tatoveringer. Men hvis vi går tilbake til det tidlige 90-tallet, var det annerledes. Da var hardrockerne farlige, og den farligste av dem alle var Varg Vikernes aka Greven.  I 1994 ble han dømt for overlagt drap og flere kirkebranner. 31 år senere har Vikernes satt seg ned og skrevet sine memoarer. Akkurat slik musikeren Vikernes gjorde alt selv med enmannsbandet sitt Burzum, har han også gjort alt selv med denne boken. Skrevet selv, lest korrektur selv, ikke alltid med like stort hell, og gitt ut boken selv. Det har blitt en koloss av en bok med sine nesten 700 sider. Opprinnelig er boken skrevet som fem forskjellige bøker, men i år er altså alle bøkene samlet og gitt ut til den hyggelige prisen av 300 kroner. De fem delene er 1: «My Black Metal Story» der Vikernes skriver om hvordan han begynte med metall-musikk og hvordan kretse...