Sonetter og jernharde menn

 

Denne julidagen, som her på Østlandet har vært overskyet og tidvis regnfull, men likevel varm, har jeg lest ut to bøker som begge har gitt meg adspredelse og noe å tenke på. De har med andre ord gjort det en leser kan forvente av en bok som holder en viss standard. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.

Dikt er den prosaiske og lite oppfinnsomme tittelen på Jens Bjørneboe første diktsamling. Den ble utgitt i 1951 og er et godt eksempel på at norsk etterkrigslyrikk er mer enn døll, introspektiv modernisme. Jeg må legge til at dette ikke er første gang jeg leser denne boken. Mitt første møte med den var i gymnastiden på begynnelsen av 1990-tallet, og i de over 30 årene som har gått siden da, har jeg lest, om ikke hele, så i hvert fall deler av den, flere ganger. 

Boken består av tre deler. Den første har tittelen «Sonetter». Her finner vi et knippe dikt i den edleste av verseformene som alle vitner om en forfatter med full kontroll over språket og en imponerende evne til å skape slående bilder. De første sonettene har bibelsk motiv. Sterkest inntrykk gjør «Ischariot», der vi får oppleve forræderiet mot Jesus fra Judas’ perspektiv,  og «Cimabue», som handler om korsfestelsen. De andre bibelske figurene vi møter, er Moses, Johannes døperen og Salome. Andre høydepunkter her er «Emigranten» og «Til Olaf Bull». Det siste diktet, «De seirende» slår meg som litt tynt og banalt. Der de andre diktene følger sonetteformen til punkt og prikke, er det eneste som er igjen av formen her, 14 linjer. 

Neste avdeling har tittelen «Frie dikt». Nå må ikke leseren tro at Bjørneboe skriver frie vers her, tittelen viser bare til at diktene ikke er sonetter. Her er det også mye bra. Diktet om profeten Jeremias og hans ambivalente forhold til Gud er et av høydepunktene. Flere av diktene handler om historien på den italienske halvøy. I «Fiesole» skildrer Bjørneboe det anstrengte forholdet mellom de gamle etruskerne og oppkomlingen Rom. «Neapel» er en svært billedsterk skildring av den syditalienske byen som en slags kaossfære i verdensaltet. «Fragment» er en liten skisse om Roms fall. I «Summa theologia» presenterer Bjørneboe en dialektisk puls i den jødisk-kristne religionshistorien. Diktet handler om forholdet mellom opprør og autoritet, et gjennomgangstema i mange av romanene hans.

I den siste avdelingen «Før solhverv» møter vi Hans Jæger, eller snarere hans spøkelse i et langt dikt med en mørk og apokalyptisk tone. Her er det radikalisme og modernitet Bjørneboe tar for seg. Diktet er flott skrevet, men er ikke helt lett å få has på. Det er nesten som Bjørneboe prøver å gape over litt for mye. 

Er boken verdt å lese? Absolutt. Ofte kan det være en skuffelse å lese om igjen bøker som imponerte i ungdommen, men denne boken er faktisk akkurat like bra som jeg husker. Ja, jeg proklamerer gladelig at Jens Bjørneboe er bedre enn fetter André Bjerke, og det sier ikke så rent lite. Boken kan leses her.

Den andre boken jeg har lest, er Tre jernharde menn fra 1965. Man skulle kanskje tro at dette er en erotisk roman, men så langt derifra, dette er en en vaskeekte westernroman. Eller roman og roman - en er bare på 60 sider, så det er vel riktigere å kalle den en kortroman. Og vaskekte og vaskeekte - den er skrevet av en nordmann. Finn Halse var en av Norges mest produktive forfattere og skrev bøker i en rekke genrer. Som regel skrev han under pseudonym. «Tex Miller» kaller han seg her. Würmstuggu har skrevet om en av bøkene hans tidligere, og mye av det som ble skrevet da, gjelder også for denne. Handlingen handler om en av det ville vestens mest innbringende næringsveier, kvegdrift, og intrigen dreier seg rundt en konflikt mellom to rancher om bruksretten til beitemarker. 

Helten, Slim Jerome, er en aldrende cowboy som får seg jobb på en ranch etter å ha vist hvor brilliant han er med revolveren. Her snakker vi om fart og presisjon på Tex Willer-nivå. I tillegg er han veldig smart, som man gjerne må være for å kvalifisere seg til westernhelt. Skurkene er både utspekulerte og brutale, og på sherriffkontoret råder svakhet, feighet og korrupsjon. Ut over det er det ikke så mye dybde i figurene. Ikke så veldig mange blir drept i boken, men det er noen scener der helten torturerer sine fiender med revolveren.

Intrigen inneholder en fin, troverdig konflikt og er logisk og ryddig bygget opp. Den er imidlertid litt enkel og byr ikke på noen egentlige overraskelser. Helten har en fin gimmick (at han er gammel), og den karslige tonen mellom ham og de yngre cowboyene er underholdende lesning. Dessverre ser det ut som Halse fikk plassmangel på slutten av boken, for avslutningen er veldig brå. Det er synd å måtte si det, men jeg synes det ble for lite blod. Ellers er det verdt å merke seg at persongalleriet er helt renset for kvinner, så romantikk og erotikk må man se langt etter, uansett hvor «jernharde» disse mennene er.

Språklig sett er det lite å sette fingeren på. Halse er ikke en av de mest slående stilister, men det er artig å se at han bruker den eldre staveformen «trouble» i stedet for «trøbbel». Han skriver også «chanse», ikke «sjanse». Boken ble da også skrevet i en periode da de eldre staveformene fortsatt var mye i bruk. For å skape en mer autentisk westernstemning benytter Halse seg av en del engelske ord i dialogen, som «well» og «right». Personlig synes jeg det virker litt utstikkende, men det fungerer helt fint. Uansett er historien klart og effektivt fortalt.

Alt i alt er dette en helt grei westernroman, i alle fall frem til den skuffende slutten. «Tre jernharde menn» kan leses aldeles gratis her.

Dikt

Jens Bjørneboe

Aschehoug, 1951

Tre jernharde menn

Tex Miller (Finn Halse)

Folkeforlaget, 1965