Bokomtale: Serotonin

 

Michel Houellebecq

Serotonin

Oversatt av Tom Lotherington

Cappelen Damm 2019

Denne teksten handler om en bok av en forfatter jeg antar at mange av Würmstuggus lesere kjenner godt fra før. Ja, jeg kan tenke meg at en god del har lest den allerede. Til de som ikke har lest den, vil jeg advare om at teksten kan avsløre elementer fra romanen man kanskje ikke vil eksponeres for før man leser den. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

«Det er en hvit liten oval tablett som kan deles i to.»

Slik begynner Michel Houellebecqs roman Serotonin, som kom ut i 2019, men som jeg har lest først nå, etter å ha hatt den liggende et par måneder. Tabletten er Captorix, et antidepressivum som jeg antar er fiktivt, ettersom alle treffene det gir på internett handler om denne boken. Captorix fungerer ved å øke utskillelsen av serotonin og har dermed en dempende effekt på depresjon. Dette er nemlig en lidelse bokens hovedperson, Florent-Claude, sliter med. 

Florent-Claude er i midten av 40-årene, bosatt i Paris, der han arbeider for Landbruksdepartementet, og en velstående representant for den øvre middelklassen. Han er dannet, kvinnekjær (på en måte man kanskje ikke akkurat kan kalle dannet, mer om det senere), intelligent og en høyt verdsatt ansatt i statsadministrasjonen - og han er ensom, veldig ensom. Ikke bare er han uten familie og sosialt nettverk, han føler på en total fremmedgjorthet, både i sitt profesjonelle virke og i sitt forhold til menneskene rundt seg, blant annet kvinnen han bor sammen med i bokens innledende del. Det er dette mislykkede samboerforholdet (eller nærmere bestemt oppdagelsen av at samboeren bedriver gruppe- og dyresex bak hans rygg) som gir ham impulsen til å bryte opp og starte et nytt liv uten fast bosted, uten arbeid og uten sosialt liv. Dermed begynner vår mann en reise, både i ytre og indre forstand, der det eneste mulige endepunktet er undergangen. 

Houellebecqs fortelling foregår både på et nåtidsplan, der handlingen foregår i Paris og på landsbygda i Normandie, og et fortidsplan, der det i hovedsak handler om kvinnene i Florent-Claudes liv. Disse tidsplanene flettes elegant sammen, og selv om handlingsgangen har et ganske episodisk preg, føles boken likevel helhetlig, ettersom den dypest sett ikke handler om et sett med hendelser, men om et menneske som til tross for en mengde peronlighetstrekk som slett ikke kan kalles sympatiske, likevel påkaller leserens sympati i sine skuffelser i livet og tapte håp for fremtiden. Ja, Houellebecq er som vanlig i det pessimistiske hjørnet. Europa har fornektet sin fortid og har ingen fremtid. Forbrukersamfunnet, markedsliberalismen, globaliseringen, og den den tiltagende fremmedgjøringen i det postindustrielle, sekulære Europa er velkjente temaer i Houellebecqs bøker, og også i «Serotonin» er det her den tematiske kjernen er. Men han moraliserer ikke, han bare beskriver. Hverken hovedperson eller forfatter har noen motgift mot den sørgelige samfunnsutviklingen. De er produkter av den selv, fanger i «the matrix». 

Lesere som, i likhet med undertegnede, er av det bluferdige slaget, kan nok gå lei av alt snakket om horer og sex og alle de kroppsåpninger en erigert penis kan føres inn i. Kvinner er i fortellerens øyne en forutsetning for at en mann kan leve et meningsfullt liv, og troen på kjærligheten er absolutt tilstede i Florent-Claudes sjelsliv, men i praksis reduseres de stort sett til seksualobjekter, som så ofte i Houellebecqs bøker. Kjønnsdriftens opphør er imidlertid et sentralt tema i romanen, og seksualitet er nå engang alfa og omega for menneskehetens opprettholdelse, så at en fransk forfatter tillater seg å skrive opp og i mente om kjødets tilfredsstillelse må man nesten bære over med. 

Kun én mannlig biperson tildeles oppmerksomhet som kan måles med kvinnene i hovedpersonens liv, en gammel studiekamerat og adelsmann som forsøker å drive som melkebonde på godset sitt. Hans kamp mot myndighetene og storkapitalen anskueliggjør den gjennomgående tematikken i boken som menneskelig drama, og utgjør et ganske spektakulært klimaks i denne romanen. Her får Houellebecq virkelig vist seg som, av alle ting, actionforfatter!

Til tross for mye tristesse og mørk tematikk, er det også mye humor i boken. Ja, faktisk i den grad at jeg faktisk lo høyt på et tidspunkt, nærmere bestemt på side 216. Men først og fremst er dette en dyster og pessimistisk roman, om meningstap og undergang, både på det menneskelige og det samfunnsmessige nivå. Nei, Houellebecq gjør ikke noe som skiller seg nevneverdig fra tidligere romaner, ja, etter Kartet og terrenget og Underkastelse kan den kanskje kalles en aldri så liten nedtur, i alle fall i mine øyne, men vi har tross alt å gjøre med en av Europas fremste forfattere, som tilsynelatende ikke er i stand til å skrive kjedelige romaner. Til det er språket altfor godt (og glimrende i varetatt av oversetter Tom Lotherington) og ideene for gjennomarbeidede. Så jeg anbefaler gjerne Serotonin, både til de som kjenner Houellebecq fra før, og de som med jomfruelig nysgjerrighet gjerne gjør et første forsøk på å sette seg inn i denne fransk litteraturs enfant terribles forfatterskap. Check it out!