Bokomtale: Ariadne

 

Ariadne

Jens Bjørneboe

Aachehoug, 1953

Ettersom jeg anmeldte Jens Bjørneboes første diktsamling forleden dag, slo det meg her om dagen at det bare er rett og rimelig at Würmstuggu byr på en anmeldelse av hans andre diktsamling også. Derfor presenterer vi her en omtale av Ariadne fra 1953, året etter debutromanen Før hanen galer. Også denne diktsamlingen er jeg godt kjent med fra før. Både Ariadne og debuten Dikt stiftet jeg bekjentskap med allerede i tenårene. Som man sikkert kan tenke seg, begynte denne gjennomlesningen med høye forventninger. Les videre om de lurer De på om de ble innfridd! Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

Bjørneboe fyrer av diktsamlingen med et fint dikt om Lazarus, mannen Jesus vekket opp fra de døde. Tonen er satt. Denne boken handler ikke språkets begrensninger og modernitetens utfordringer for individet. Nei, Bjørneboe vender blikket bakover i tid og ser på de historiske og kulturelle linjene i den vestlige sivilisasjon. Det handler om kontinuitet, snarere en brudd, både når det gjelder innhold, form og språk. Bjørneboe skriver i bunden form og bryr seg døyten om statlig initierte rettskrivningsreformer (som på denne tiden hadde den frankensteinske samnorsken som ideal). 

Som i debuten Dikt dreier mye seg om Bibelen og kristendommen også her. For eksempel er det tre «juledikt» (som, til de av dere som tilhører den stadig voksende mengden med religiøse analfabeter, altså handler om Jesu fødsel). Av disse vil jeg særlig trekke frem «Capitol», der vi påtreffer keiser Augustus i møte med en sibylle på Capitolhøyden den natten Jesus Kristus ble født. «Abraham» er også et fint med bibelsk tematikk. Det handler om det merkelige forholdet mellom patriarken og sønnen Isak. «Judith kommer fra Holofernes», er et ganske langt dikt som henter sitt narrativ fra den deuterokanoniske Judits bok. I «Til de sagtmodige» prøver Bjørneboe seg som teolog. Dette er en slags utvidelse av saligprisningen av de sagtmodige, eller ydmyke, som det heter i de nyere bibeloversettelsene. 

«Til våren» handler om apostlene og pinsemirakelet. Dette er en av fire sonetter i boken. Bjørneboe er altså mer variert i formen her enn i debuten. Det kan mene hva man vil om, men det er nå engang så at sonetten er den vakreste og edleste av verseformene. Og med tanke på at Bjørneboe mestrer denne formen til perfeksjon, er det litt skuffende at han ikke har med flere sonetter. De utmerkede «Atilla» og «Frans mottar stigmata» henter sin tematikk fra historien og religionen, og «Til en dikter» er et dikt om dikterkunsten. Elegant og fint, men tematisk sett noe jeg heller forbinder med André Bjerke enn med Bjørneboe. «Templet» har lignende tematikk. 

I det ganske lange «Eros og Agape» tar Bjørneboe oss med til San Calisto-katakomben i Roma, og bokens lengste dikt, «Renaissance» får vi oppleve et fortidig Firenze i krig. Men bildet som skildres av renessansebyen, preges også av virketrang, kreativitet og skjønnhet. Det avsluttende diktet «Ariadne» henter sitt stoff fra den greske mytologien. Her bruker Bjørneboe daktylisk versemål uten enderim. Godt utført, men diktet vekker ingen indre jubel hos meg (sannsynligvis fordi jeg er så kulturløs at jeg ikke har noe nært forhold til mytestoffet det bygger på). Et annet dikt med gresk tematikk som jeg imidlertid likte meget godt er det ganske korte «Herostratos». Boken inneholder ingen dårlige dikt, men skal jeg trekke frem ett som jeg synes blir litt ullent, blir det «De fruktbare». Er dette noe antroposofi-greier? Ikke vet jeg. 

Men alt i alt er dette en utmerket diktsamling av en mann jeg fortsatt vil kalle etterkrigstidens beste norske lyriker. Ja, til og med bedre enn Andre Bjerke! Denne oppfatningen kan selvfølgelig skyldes at han også er den norske etterkrigslyrikeren jeg kjenner best, samt at tematikken har en særlig apell for meg, men det må også nevnes at etter denne gjennomlesningen er det klart for meg at diktene er enda bedre enn jeg kan erindre, og det er jo en kjensgjerning at sammenlignet med det som utgis under rubrikken lyrikk i dag, er Bjørneboes poesi i en helt annen divisjon. Det blir som å sammenligne trehytter med gotiske katedraler. Ariadne er herved anbefalt.