Bokomtale: Og likevel finnes du

 

Og likevel finnes du

Vidar Sundstøl

Tiden, 2025

Vidar Sundstøl er ute med ny bok. Den heter Og likevel finnes du og er, i likhet med alle bøkene Sundstøl har utgitt siden 2019, på rundt 100 sider. Bøkene har også mye felles tematikk og kjennetegnes av mye oppfinnsomhet i historiefortellingen. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 

I denne  boken møter vi en forfatter som har bestemt seg for å skrive en bok om «Bøelvas ferd gjennom det fysiske landskapet fra Seljordsvannet til Norsjø, men også gjennom et menneske som forholder seg til elva». Og det er i bunn og grunn dette Og likevel finnes du er, om ikke nødvendigvis den versjonen forfatteren, som altså er fortelleren, faktisk skriver, for som han sier: «Den egentlige elveboka er bare en skyggebok». 

Forfatteren har et veldig sterkt forhold til elven, både som natur, (flora, fauna og hydrologiske forhold), og som kulturhistorisk arena. Han tilbringer mye tid ved elven og gjør observasjoner av dyre- og planteliv, og han setter seg inn i Moltke Moes nedtegnelser om eventyrfortelleren Eilev Bråtene, som druknet i Bøelven. Men han har også en mer personlig tilknytning til elven. I en scene vi er innom flere ganger i løpet av boken, skildres en hendelse som ligger 40 år tilbake i tid: I en bil med utsikt over elven sitter fortelleren og hans kvinne etter å ha vært på sykehuset etter en spontanabort. Det er dette ufødte barnet som er det «du» tittelen refererer til, og som fortelleren henvender seg til. På sett og vis er altså det ufødte barnet leseren. 

Som alle Sundstøls senere bøker handler denne romanen om tid. Tid, bevegelse og forandring. Altså det en elv dypest sett består av. Elven er aldri i ro og er aldri den samme. Sånn sett fungerer vannet som et bilde på tiden og dens forvandlende kraft på mennesket og dets omgivelser.

Språket er, som alltid i Sundstøls romaner, førsteklasses. Det er poetisk, billedrikt, assosiativt og svært informasjonsmettet. Selv om boken er kort og består av korte kapitler, krever den en del av leseren. For å få med seg alt, eller i det minste så mye som mulig, må man konsentrere seg og sette ned lesetempoet. Antageligvis gikk jeg glipp av mye, men boken kan jo alltids leses om igjen. Som sagt er den narrative teknikken oppfinnsom. Historien fortelles fra flere tidsplan og perspektiver - og på sett av vis av flere fortellerstemmer også, for personer forandrer seg over tid, og i overgangen fra fysisk menneske til litterær forteller. I noen sekvenser blandes de ulike versjonene av fortellerstemmen så sømløst at man nesten ikke merker det. Men boken er ikke bare smart skrevet, den er også psykologisk kompleks og innehar emosjonell tyngde, særlig når det gjelder omstendighetene rundt det ufødte barnet. Det aller mest imponerende er hvor elegant Sundstøl klarer å veve alle ideene sammen til en overbevisende helhet. 

Lesere som liker litt utfordrende romaner med dybde, interessante ideer og utsøkt språk, bes plukke med seg Og likevel finnes du om de skulle komme over boken på biblioteket, i bokhandelen, eller hvor det nå er de har for vane å støte på nye bøker. Selv ble jeg så begeistret at jeg muligens rangerer den høyest av alle de syv Sundstøl-romanene som hittil er blitt anmeldt på Würmstuggu.