Kuler, knyttnever og kroppsvæsker

 

Tex Willer nr. 686

«Manuela Montoya»

av Mauro Boselli, Carlo Monni og Mauro Laurenti

Det er få kvinner i Tex Willer-universet, og hvis man ser bort fra «skjørtejegeren» Kit Carsons angivelige kvinnekjærhet, som for det meste virker teoretisk og sjelden får utløp i mer enn en og annen kommentar, viser seriens heroiske menasjeri sjelden interesse for å inngå romantiske og erotiske forbindelser med det motsatte kjønn. 

I denne historien treffer imidlertid Kit Willer en gammel flamme, en ung og vakker arving som selvfølgelig er i vanskeligheter, og kjærligheten blusser opp i den grad at de to går så langt som til å utveksle kroppsvæsker (orale, vel å merke). Ellers handler dette om intriger i det meksikansk-amerikanske miljøet og banditter som jaktes på av Tex og Carson i det sørvestlige USA. Ikke spesielt originalt, kanskje, men drivende godt fortalt av ringreven Mauro Boselli, som her har fått hjelp til manusarbeidet av Carlo Monni.

Selv om tegner Mauro Laurenti får rikelig anledning til å avbilde skuddløsninger og neveslag, er det en overraskende lav body count i denne første episoden (av to, etter hva jeg kan se), men det kan jo absolutt tenkes å ta seg opp i neste episode. Uansett er det de romantiske scenene mellom Kit og Manuela Montoya som sitter friskest i minnet etter min gjennomlesning. Historien er fint bygget opp, og særlig den lange åpningssekvensen, som introduserer Frk. Montoya i en forrykende actionsekvens og deretter etablerer forholdet mellom de unge elskende, trekker leseren inn i historien på effektivt vis.

Jeg har for vane å snikkikke på Bonellis nettsider for å se hva vi har i vente i neste nummer. De sidene som ligger ute som preview fra denne historien, ga meg bange anelser. Tegningene så rett og slett ikke gode ut. Men når jeg nå har det fysiske heftet i hendene, og jeg kan bivåne tegningene i fullt format, må jeg innrømme at det dårlige førsteinntrykket i stor grad er gjort til skamme. Tusjingen er nemlig meget godt utført og gir tegningene et tiltalende retro-preg som langt på vei kompenserer for figurenes stivhet og de kalde, livløse ansiktene. Nå er ikke alle ansiktene kalde og livløse da, for når det er Manuela Montoyas ansikt som skal festes til papiret med pensel og blekk, er det tydelig at Laurenti har brukt fotoreferanse, for hun ser stunning ut. Tegningene er altså ikke de beste jeg har sett, men de har absolutt sine kvaliteter, og de får jobben gjort, altså jobben med å visualisere Bossellis bunnsolide manuskript. 

Jeg kommer i hvert fall til å plukke opp neste nummer.