Würmstuggu

  Tejekhov i 1901. 8: «Om tobakkens skadevirkninger»  DALBERG Kjære lesar! I går las eg det siste teaterstykket i boka «Åtte enaktere». «Om tobakkens skadevirkninger» er ein monolog på fire og ei halv side, der «Njukhin, ektemann til sin hustru som er innehaver av en musikkskole med pikepensjonat», legg ut som sitt skrekkelege liv og ekteskap under dekke av å halde ei førelesing om tobakkens skadeverknadar. Som ein forstår, er temaet det same som i «Tragiker mot sin vilje» og «Jubileet» , men her inneheld humoren eit større mørker enn i dei stykka. Språkleg sett er det glitrande. Monologen spring frå tema til tema, og tobakkens skadeverknadar er det minste av dei, men det heile vert gjort så elegant og vittig at ein som lesar - eller tilskodar, ja for eg måtte sjå ei framføring på Youtube etter å ha lese stykket - er med heile vegen. Ved fyrste augekast ser monologen ut som ei novelle, med dei tettpakka sidene med tekst, men når ein les, ser ein at Tsjekhov nyttar verkemid...

  7: «Jubileet» Nå begynner vi å nærme oss slutten på vår lille serie om Anton Tsjekhovs scenediktning i kortform. «Jubileet» er nemlig det syvende stykket i boken Åtte enaktere . Skuespillet ble skrevet i 1891, men utgitt først i 1902 og er basert på novellen «Et forsvarsløst vesen». La det først være klart: «Jubileet» er mye mer underholdende enn «Bryllupet», og handlingen, som drier seg rundt en jubileumsfeiring i en bank, er mer kompleks enn de andre komediene i boken (skjønt mye enklere enn «På den store landeveien»). Tematisk sett ligger «Jubileet» ganske tett opp til «Tragiker mot sin vilje», for begge stykkene handler om kvinners evne til å drive menn fra forstanden.  I sentrum for stykket står bokholderen Khirin og styreformann Sjiputsjin. De to er godt tegnet som motpoler. Khirin er et arbeidsjern som gjør det virkelig viktige arbeidet for banken, mens den glatte Sjiputsjin er opptatt av overflate og omdømme. Khirin hater kvinner, mens Sjiputsjin, som er gift m...

  Filmplakat til Isidor Annenskijs film fra 1944, 6: «Bryllupet» «Bryllupet» er sjette stykke ut i Würmstuggus gjennomlesning av Anton Tsjekhovs enaktere, slik de er gjengitt i Kjell Helgheims oversettelse i boken Åtte enaktere . Stykket er det minst interessante så langt i boken. Her finner vi forsøk på humor, men denne er langt fra like vellykket som den i «Bjørnen», «Frieriet» og «Tragiker mot sin vilje». Formodentlig hadde fremstillingen av det russiske middelklassen som usofistikerte strebere publikumsappell i Tsjekhovs samtid, for stykket var populært på scenen og ble sågar filmatisert av Isidor Annenskij i 1944. På scenen kan kanskje dyktige skuespillere og en erfaren instruktør klare å tvinge frem litt latter fra publikum med enkelte av replikkene, særlig om de suppleres med overdrevne gester og komiske parykker, men i det store og hele er stykket overlesset og forvirrende - og til syvende og sist temmelig uinteressant. Det blir bare løsrevne situasjoner under en bryllups...

  5: «Tragiker mot sin vilje» Vi er kommet til det femte stykket i boken «Åtte enaktere», som inneholder åtte korte teaterstykker ført i pennen av Anton Tsjekhov, kanskje Russlands fremste dramatiker. «Tragiker mot sin vilje» er veldig kort, bare åtte sider. Det er vel riktigere å kalle det en sketsj. Det er ingen handling å snakke om, bare en dialog mellom familiefaren Tolkatsjov og vennen Murasjkin. Eller dialog og dialog, det viktigste er en fire sider lang monolog om hvor strevsomt, ydmykende og utakknemlig tilværelsen som familiefar er. Ja, Tolkatsjov er ganske enkelt gått fra forstanden av å bli behandlet som «et ordløst vesen, et dyr du kan bruke til transport og laste med hva som helst uten at man risikerer innblanding fra Dyrenes beskyttelse». Ja, det er et hardt liv, for «når en mann skal til byen, så har alle, ikke bare hans kone, men enhver motbydelig person i nabolaget makt og rett til å pålegge ham et berg av plikter». Mange menn vil utvilsomt nikke gjenkjennende ...

  Kjekkasen Tsjekhov portrettert av broren Nikolaj. 4: «Frieriet» De som leste gårsdagens innlegg i Würmstuggus serie om Anton Tsjekhovs enaktere, altså det som handlet om komedien «Bjørnen» , vil trolig erindre at jeg var i godt lune etter å ha humret meg gjennom et skuespill som bød på en overraskende og lattervekkende miks av karikatur, aggresjon og romantikk.  En lignende miks finner vi «Frieriet» også, og dette stykket synes jeg faktisk var enda bedre. Her er premisset på sett og vis det motsatte av det vi finner i «Bjørnen». Her er det nemlig kjærligheten som starter intrigen, selv om de ømme følelsene fort må vike for overdreven krangling over småting. Stykket begynner med at godseieren Lomov kommer til sin nabo, godseier Tsjubukov, for å fri til hans datter Natalja. Tsjububov blir fra seg av glede, men frieriet går ikke helt som forventet. Før Lomov får lagt frem sitt tilbud om ekteskap til den unge damen, utvikler en i utgangspunktet vennlig konversasjon til en st...

  3: «Bjørnen» De er så uheldig at De er født kvinne, De skulle av egen erfaring kjenne kvinnenaturen. Si meg, si det som det er, har De noen gang møtt en kvinne som er ærlig, trofast og pålitelig? Nei, det har De aldri! Det er bare gamle koner og stygge kjerringer som er pålitelige. Det er lettere å finne en katt med horn, enn en ærlig kvinne!  Vi er kommet til tredje skuespill i boken Åtte enaktere . Sammenlignet med gårsdagens «Svanesang» er «Bjørnen» fra 1888 en ren fornøyelse å lese. Det er flere årsaker til dette.  For det første har stykket et ordentlig plot, og for det andre er rollefigurene herlig karikerte. I den ene hovedrollen møter vi den unge, attraktive enken Popova, som har bestemt seg for å leve resten av livet i sorg innenfor hjemmets fire vegger, til tross for at ektemannen hennes behandlet henne dårlig og bedro henne med en rekke kvinner. Det virker som hun forsøker å straffe sin avdøde ektemann med sin godhet og samtidig gjøre seg mystisk og ti...

Tsjekhov tegnet av Isaak Levitan. (1886) 2: «Svanesang» I går begynte vi vår gjennomlesning av Anton Tsjekhovs enaktere med utgangspunkt i boken «Åtte enaktere». Sammenlignet med «På den store landeveien» blir «Svanesang» fra 1887 en formidabel nedtur. Handlingen utspiller seg på en lurvete teaterscene der den gamle skuespilleren Svetlovidov, kledd i kostymet til, greske, mytologiske seeren Kalkhas, velter seg i selvmedlidenhet over alderdom, ensomhet og forspilt liv. Stykket begynner med Svetlovidov alene på scenen. Vi får vite at han har spilt i en forestilling til sin egen ære, men sovnet i fylla etterpå. Nå  er det natt, og publikum er gått hjem. Det viser seg imidlertid at også suffløren fortsatter igjen. Resten av stykket er en slags dialog mellom skuespilleren og suffløren, der brorparten av replikkene er sitater fra Boris Godunov , Hamlet , Kong Lear og Othello .  Stykket berørte meg minimalt. Det var sikkert interessant for teaterelskeren Tsjekhov sette sammen «...

  1: «På den store landeveien» På min tur innom biblioteket idag, plukket jeg med meg boken Åtte enaktere . Den inneholder åtte skuespill i én akt av Anton Tsjekhov. Jeg kunne bannet på at jeg har lest den før, men etter å ha lest det første stykket i boken er jeg ikke lenger så sikker på det. Kanskje jeg har glemt hva jeg har lest, kanskje jeg aldri leste boken i første omgang? Vel, nok om det. Dette er uansett første del av en serie som tar sikte på å anmelde samtlige enaktere hver for seg. Hvorfor hver for seg? For å skape mest mulig «content» for dermed å generere maksimalt med klikk, naturligvis. Boken begynner med et forord av oversetter Kjell Helgheim som gir adekvat bakgrunnsinformasjon om Tsjekhovs dramatiske småstykker. Her får vi vite om hvilken plass disse stykkene har i forfatterskapet til Russlands fremste dramatiker, og litt om ulike oppsetninger i europeisk og norsk teaterliv.   Første stykke i boken er «På den store landeveien» fra 1884. Stykket er en d...