Bokomtale: Arendal

 

Arendal

Karl Ove Knausgård

Oktober, 2024

Jeg har akkurat lest ferdig romanen Arendal, den femte i Karl Ove Knausgårds Morgenstjernen-serie. Selve morgenstjernen ser vi lite til her, for handlingen utspiller seg i 1976, lenge før nåtidsplanet i de andre bøkene, men temaene Knausgård sirkler rundt er de samme som i de foregående bøkene. I likhet med forrige bok i serien, Nattskolen, er Arendal et litterært portrett av en enkelt figur, ikke en kollektivroman. Og før vi kommer ordentlig i gang, gjør jeg oppmerksom på at dette er en fremragende roman.

Hovedpersonen er Syvert Løyning, faren til den ene av hovedpersonene i den andre boken i serien, Ulvene fra evighetens skog. Begge heter det samme, men sant å si er det lite utover det de to har felles. Faren er mye mindre sympatisk enn sønnen og har et mye mer komplisert indre liv. Fra før vet vi at Syvert sr. er ingeniør, har bakgrunn fra forsvaret og har en elskerinne i Russland, og at hans nært forestående skjebne er å dø i en bilulykke. I denne boken får vi et dypdykk i hans sjelsliv. Boken er skrevet i førsteperson, og man aner at fortelleren ikke alltid er helt pålitelig. Man kan trygt si at Syvert Løyning sr. bærer på et indre mørke som sønnen ikke er i nærheten av å kjenne på. Det er selvfølgelig dette mørket og hvordan det sliter Syvert i stykker, som gjør boken så fengslende. Han slites også mellom rasjonell materialisme, typisk nok for en ingeniør, og metafysiske spekulasjoner som rett som det er manifesterer seg i ham som fysiske opplevelser. 

Vi blir riktig så godt kjent med Syvert. Selv om den ytre handlingen er relativt triviell og bare utspiller over noen ganske få dager, hovedsakelig i Arendal, foregår det mye på romanens fortidsplan. I tillegg kommer de indre kampene han kjemper. Det handler om hans hemmelige kjærlighetsliv, hans drikkeproblem og hans tanker om tiden, skjebnen, døden og det onde. Med sin presise, assosiative prosa tegner Knausgård et svært overbevisende portrett av en plaget sjel som vi på forhånd vet ikke har lenge igjen å leve. Dette, kombinert med det iskalde vinterværet og det tilhørende mørket, skaper et visst ubehag i lesningen. 

Men romanen er ikke ubehagelig å lese, for språket er så rikt og lettflytende at det er vanskelig å legge den fra seg. På samme måte som Syvert skaffer seg en kan hende innbilt kontroll ved å tilbakeholde sannheter for sine nærmeste, først og fremst familien, klarer Knausgård å oppnå en imponerende kontroll over leserens tanker og følelser med språket sitt. Josef Stalin kalte forfatterne «sjelens ingeniører». Det kan man mene hva man vil om, men i tilfellet Karl Ove Knausgård synes det å være rett. Arendal er herved anbefalt.