Gå til hovedinnhold

Havet, festet til flak av døde trær

 


Idag er det fem år siden Fidel Castro, det sosialistiske Cubas mangeårige president, døde, 140 år siden pave Johannes XXIII, som skrev seg inn i kirkehistorien ved å innkalle til Det annet vatikankonsil, ble født, og 85 år siden Anti-Komintern-pakten mellom Tyskland og Japan ble undertegnet. Og nettopp på denne høstdagen, av kalendrister kalt 25. november, har jeg lest nok en diktsamling. Denne er faktisk enda eldre enn den jeg leste igår, for det er hele seks år siden Hav, sløyd av Erlend Wichne kom ut. Dette er en ganske forglemmelig sak som, i likhet ned gårsdagens diktsamling, har et maritimt tema, men denne gangen er temaet helt eksplisitt. Denne boken handler om havet, ikke øyer eller kystsamfunn eller de saktmodige, hardtarbeidende menneskene som lever ute i havgapet, men de fysiske vannmassene som omgir kontinentene. Den er full av fjasete, muntlig pregede tekster om hav og saltvann, fjære, fisk, hval, maneter, tang, tare og alt man gjerne tenker at folk langs kysten er opptatt av. Havet som objekt for sansene og åsted for eventyr. Språklig sett skriver Wichne på et bokmål som inneholder sterke innslag av «kav» dialekt, særlig i flertallsformer og presens partisipp. Det gjør ikke noe med leseropplevelsen utover å minne oss på at forfatteren er, eller i det minste gir seg ut for å være, fra et sted der det snakkes slik dialekt. I et av diktene slår Wichne for eksempel fast at «bølgan, bølgan  bølgan, bølgan / bøl bøl bøl bøl bøl bøl bøl bål bøl bøl bøl» osv. Joda, tekstene handler også om språkets partikler og deres utilstrekkelighet som middel for erkjennelse i møte med havet. Nuvel. Han skal i hvert fall ha ros for å ikke overlesse tekstene med dialektal gibberish samt for å bruke skilletegn og store forbokstaver, noe som er en utdøende kunst blant moderne poeter. Likevel er det vanskelig å se noen som helst litterær verdi i disse tekstene.


Erlend Wichne

Hav, sløyd

Flamme Forlag, 2015

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av