Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Serotonin

 


Michel Houellebecq

Serotonin

Oversatt av Tom Lotherington

Cappelen Damm 2019


Denne teksten handler om en bok av en forfatter jeg antar at mange av Würmstuggus lesere kjenner godt fra før. Ja, jeg kan tenke meg at en god del har lest den allerede. Til de som ikke har lest den, vil jeg advare om at teksten kan avsløre elementer fra romanen man kanskje ikke vil eksponeres for før man leser den. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


«Det er en hvit liten oval tablett som kan deles i to.»


Slik begynner Michel Houellebecqs roman Serotonin, som kom ut i 2019, men som jeg har lest først nå, etter å ha hatt den liggende et par måneder. Tabletten er Captorix, et antidepressivum som jeg antar er fiktivt, ettersom alle treffene det gir på internett handler om denne boken. Captorix fungerer ved å øke utskillelsen av serotonin og har dermed en dempende effekt på depresjon. Dette er nemlig en lidelse bokens hovedperson, Florent-Claude, sliter med. 


Florent-Claude er i midten av 40-årene, bosatt i Paris, der han arbeider for Landbruksdepartementet, og en velstående representant for den øvre middelklassen. Han er dannet, kvinnekjær (på en måte man kanskje ikke akkurat kan kalle dannet, mer om det senere), intelligent og en høyt verdsatt ansatt i statsadministrasjonen - og han er ensom, veldig ensom. Ikke bare er han uten familie og sosialt nettverk, han føler på en total fremmedgjorthet, både i sitt profesjonelle virke og i sitt forhold til menneskene rundt seg, blant annet kvinnen han bor sammen med i bokens innledende del. Det er dette mislykkede samboerforholdet (eller nærmere bestemt oppdagelsen av at samboeren bedriver gruppe- og dyresex bak hans rygg) som gir ham impulsen til å bryte opp og starte et nytt liv uten fast bosted, uten arbeid og uten sosialt liv. Dermed begynner vår mann en reise, både i ytre og indre forstand, der det eneste mulige endepunktet er undergangen. 


Houellebecqs fortelling foregår både på et nåtidsplan, der handlingen foregår i Paris og på landsbygda i Normandie, og et fortidsplan, der det i hovedsak handler om kvinnene i Florent-Claudes liv. Disse tidsplanene flettes elegant sammen, og selv om handlingsgangen har et ganske episodisk preg, føles boken likevel helhetlig, ettersom den dypest sett ikke handler om et sett med hendelser, men om et menneske som til tross for en mengde peronlighetstrekk som slett ikke kan kalles sympatiske, likevel påkaller leserens sympati i sine skuffelser i livet og tapte håp for fremtiden. Ja, Houellebecq er som vanlig i det pessimistiske hjørnet. Europa har fornektet sin fortid og har ingen fremtid. Forbrukersamfunnet, markedsliberalismen, globaliseringen, og den den tiltagende fremmedgjøringen i det postindustrielle, sekulære Europa er velkjente temaer i Houellebecqs bøker, og også i «Serotonin» er det her den tematiske kjernen er. Men han moraliserer ikke, han bare beskriver. Hverken hovedperson eller forfatter har noen motgift mot den sørgelige samfunnsutviklingen. De er produkter av den selv, fanger i «the matrix». 


Lesere som, i likhet med undertegnede, er av det bluferdige slaget, kan nok gå lei av alt snakket om horer og sex og alle de kroppsåpninger en erigert penis kan føres inn i. Kvinner er i fortellerens øyne en forutsetning for at en mann kan leve et meningsfullt liv, og troen på kjærligheten er absolutt tilstede i Florent-Claudes sjelsliv, men i praksis reduseres de stort sett til seksualobjekter, som så ofte i Houellebecqs bøker. Kjønnsdriftens opphør er imidlertid et sentralt tema i romanen, og seksualitet er nå engang alfa og omega for menneskehetens opprettholdelse, så at en fransk forfatter tillater seg å skrive opp og i mente om kjødets tilfredsstillelse må man nesten bære over med. 


Kun én mannlig biperson tildeles oppmerksomhet som kan måles med kvinnene i hovedpersonens liv, en gammel studiekamerat og adelsmann som forsøker å drive som melkebonde på godset sitt. Hans kamp mot myndighetene og storkapitalen anskueliggjør den gjennomgående tematikken i boken som menneskelig drama, og utgjør et ganske spektakulært klimaks i denne romanen. Her får Houellebecq virkelig vist seg som, av alle ting, actionforfatter!


Til tross for mye tristesse og mørk tematikk, er det også mye humor i boken. Ja, faktisk i den grad at jeg faktisk lo høyt på et tidspunkt, nærmere bestemt på side 216. Men først og fremst er dette en dyster og pessimistisk roman, om meningstap og undergang, både på det menneskelige og det samfunnsmessige nivå. Nei, Houellebecq gjør ikke noe som skiller seg nevneverdig fra tidligere romaner, ja, etter Kartet og terrenget og Underkastelse kan den kanskje kalles en aldri så liten nedtur, i alle fall i mine øyne, men vi har tross alt å gjøre med en av Europas fremste forfattere, som tilsynelatende ikke er i stand til å skrive kjedelige romaner. Til det er språket altfor godt (og glimrende i varetatt av oversetter Tom Lotherington) og ideene for gjennomarbeidede. Så jeg anbefaler gjerne Serotonin, både til de som kjenner Houellebecq fra før, og de som med jomfruelig nysgjerrighet gjerne gjør et første forsøk på å sette seg inn i denne fransk litteraturs enfant terribles forfatterskap. Check it out!



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da