Anmeldelse: Gjenferdet av Alexander Wolf

 

Gajto Gazdanov

Gjenferdet av Alexander Wolf

Oversettelse: Dagfinn Foldøy

Cappelen Damm, 2021

Jeg innrømmer gladelig at jeg mer enn gjerne leser russisk litteratur, både de store 1800-tallsforfatterne og sovjettidens «ingeniører av den menneskelige sjel». Men de franskbaserte eksilrusserne er temmelig fremmed land for meg. Så da en fugl hvisket meg i øret at den for meg helt ukjente Gajto Gazdanov (1903-1971) muligens kunne være noe som passet min litterære smak, gikk jeg til det skritt å plukke opp et digitalt eksemplar av hans roman Gjenferdet av Alexander Wolf fra1948, som ble utgitt for første gang på norsk tidligere i år i Dagfinn Foldøys oversettelse.

Denne forholdsvis korte romanen tar utgangspunkt i en dramatisk hendelse under den russiske borgerkrigen, da bokens forteller i en alder av 16 år drepte en fiende på kloss hold i selvforsvar. Mange år senere, i Paris, kommer han over en bok der han til sin store forbauselse oppdager at denne episoden er beskrevet i detalj, men fra perspektivet til den drepte mannen, som altså viser seg ikke å være død likevel. Forfatteren overlevde altså og gjorde litteratur av hendelsen. Dette er Alexander Wolf, som på flere måter enn én tar form av et gjenferd i denne pariserromanen om hvordan fortid speiler fremtid og en enkelthendelse skaper forgreninger i tid og rom.

Hovedpersonen setter seg fore å komme i kontakt med dette «gjenferdet» fra sin egen fortid. Hvorvidt han lykkes, skal jeg ikke si noe om, men hans nærvær kan føles gjennom hele boken. Gjenferdet av Alexander Wolf ligner på ingen måte på tradisjonell, russisk romankunst, og selv om den er skrevet på russisk, har den mer til felles med moderne, vesteuropeisk litteratur. Den er skrevet i førsteperson og tar forn av en lang indre monolog, der hovedpersonens refleksjoner spiller en vel så viktig rolle som hendelsene han utsettes for. Men selv om det er mye tanker og prat, er det også et elegant utformet plot som til tross for at det inneholder endel avstikkere og sideveier, henger godt sammen og tidvis makter å overraske, for eksempel når handlingen tar en vending mot hardkokt krim mot slutten.

Persongalleriet er ganske begrenset. Foruten jeg-personen og en kvinne, også av russisk avstamning, med «stor munn, med fyldige og begjærlige lepper», som han etterhvert innleder et kjærlighetsforhold til, er det bare noen få personer vi møter, og alle sammen på et overfladisk nivå. Selv forholdet mellom de to elskerne blir skildret på en kjølig måte, med en avstand og emosjonell forsiktighet som kanskje sier noe om isolasjonen immigranter opplever i det moderne storbylivet. 

«Moderne» er forsåvidt også beskrivende for romanen som fortelling også. Dens spill med forholdet mellom litteratur og virkelighet, dens radikale subjektivitet og dens blanding av høyt og lavt, tradisjonelt og moderne, gjør at tankene snarere går til Paul Auster enn til Maksim Gorkij, som visstnok var en beundrer av Gazdanov. Enkelte passasjer blir kanskje litt høytflyvende i sin metafysiske spekulasjon rundt livet, døden og skjebnen, og hovedpersonens i overkant intellektualistiske tilnærming til det meste, også kjærligheten og erotikken, kanskje  som en referanse til underholdningsromanens detektivhelter, gjør at man som leser ikke blir særlig emosjonelt berørt, men hva gjør vel det når boken er så glitrende skrevet og så rik på idéer?

På spørsmålet om denne romanen er verdt å lese hvis man liker å bruke tid på kvalitetslitteratur og i tillegg ikke har noe imot å lese bøker av hvite, europeiske, heteroseksuelle menn, er mitt svar et klart og entydig «ja».