Würmstuggu

  Vi skriver 31. august og minner våre lesere om den første høstmåneden står for døren. Men vi mistenker at naturens årlige syklus av skiftende værforhold er intet mer enn flyktige fornemmelser for Würmstuggus lesere. Derfor velger vi heller å rette oppmerksomheten mot det faktum at vi idag kan minnes at dagens dato er fødselsdagen til intet mindre enn to av Romerrikets sprøeste og mest skandaløse keisere. Ja, for idag er det nemlig 2011 år siden Caligula ble født, og 1862 år siden keiser Marcus Aurelius’ hustru Faustina den yngre fødte sin sønn Commodus. Hverken Caligula eller Comodus gjorde særlig mye godt for det romerske senat og folk, og heller ikke for den videre menneskeheten. Men de nøt hvert fall den makten som ble skjenket dem. Dette er de to keiserne selvfølgelig ikke alene om. På maktens tinde lønner det seg sjelden å være menneskevenn, og historien viser oss at mental ubalanse slett ikke er så uvanlig blant verdensrikenes herskere som man kanskje skulle tro. Vi utbringer h

  Tex Willer nr. 709 «Mørkets monstre» av Moreno Burratini og Michele Rubini Egmont, 2023 Maxi Tex nr. 89 «Carsons fortid» av Mauro Boselli og Carlo Marcello Egmont, 2023 Dylan Dog «De sista ljuva åren» av Giovanni DiGregorio og Nicola Mari Ades Media, 2014 Jada, jeg er litt sent ute med denne omtalen av Tex Willer nr. 709, men jeg har hatt mye å gjøre den halvannen uken som har gått siden jeg leste denne avsluttende episoden av chupacabra-eventyret til Moreno Burratini og Michele Rubini som begynte forrige måned. Det samme kan det forresten være, for denne historien fenget ikke meg. De ulike grupperingene i historien møtes med dunder og brak, og vi får en forklaring forklaring på disse blodsugende fabeldyrene. Ikke uventet er det en *gjesp* overnaturlig komponent i deres tilblivelsesprosess. Det er mye action, med skuddvekslinger og mannefall, og i den overlessede avslutningen blir det sågar plass til zombier. Ganske forglemmelig, spør du meg. Velvel, tegningene er da i det minste

  13. mars 1634 ble det oppdaget et anstrøk av galskap i dr. Octavius Quenstedts håndskrevne notater til den selvbiografiske beretningen han aldri rakk å fullføre før en bande landeveisrøvere angrep vognen han reiste med fra Frankfurt til Köln for å delta i sin datters bryllup høsten 1598. 24. oktober ble Quenstedts lik funnet forkullet sammen med tre andre passasjerer samt et manuskript som foruten tre blad var ødelagt av flammene. Det forbrente dokumentet har fått navnet «Insektenes morgen» av Quenstedts studenter, som la ned en heroisk innsats i å rekonstruere manuskriptet ut fra de ytterst fragmentariske kunnskapene de hadde om sin læremesters liv. I sin levetid bekjentgjorde Quenstedt lite om seg selv, og fra graven sugde han til seg de beste fruktene av sin samtids lyseste hoder, som et sort hull i et avfortryllet århundre. Ilustrasjon: David Friedrich

  Den siste tiden har vi mottatt en mengde spørsmål fra våre lesere. Derfor har vi funnet tiden inne for en ny spørsmålsrunde. Også denne gangen ble det gjort et halvhjertet forsøk på å få redaksjonssekretær Myhre i tale, men han var «opptatt med noe viktig», så igjen er det redaktør Dalberg som svarer. Har dere hoppet på kryptovalutatrenden? Nei, det har vi ikke. I hvert fall ikke ennå. Er der noen som har imponert dere for sitt mot den siste tiden? En vi særlig vil berømme for sitt mot, er Rio Vik , som sørget for at influenceren Sebastian Brevik ble nektet å delta i norgesmesterskapet i sporten «stein, saks, papir» fordi han har kommet med den uhyrlige påstanden det bare finnes to kjønn. Ærlig talt, hvordan kan man påstå noe slikt idag? Det er tross alt 2023, og verden står midt i et globalt, stille folkemord på transseksuelle og transvestitter. Vi støtter Vik og hans medspillere i Norsk forbund for stein, saks, papir i kampen mot disse livsfarlige, middelalderske fordommen

  I dag er det 133 år sida den amerikanske forfatteren Howard Philips Lovecraft blei født i byen Providence i delstaten Rhode Island. Gjennom 1920- og 30-åra skreiv han ei rekke skrekkfortellinger, ofte med science fiction- og fantasyelementer som blei publisert i datidas populære pulphefter, særlig Weird Tales . Noen særlig anerkjenning fikk Lovecraft aldri i si levetid, og rik blei han aldri, men i dag er han en av de aller mest leste og velrenomerte av sine samtidige i «pulp fiction»-segmentet. Om vi ser bort fra krimforfatterne, er vel den eneste som kan måle seg med ham, vennen Robert E. Howard, som også skrev for Weird Tales . Her i Würmstuggu-redaksjonen har Lovecraft ei høg stjerne, og vi har skrivi flere tekster om novellene til den eksentriske new-englanderen med den idiosynkratiske fantasien. (Du kan lese disse artiklene om du klikker på denne lenka .) Vi leser jo mer enn gjerne kiosklitteratur, så lenge den er av adekvat kvalitet, og store ideer kombinert med grøss og gru

  Idag fylder vor Nations høyt skattede Kronprindsesse 50 år. Ja, Kronprindsens Ægtefælle og vor fremtidige Monarks føderske kan nu se tilbage paa en jordisk Tilværelse som hittil har vart intet mindre end et halvt Aarhundrede.  Da Mette-Marit entret Nationens kollektive Bevissthed rundt Aarhundredeskiftet, var hun en kontroversiell Skikkelse, med en Fortid som kunde synes dunkel, og en Familiebaggrund som mange opfattede som i overkant enkel, men hun hadde en ligetil Fremtoning og et smittende humør som hurtigt appelerede til den almindelige Borger. Derfor vandt hun Folkets Bifall inden relativt kort Tid. Man kan næsten si at hun blev som en Almuens Representant at regne i det kongelige Dynasti efter at det oprindelige Chok over hendes fortidige Udskejelser hadde gået over.  Idag er det Billedet af en kjærlig og afholdt Moder, en forfinet og samtidig folkelig aristokrat og fremfor alt en aktet og energisk representant for vor Nations herskende klasse der dannes naar Borgerne hører Nav

  Hans Gude, «Frisk bris», 1876 Det er med ikke så rent lite vemod og savn vi idag markerer at det er 120 år siden Hans Gude døde. Ja, for 17. august 1903 forlot kunstneren de levendes verden. Gude var en av Norges fremste landskapsmalere på 1800-tallet, noe som i praksis betyr en av Norges fremste landskapsmalere noensinne, for ingen vil vel hevde hverken1900-tallet eller 1700-tallet var for norske gullaldere å regne med hensyn til landskapsmaleri som fag. Hans Gudes mest kjente maleri er selvfølgelig «Brudeferden i Hardanger», som han malte sammen med sin hyppige samarbeidspartner Adolf Tidemand. Men vi har valgt å uttrykke vår sorg og smerte over hans bortgang med maleriet «Frisk bris» fra 1876. Vi betviler ikke at også De, kjære leser, berøres av den maritime melankoli som hviler over dette bildet. Men la oss et øyeblikk moderere vår sorg over Gudes bortgang, for også skam og forargelse hører med når vi nordmenn minnes denne maleren, som på freidigste vis svek sitt hjemland. Allere

  Nok en gang er jeg sent ute, for heller ikke fjerde akt av Hærmændene paa Helgeland rakk jeg å skrive om samme dag som jeg leste den. Jeg har lyst til å si at det skyldes et ønske om å riktig fordøye inntrykkene av denne avsluttende delen av stykket, slik at jeg kan si noe om av dets dypere tematikk og plassering i den norske litteraturhistorien, og dessuten analysere de språklige og dramaturgiske virkemidlene Henrik Ibsen tar i bruk i denne nasjonalromantiske tragedien om skjebne, plikt og hevn. Men i virkeligheten er det ikke annet enn latskap (eller, for å si det mer eufemistisk, økt arbeidsbyrde, for ferien er jo nå ugjenkallelig over) som ligger bak min sendrektighet.  Stykket avsluttes med to dødsfall for åpen scene samt adskillig flere «off camera». Hjørdis får ingen moralsk oppreisning av Ibsen her. Hun er fortsatt like ondskapsfull og hevngjerrig, karaktertrekk som suppleres med åpenbar galskap. Ja, det er ikke vanskelig å se likheter mellom Hjørdis og den senere Ibsen-skik

  Da er det på tide med en ny rapport fra Hærmændene på Helgeland, Henrik Ibsens vikingdrama fra 1858. Jeg leste tredje akt i går, men rakk ikke å skrive noe da, så derfor kommer dette innlegget først i dag.  Før jeg sier noe om handlingen, vil jeg gjerne besvare et par spørsmål som er kommet inn. «Hvilken utgave leser De?» skriver en leser. Til dette kan jeg opplyse at «mitt lesereksemplar» (som hverken er mitt eller noe egentlig eksemplar) er bind to av Henrik Ibsens samlede verker, utgitt av Gyldendalske Boghandels forlag i 1898. Denne boken kan leses her på Nasjonalbibliotekets hjemmesider. Det er det jeg gjør. Dette har flere fordeler: a) Man slipper å være omgitt av papirbøker som opptar plass, og b) man får språket Ibsen selv skrev, altså ikke de moderniserte versjonene vi finner i nye utgaver, der språket  oppdateres i tråd med de statlige språknormeringsorganenes stadige påfunn for å påskynde skriftspråkets naturlige utviklingsprosess.  En annen leser spør: «Tar dere sikte på

  Vi fortsetter får lesning av Henrik Ibsens drama Hærmændene paa Helgeland . De som lurer på hva som skjedde i første akt, henvises til forrige bloggpost , mens de som ikke bryr seg om det, like gjerne kan bruke fantasien til å dikte opp hva som skjedde.  Akt to utspiller seg i Gunnars gildesal. Her sitter Sigurd, hans hustru Dagny, hennes bror Thorolf, Hjørdis og Gunnar selv rundt langbordet og konverserer på stadig hissigere manér. Det er Hjørdis som er roten til munnhuggeriet. I forrige innlegg kalte jeg henne en femme fatale , men nå vil jeg gå så langt som til å kalle henne en ordentlig drittkjerring, slik hun sår splid mellom de tross alt vel forlikte menn som er samlet på gården.  Vel, hun klarer å hisse opp Thorolf, som blir lei av å høre hennes stadige stikk mot faren, blant annet at han har gått i kvinneklær og bedrevet seid. (Aner vi at Ibsen er forut for sin tid og kritiserer det 21. århundrets aller verste form for hatkriminalitet, transforbi?) Noen uheldige ord faller, o

  Würmstuggus Ibsen-prosjekt ruller videre. Hei, hvor det går! Etter Kæmpehøjen og Olaf Liljekrans passer det å fortsette med Ibsens tidlige periode. Idag er det nemlig Hærmændene paa Helgeland som står på plakaten. Stykket ble utgitt og uroppført i 1858. Da var Jørgen Herman Vogt regjeringssjef i Norge, kronprins Karl visekonge i Norge og Oskar I konge av Norge og Sverige. Men ettersom vi er mer opptatt av Ibsen selv, finner vi det mer relevant å opplyse om at Ibsen på dette tidspunkt hadde flyttet tilbake til Christiania etter noen år i Bergen. Vår omtale av dette stykket kommer til å deles opp i fire deler, én for hver akt. Hvorfor? For å maksimere profitten, selvfølgelig. Hærmændene paa Helgeland er et historisk drama med handling fra Nordland på Erik Blodøks’ tid, altså på 900-tallet. Handlingen ser ut til å være inspirert av den islandske sagalitteraturen, men om Ibsen har basert den på en bestemt saga, vet jeg ikke.  I akt én møter vi først vikingene Sigurd og den islandske l

  «Vak. » er en diktsamling som ble utgitt av forlaget Oktober i 2017. Forfatterens navn er Bendik Vada . Ifølge kolofonen er boken «produsert med materialer fra bærekraftige kilder», så du kan trolig berømme deg selv for å ha tatt et miljøvennlig valg om du har gått til innkjøp av denne boken på 64 sider pluss et omslag av papp. Mest sannsynlig har du ikke gjort det, for jeg antar at det er innkjøpsordningen som har brukt mest penger på denne utgivelsen. Men den er jo finansiert av skattebetalerne, så man kan kanskje si at hele det norske folk kan ta denne klimatriumfen på din kappe. Diktsamlingen inneholder 47 korte dikt der et presumptivt mannlig subjekt (vedkommende har nemlig både pikk og adamseple, men hva betyr vel det i våre dager?) beveger seg gjennom naturen og beskriver vegetasjon, geologiske strukturer, vann og dyreliv i en dialektal språkform hjemmeførende i en av Norges nordlige provinser, sannsynligvis Trøndelag, for det er der forfatteren visstnok kommer fra. Jeg antar

  Michel Houellebecq Serotonin Oversatt av Tom Lotherington Cappelen Damm 2019 Denne teksten handler om en bok av en forfatter jeg antar at mange av Würmstuggus lesere kjenner godt fra før. Ja, jeg kan tenke meg at en god del har lest den allerede. Til de som ikke har lest den, vil jeg advare om at teksten kan avsløre elementer fra romanen man kanskje ikke vil eksponeres for før man leser den. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. «Det er en hvit liten oval tablett som kan deles i to.» Slik begynner Michel Houellebecqs roman Serotonin , som kom ut i 2019, men som jeg har lest først nå, etter å ha hatt den liggende et par måneder. Tabletten er Captorix, et antidepressivum som jeg antar er fiktivt, ettersom alle treffene det gir på internett handler om denne boken. Captorix fungerer ved å øke utskillelsen av serotonin og har dermed en dempende effekt på depresjon. Dette er nemlig

  Nikolaj Losev, «Den bortkomne sonen», 1882 Dette biletet, som syner ei scene frå den bibelske likninga om den bortkomne sonen, vart måla av den russiske kunstnaren Nikolaj Losev i 1882. Motivet er velkjent frå den europeiske kunsthistoria, i alle fall fram til vendinga i kunsten mot abstraksjon, kroppsvæsker og seksuell transgresjon dei siste tiåra. Om du er interessert, og det er du sikkert, kan du lese likninga frå Lukasevangeliet i norsk omsetjing her .  Losev vart fødd i 1855 og døde i 1901. Han opplevde med andre ord tre tsarar gjennom levetida si: den progressive Aleksander II, den reaksjonære Aleksander III og døgenikten Nikolaj II.

  Vi skriver 5. august, ja bare se: «5. august», og det forekommer meg at tiden er inne for å opplyse leserne om hva jeg har lest det siste døgnet. Ja, så navlebeskuende tillater jeg meg å være. Som i en boble som er verden uvedkommende, som ikke lar seg påvirke av den nært forestående klimatiske undergangen, de hissige ordskiftene, de moralske dilemmaene, krigene, ufo-avsløringene, ja ikke engang verdensmesterskapet i damefotball, lar jeg ganske enkelt det faktum at jeg har konsumert visuelle kulturprodukter det siste døgnet, danne utgangspunktet for denne teksten, som omhandler en rykende fersk diktsamling av en lyriker fra Ringerike og en tilårskommen tegneserie om en borgerverner og massedrapsmann med tilhold i Marveluniverset. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Jeg begynner med Ole-Petter Vaatens nye diktsamling med den noe ubehjelpelige og instapoesiaktige tittelen  J