Gå til hovedinnhold

Anmeldelse: Gjenferdet av Alexander Wolf

 


Gajto Gazdanov

Gjenferdet av Alexander Wolf

Oversettelse: Dagfinn Foldøy

Cappelen Damm, 2021


Jeg innrømmer gladelig at jeg mer enn gjerne leser russisk litteratur, både de store 1800-tallsforfatterne og sovjettidens «ingeniører av den menneskelige sjel». Men de franskbaserte eksilrusserne er temmelig fremmed land for meg. Så da en fugl hvisket meg i øret at den for meg helt ukjente Gajto Gazdanov (1903-1971) muligens kunne være noe som passet min litterære smak, gikk jeg til det skritt å plukke opp et digitalt eksemplar av hans roman Gjenferdet av Alexander Wolf fra1948, som ble utgitt for første gang på norsk tidligere i år i Dagfinn Foldøys oversettelse.


Denne forholdsvis korte romanen tar utgangspunkt i en dramatisk hendelse under den russiske borgerkrigen, da bokens forteller i en alder av 16 år drepte en fiende på kloss hold i selvforsvar. Mange år senere, i Paris, kommer han over en bok der han til sin store forbauselse oppdager at denne episoden er beskrevet i detalj, men fra perspektivet til den drepte mannen, som altså viser seg ikke å være død likevel. Forfatteren overlevde altså og gjorde litteratur av hendelsen. Dette er Alexander Wolf, som på flere måter enn én tar form av et gjenferd i denne pariserromanen om hvordan fortid speiler fremtid og en enkelthendelse skaper forgreninger i tid og rom.


Hovedpersonen setter seg fore å komme i kontakt med dette «gjenferdet» fra sin egen fortid. Hvorvidt han lykkes, skal jeg ikke si noe om, men hans nærvær kan føles gjennom hele boken. Gjenferdet av Alexander Wolf ligner på ingen måte på tradisjonell, russisk romankunst, og selv om den er skrevet på russisk, har den mer til felles med moderne, vesteuropeisk litteratur. Den er skrevet i førsteperson og tar forn av en lang indre monolog, der hovedpersonens refleksjoner spiller en vel så viktig rolle som hendelsene han utsettes for. Men selv om det er mye tanker og prat, er det også et elegant utformet plot som til tross for at det inneholder endel avstikkere og sideveier, henger godt sammen og tidvis makter å overraske, for eksempel når handlingen tar en vending mot hardkokt krim mot slutten.


Persongalleriet er ganske begrenset. Foruten jeg-personen og en kvinne, også av russisk avstamning, med «stor munn, med fyldige og begjærlige lepper», som han etterhvert innleder et kjærlighetsforhold til, er det bare noen få personer vi møter, og alle sammen på et overfladisk nivå. Selv forholdet mellom de to elskerne blir skildret på en kjølig måte, med en avstand og emosjonell forsiktighet som kanskje sier noe om isolasjonen  immigranter opplever i det moderne storbylivet. 


«Moderne» er forsåvidt også beskrivende for romanen som fortelling også. Dens spill med forholdet mellom litteratur og virkelighet, dens radikale subjektivitet og dens blanding av høyt og lavt, tradisjonelt og moderne, gjør at tankene snarere går til Paul Auster enn til Maksim Gorkij, som visstnok var en beundrer av Gazdanov. Enkelte passasjer blir kanskje litt høytflyvende i sin metafysiske spekulasjon rundt livet, døden og skjebnen, og hovedpersonens i overkant intellektualistiske tilnærming til det meste, også kjærligheten og erotikken, kanskje  som en referanse til underholdningsromanens detektivhelter, gjør at man som leser ikke blir særlig emosjonelt berørt, men hva gjør vel det når boken er så glitrende skrevet og så rik på idéer?


På spørsmålet om denne romanen er verdt å lese hvis man liker å bruke tid på kvalitetslitteratur og i tillegg ikke har noe imot å lese bøker av hvite, europeiske, heteroseksuelle menn, er mitt svar et klart og entydig «ja».


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika