Idag er det fem år siden Fidel Castro, det sosialistiske Cubas mangeårige president, døde, 140 år siden pave Johannes XXIII, som skrev seg inn i kirkehistorien ved å innkalle til Det annet vatikankonsil, ble født, og 85 år siden Anti-Komintern-pakten mellom Tyskland og Japan ble undertegnet. Og nettopp på denne høstdagen, av kalendrister kalt 25. november, har jeg lest nok en diktsamling. Denne er faktisk enda eldre enn den jeg leste igår, for det er hele seks år siden Hav, sløyd av Erlend Wichne kom ut. Dette er en ganske forglemmelig sak som, i likhet ned gårsdagens diktsamling, har et maritimt tema, men denne gangen er temaet helt eksplisitt. Denne boken handler om havet, ikke øyer eller kystsamfunn eller de saktmodige, hardtarbeidende menneskene som lever ute i havgapet, men de fysiske vannmassene som omgir kontinentene. Den er full av fjasete, muntlig pregede tekster om hav og saltvann, fjære, fisk, hval, maneter, tang, tare og alt man gjerne tenker at folk langs kysten er opptatt av. Havet som objekt for sansene og åsted for eventyr. Språklig sett skriver Wichne på et bokmål som inneholder sterke innslag av «kav» dialekt, særlig i flertallsformer og presens partisipp. Det gjør ikke noe med leseropplevelsen utover å minne oss på at forfatteren er, eller i det minste gir seg ut for å være, fra et sted der det snakkes slik dialekt. I et av diktene slår Wichne for eksempel fast at «bølgan, bølgan bølgan, bølgan / bøl bøl bøl bøl bøl bøl bøl bål bøl bøl bøl» osv. Joda, tekstene handler også om språkets partikler og deres utilstrekkelighet som middel for erkjennelse i møte med havet. Nuvel. Han skal i hvert fall ha ros for å ikke overlesse tekstene med dialektal gibberish samt for å bruke skilletegn og store forbokstaver, noe som er en utdøende kunst blant moderne poeter. Likevel er det vanskelig å se noen som helst litterær verdi i disse tekstene.
Erlend Wichne
Hav, sløyd
Flamme Forlag, 2015
Kommentarer
Legg inn en kommentar