Rase, seksualitet og følelser

 

Kvinner som hater menn

Sumaya Jirde Ali

Minotenk, 2017

Vi har tidligere anmeldt Sumaya Jirde Alis diktsamlinger Melanin hvitere enn blekemiddel (2018) og Når jeg ser havet, slokner lyset (2021). Hva er vel da mer naturlig enn å ta en titt på hennes første diktsamling? Boken, som har den ikke spesielt originale tittelen Kvinner som hater menn, ble utgitt i 2017 av den statsfinansierte organisasjonen Minotenk, hvis formål er å «definere problemstillinger og utfordringer som gjelder minoriteter i Norge, og for å fremme politiske og praktiske løsninger». 

Både i form og tematikk er boken ganske lik Alis senere diktsamlinger. Det lyriske subjektet er en rasebevisst ung kvinne fra Somalia som lever i eksil i Norge. Hun er strengt religiøs, bruker hijab og faster. Hun kjenner på sterke følelser som ofte er ambivalente, både overfor menn og de seksuelle fristelsene de representerer, hjemlandet og diasporamiljøet, og selvfølgelig det gjennomrasistiske norske samfunnet. 

Noen ganger møter vi et litt annerledes dikter-jeg, en godt voksen kvinne som lever i et undertrykkende ekteskap. Det virker som dette er moren. Undertrykkelse er et gjennomgangstema i boken - kvinneundertrykkelse, undertrykkelse av egne følelser, gjerne av seksuell art, og selvfølgelig den rasistiske undertrykkelsen som gjennomsyrer det norske samfunnet og til og med det norske språket. Hun retter også noen pekefingre mot æreskultur av den typen vi ofte finner i innvandrermiljøer fra den tredje verden.

Samtidig har hun et overdimensjonert selvbilde, formodentlig for å takle denne konstante og ufravikelige undertrykkelsen fra alle kanter. «Mine skrik får tradisjonsfjellene / til å skjelve / Min selvsikkerhet får tordenfjellene til å skvette / Ingenting er farligere enn / en kvinne som er i ett med seg selv». Her ser vi en slags populærkulturelt inspirert feminisme. Stolt proklamerer hun: «Jeg viser ingen dyd; jeg er den største hora / Puster liv i mursteinen / og min styrke / får den til å smuldre opp».

Som i de andre diktsamlingene til Ali, er rase et sentralt motiv. Dikter-jeget minner oss hele tiden på hva slags hudfarve hun har. Denne fungerer både som en kilde til stolthet og erkjennelse. Ja, man kan si at hun leser verden med rasebriller. Men samtidig er det en sårhet, for «Jeg har ti svarte fingre og to svarte tær / men føler meg likevel ikke hel».

Ali skriver tradisjonelle, frie vers. Hun er ikke konsekvent, men unnlater vanligvis å bruke punktum. Linjene har ingen rytme å snakke om, men hun bruker mer enn gjerne litt oppblåste bilder. Noen ganger dukker det opp noen enderim her og der, men i den prosanære formen virker de malplasserte. En del av diktene er skrevet på engelsk av en eller annen grunn. Selve engelsken er for så vidt grei nok, men når det ikke er noen åpenbar hensikt, hadde det vært best å la være. 

Sumaya Jirde Ali er blitt et kjent navn de siste årene, både som «samfunnsdebattant» og som en effektiv iscenesetter av eget offernarrativ, mest spektakulært i forbindelse med forsøket på å få Atle Antonsen kansellert for et par år siden, men noen god lyriker er hun ikke. Dette er enkel ungpikepoesi med få eller ingen litterære kvaliteter. Men som profesjonelt offer og frontfigur i den nye, rasebevisste «antirasismen» var Ali allerede et kjent navn da boken kom, og da er jo en bokutgivelse i en genre som allerede er gjennomsubsidiert av det offentlige, helt naturlig. Dette er først og fremst en kjendisbok fra en «viktig innvandrerstemme». 

Lesere som setter pris på velskrevet lyrikk, kan med fordel forbigå denne boken. Om du derimot er opptatt av det offentliges rolle i dekonstruksjonen av kulturen i tråd med postkolonial teori og i tillegg synes det er flott med unge, sterke kvinner som våger å tordne mot patriarkatet og hverdagsrasismen i der norske samfunnet, er dette boken for deg.