Gå til hovedinnhold

Forbuden frukt



Vi har mottatt et leserbrev fra en samfunnsdebattant fra Oslo. I dette i innlegget viser han til denne saken fra Aftonbladet.


Kjære Würmstuggu

Ved et gymnas i Sollentuna i Sverige har det kommet kritikk mot skoleleiinga for å ha tillatt at en av korridorene har blitt pynta med visuelle representasjoner av bananer og aper. Kritikken er blitt framsatt av lærere og elever som mener at dekorasjonene kan oppfattes som rasistiske av nyankomne, melaninrike elever. Dette er et framskritt med tanke på at lærere og gymnasiaster tradisjonelt sett er prega av småborgerlige verdier og sånn sett har vært opprettholdere av den systemiske rasismen i vesten.


Vi ser at saka har vekt både latter (demonstrativ latter, vel å merke) og irritasjon fra kvite middelaldrende gubber på internettet. De sier de ikke ser koblinga mellom rasefremmede ungdommer og aper som spiser bananer, og de velter seg i ironi og stikk mot antirasistene. Dette er bare den samme gamle «fargeblindheta» som rammer alle på høyresida hver gang det avdekkes rasisme i samfunnet. Sjølsagt ser de koblinga, de vil bare ikke si det. For å kunne drive antirasistisk arbeid må en ikke bare være rasebevisst, en må også være ærlig om sine egne rasefordommer. Det mest rasistiske du kan gjøre er faktisk å benekte rasefordommene dine. En kvit som sier hen ikke forbinder melaninrike mennesker med apekatter, ljuger, og vil aldri være til hjelp i arbeidet mot rasismen. Vi kvite kan ikke bare sette strek over delaktigheta vår i kolonialisme og slavehandel. Rasismen har blitt en del av vår kulturs DNA.


Som sagt skjer det positive ting, men man oppnår ingen djuptgående forandringer ved å fjerne pynt fra en skolegang. Bananen har vært et symbol på koloniseringa av Afrika og slavehandelen i flere hundre år, og på film, bilder og malerier har aper og melaninrike mennesker stort sett vært utskiftbare størrelser. Skal vi få slutt på kolonialismen og rasismen, må vi frata rasistene (og med rasistene mener jeg alle kvite, jeg også) midla for å opprettholde og videreføre de kolonialistiske strukturene i kulturen vår. Og bananen og apen er noen av de sterkeste av disse midla. Derfor foreslår vi forbud mot import av bananer. Får en ikke kjøpt bananer, vil etterspørselen snart forsvinne og folk glemme hvordan de ser ut. Dette vil gi rasistene ett våpen mindre. Når det gjelder aper, så er det lite et importforbud kan utrette, men det bør være mulig å utvide § 185 og slutte å bruke bilder av dem i skolebøker og litteratur for barn.


Hva sier dere, Würmstuggu? Er det greit at offentlige institusjoner forhåner melaninrik ungdom med frukt?


Hilsen Stein Inge Weiden,

aktivist og samfunnsdebattant,

Vålerengen, Oslo



Würmstuggu-redaksjonen svarer:


Du belyser en rekke interessant sider ved denne saken. Vi bifaller ikke alt du sier, men vi synes importforbud mot denne frekkeste av frukter høres fornuftig ut. Bananen har jo en form som kan oppfattes som uanstendig, og det er heller tvilsomt om denne falliske frukten, som botanisk sett egentlig er et bær, hadde blitt noen suksess om den hadde blitt introdusert på det norske markedet idag, med tanke på moralske fremskritt som er gjort, særlig når når det gjelder forhold knyttet til kjønnsliv, siden de første lass med bananer kom til Norge. Dessuten er det for mye sex- og kroppspress i samfunnet vårt som det er. Bananer smaker jo heller ikke særlig godt.




Foto: Wikimedia Commons


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika