Havet, festet til flak av døde trær

Idag er det fem år siden Fidel Castro, det sosialistiske Cubas mangeårige president, døde, 140 år siden pave Johannes XXIII, som skrev seg inn i kirkehistorien ved å innkalle til Det annet vatikankonsil, ble født, og 85 år siden Anti-Komintern-pakten mellom Tyskland og Japan ble undertegnet. Og nettopp på denne høstdagen, av kalendrister kalt 25. november, har jeg lest nok en diktsamling. Denne er faktisk enda eldre enn den jeg leste igår, for det er hele seks år siden Hav, sløyd av Erlend Wichne kom ut. Dette er en ganske forglemmelig sak som, i likhet ned gårsdagens diktsamling, har et maritimt tema, men denne gangen er temaet helt eksplisitt. Denne boken handler om havet, ikke øyer eller kystsamfunn eller de saktmodige, hardtarbeidende menneskene som lever ute i havgapet, men de fysiske vannmassene som omgir kontinentene. Den er full av fjasete, muntlig pregede tekster om hav og saltvann, fjære, fisk, hval, maneter, tang, tare og alt man gjerne tenker at folk langs kysten er opptatt av. Havet som objekt for sansene og åsted for eventyr. Språklig sett skriver Wichne på et bokmål som inneholder sterke innslag av «kav» dialekt, særlig i flertallsformer og presens partisipp. Det gjør ikke noe med leseropplevelsen utover å minne oss på at forfatteren er, eller i det minste gir seg ut for å være, fra et sted der det snakkes slik dialekt. I et av diktene slår Wichne for eksempel fast at «bølgan, bølgan bølgan, bølgan / bøl bøl bøl bøl bøl bøl bøl bål bøl bøl bøl» osv. Joda, tekstene handler også om språkets partikler og deres utilstrekkelighet som middel for erkjennelse i møte med havet. Nuvel. Han skal i hvert fall ha ros for å ikke overlesse tekstene med dialektal gibberish samt for å bruke skilletegn og store forbokstaver, noe som er en utdøende kunst blant moderne poeter. Likevel er det vanskelig å se noen som helst litterær verdi i disse tekstene.

Erlend Wichne

Hav, sløyd

Flamme Forlag, 2015

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Les mer

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen