Würmstuggu

  Jeg innrømmer det. Jeg er ikke spesielt kresen når det gjelder westernromaner. Underholdt blir jeg åkkesom når det er cowboyer og seksløpere inne i bildet. Jeg liker det gjenkjennelige miljøet og den enkle moralen, jeg liker de gjentagende motivene, de velkjente typene og de actionfylte historiene, og jeg liker å vite omtrent hva jeg går til når jeg leser slike bøker. Vel, nok om det. Jeg har akkurat lest westernromanen Frykten dreper fra 1966. Romanen er 92 sider lang (og kanskje derfor heller bør betegnes som kortroman) og er nr. 138 i «Villmarkserien», en serie westernromaner i hefteformat som forlaget Scandia hadde en viss suksess med på det norske billigbokmarkedet på femti-, seksti- og syttitallet. Mitt eksemplar er et opptrykk fra 1984 med et nytt omslag. Forfatteren er Finn Halse, en svært produktiv forfatter som skrev hundrevis av western- og krimromaner i tiårene etter krigen, altså i en tid da også menn leste fiksjon for underholdningens skyld. Halse skrev ikke und...

  Western har lenge utgjort en vesentlig del av min litterære diett. Jeg liker det vante og velkjente i cowboyromanene. Man går til slike bøker med klare forventninger. Man kan for eksempel forvente en voldelig væpnet konfrontasjon mellom helten og skurken på slutten av romanen; man kan forvente at ugjerninger straffes og rettferdighet seirer, takket være protagonistens kløkt, mot, etiske standarder og ferdighet med våpen; og ikke sjelden er dukker det opp en yndig kvinne som får følelser for helten og skaper rom for romantikk (om det da ikke er skandinavisk sleaze-western, der kvinnens primære funksjon er som seksualobjekt).  Nå har jeg lest et par cowboyromaner fra tidlig på 1970-tallet som kan tenkes å interessere i hvert fall noen av Würmstuggus lesere. Vi snakker om  Blodig skjøte av Jay Shane (1911-2009), en kanadisk TV-reparatør som hadde en parallell karriere som romanforfatter, og En kule ventet av Gunn Halliday, som egentlig er et psevdonym for den australske...

  Tex Willer nr. 739 «Det glemte folket» av Gianfranco Manfredi og Carlos Gomez Egmont, 2025 «Sannheten er nok en gyllen middelvei… Du kan huske oss som lovens håndhevere med uortodokse, men rettferdige metoder.» Med desse orda avsluttar Kit Carson denne avsluttande episoden av historia som byrja i førre nummer av Tex Willer . Orda seier ein del om seriens moralske univers og filosofiske utgangspunkt. Som vanleg ordnar Tex og Carson opp når ærlige, fredelige og siviliserte mennesker, i dette høvet mormonske nybyggjarar, vert truga av menneskefiendtlige krefter som har tilhald på utsida av sivilisasjonen.  Tematisk tek historia opp det motsetnadsfylte forhaldet mellom natur og kultur, og, i forlengelse av det, mellom id, ego og super-ego, for å seie det med Freud. Rett nok gjer manusforfattar Gianfranco Manfredi dette på ein ganske banal måte. Skurkane i eventyret er eit kobbel hakkande gale og monstrøst utsjåande valdsmenn som fer rundt og drep folk i nærmiljøet. Manfred...

  Tex Willer nr. 738 «Fangehullet» av Mauro Boselli og Michele Benevento «New Hope» av Gianfranco Manfredi og Carlos Gomez Jeg har ikke så mye annet å si om hovedhistorien i Tex Willer nr. 738, «Fangehullet» av Mauro Boselli og Michele Benevento, enn at den til tross for noen artige vendinger, mye finfin action, interessant miljø og flotte tegninger, har en særdeles dårlig avslutning, om det i det hele tatt kan kalles en slutt, for SPOILER ALERT skurken slipper unna, og et av historiens viktigste mysterier forblir uoppklart. Joda, jeg skjønner at Boselli legger opp til en fortsettelse. Det burde være unødvendig, for denne historien er allerede fire nummer lang, forøvrig ikke uvanlig for ham, og det er rett og slett for langt. Man blir litt lei når det tar for langt til mellom hver gang det kommer noe helt nytt (i den grad det er noe «helt nytt» i Tex Willers univers) og når det dukker opp fortsettelser på gamle historier, som ble utgitt for årevis siden. Nei, dette er for då...

  Vi har mottatt et brev fra vår nordligste landsdel. Vi gjengir det her i sin helhet. Kjære Würmstuggu Vi er et frimodig ektepar fra Fauske som, til tross for at vi hverken har barn eller inntekt utover det NAV betaler oss for å leve i Norge, lever tilfredsstillende liv, stikk i strid med det rådende narrativet (som selvfølgelig er skapt av yrkesaktive mødre og fedre sørpå). Vi liker å holde oss oppdatert på nye tegneserieutgivelser i Norge og enkelte andre land. Derfor setter vi pris på deres månedlige anmeldelser av serieheftet Tex Willer. Vi har også en pasjon for podcaster, særlig om bøker og politikk. Vi har tre spørsmål vi håper dere kan være behjelpelige med å besvare: 1) Hva synes dere om det siste nummeret av Tex Willer, altså nr. 737? 2) Har dere lest noen andre tegneserier den siste tiden dere vil anbefale?  3) Hva er deres heteste podcasttips?  Med vennlig hilsen Britt og Schlomo Kristoffersen 8200 Fauske Det siste nummeret av Tex Willer inneholder historien ...

  Tex Willer nr. 736 «Detektiv Rick Master» av Mauro Boselli og Michele Benevento Egmont, 2025 Det tok litt tid å få lest Tex Willer nr. 736, men nå er jeg endelig i mål og klar for å redegjøre for mine tanker om denne historien, som har den ganske intetsigende tittelen «Detektiv Rick Master» og er tegnet at Michele Benevento efter et manuskript av Mauro Boselli. Dette er første del en føljetong jeg ikke aner noe om lengden på, (ei heller har jeg tatt meg bryet om å bruke internettet til å innhente informasjon derom.) Episoden består av to parallellhandlinger, begge lagt til California. I San Francisco møter vi privatdetektiven Rick Master som påtar seg et oppdrag som vikler ham inn i et drama sentrert rundt kidnapping og kinesisk mafiavirksomhet. Og i den lille fillebyen Los Angeles møter vi Willer og Carson på jakt etter forbrytere som har kidnappet sønnen til en senator. Gjennom hele episoden er dette to helt separerte historier. Men mot slutten, når Tex og Kit reiser nordover...

  Vi har mottatt et brev som vi har valgt å publisere i sin helhet. Avsender la ved et fotografi som vi dessverre ikke kan gjengi grunnet redakassjonens retningslinnjer. Brevet besvares av redaktøren Dalberg på vegne av Würmstuggu-redaksjonen. Kjære Würmstuggu Vi er et multikulturelt kunstnerkollektiv som leser deres anmeldelser av westernfiksjon med tidvis stor og dessverre litt for ofte avmålt interesse. Vi undres om dere har lest noe bra Tex Willer i det siste.  Med vennlig hilsen Oda Sjursen, Janine Smith og Fatima Saim,  Tønsberg Art Sluts Jeg har nå lest Tex Willer nr. 735 og vil her gjøre rede for mine tanker om denne episoden med tittelen «Jakten på navahoen», som avslutter historien som ble påbegynt i samme nummer. Dette er ikke en underrettelse om personlige preferanser, men et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.  Nok en gang lar jeg meg imponere av Yannis Ginosatis fabelaktige tegninger. Den store detaljrikdommen, den dyna...

Clay Allison i  Ujevn kamp Williams forlag, 1974 La oss vende tilbake til Clay Allison, den liderlige, våpenkyndige gambleren som spiller kort, nedlegger damer og bekjemper skurker i «Sexy Western»-bøkene. Jeg har just lest boken Ujevn kamp fra 1974 og har i den anledning noen tanker jeg kunne tenke meg å dele med Würmstuggus lesere, i alle fall de av leserne som interesserer seg for sleazy westernlitteratur fra forgangen tid. Før jeg begynner, vil jeg si at jeg under lesningen fant handlingen litt treg ganske lenge, men de siste 30 sidene trakk opp totalinntrykket en god del. Det må sies at Ujevn kamp er ikke den beste Clay Allison -boken jeg har lest. Det er uansett uvesentlig, for denne teksten handler ikke om litterær kvalitet. Handlingen utspiller seg i en søvnig by i Indianerterritoriet, altså det vi idag kaller Oklahoma. I begynnelsen av boken blir vi kjent med en korrupt sheriff med en kriminell fortid. I kapittel 5 blir den føderale politimannen Sam Johnston introdu...

  Tex Willer nr. 734 «Skorpionens bitt» av Paequale Ruju og Yannis Ginosatis Egmont, 2025 Howdy! Er du klar for litt mer italiensk western? Jeg har nå lest Tex Willer nr. 734 og det er på tide å skrive noen ord om «Skorpionens bitt». Dette er den første av to episoder i en historie med handling fra New Mexico signert ringreven Pasquale Ruju og grekeren Yannis Ginosatis. Ruju vet hva han gjør og har klart å lage en engasjerende intrige der han balanserer to parallellhandlinger, den ene om navaho-indianeren Julio, Tiger Jacks fetter, og den andre om våre kjære blodhunder på jakt etter bandittlederen Escórpion. Som seg hør og bør er det flere slagsmål og skuddvekslinger i episoden, og Tex får vist sine forbløffende evner som skarpskytter, nærkampekspert, avhørsleder og induktiv tenker. I tillegg tar historien opp mer tidløse temaer som rasefordommer og korrupsjon.  Yannis Ginosatis er et nytt navn for meg, men han er ingen nykommer i Tex Willer -sammenheng. Etter hva jeg k...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Der ørnene dør Louis Masterson (Kjell Halbing) Bladkompaniet, 1974 Det ørnene dør er den 73. romanen i serien om Morgan Kane. Boken er en fortsettelse av forrige bok Commanche , og vi møter en ung og litt retningsløs Morgan Kane. I starten jobber han som ulovlig gullgraver i indianernes hellige Black Hills. Etter en skuddveksling som ender med to lik og en såret Kane, blir han reddet av indianerspeidere fra den føderale hæren. Kane får jobb som speider og ender opp i George Armstrong Custers 7. regiment. Boken ender med Custers endelikt i slaget ved Little Big Horn i 1876 I denne boken er Kane noe av en bifigur. Vi følger indianerne og offiserene tett, og Hallbing beskriver begge sider i indianerkrigene på en direkte og troverdig måte. Spesielt er skildringene av slagene ambisiøst skrevet med fokus på detaljer, uten at det går utover nerven i fortellingen. Hallbing går heller ikke i fellen at noen av partene i konflikten blir fremstilt som on...

  Denne julidagen, som her på Østlandet har vært overskyet og tidvis regnfull, men likevel varm, har jeg lest ut to bøker som begge har gitt meg adspredelse og noe å tenke på. De har med andre ord gjort det en leser kan forvente av en bok som holder en viss standard. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Dikt er den prosaiske og lite oppfinnsomme tittelen på Jens Bjørneboe første diktsamling. Den ble utgitt i 1951 og er et godt eksempel på at norsk etterkrigslyrikk er mer enn døll, introspektiv modernisme. Jeg må legge til at dette ikke er første gang jeg leser denne boken. Mitt første møte med den var i gymnastiden på begynnelsen av 1990-tallet, og i de over 30 årene som har gått siden da, har jeg lest, om ikke hele, så i hvert fall deler av den, flere ganger.  Boken består av tre deler. Den første har tittelen «Sonetter». Her finner vi et knippe dikt i den edles...

  Würmstuggu-redaksjonen er som kjent glad i western. Tre uker etter vår Zane Grey-anmeldelse , synes jeg det er på tide å dele mine tanker om det siste nummeret av Tex Willer samt en gammel roman om rett og galt og nødvendigheten av å bære våpen i det ville vesten. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Vi begynner med Tex Willer nummer 733. Dette er andre og siste del av historien som ble innledet med «Desertøren» i forrige nummer . Historien beynner med en lang forfølgelsessekvens med tallrike skuddvekslinger. Den er utmerket utført. Så roer tempoet seg ned og vi får påfyll med informasjon og deretter en ny actionfylt sekvens der våre helter får has på skurkene. Siste del er det konsekvensene for en av bifigurene vi bekymrer oss for, i den grad man kan bekymre seg for sånt i Tex Willers univers. Slutten er kanskje litt omstendelig, men skaper en veldig ryddig slutt som s...