Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Serotonin

 


Michel Houellebecq

Serotonin

Oversatt av Tom Lotherington

Cappelen Damm 2019


Denne teksten handler om en bok av en forfatter jeg antar at mange av Würmstuggus lesere kjenner godt fra før. Ja, jeg kan tenke meg at en god del har lest den allerede. Til de som ikke har lest den, vil jeg advare om at teksten kan avsløre elementer fra romanen man kanskje ikke vil eksponeres for før man leser den. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


«Det er en hvit liten oval tablett som kan deles i to.»


Slik begynner Michel Houellebecqs roman Serotonin, som kom ut i 2019, men som jeg har lest først nå, etter å ha hatt den liggende et par måneder. Tabletten er Captorix, et antidepressivum som jeg antar er fiktivt, ettersom alle treffene det gir på internett handler om denne boken. Captorix fungerer ved å øke utskillelsen av serotonin og har dermed en dempende effekt på depresjon. Dette er nemlig en lidelse bokens hovedperson, Florent-Claude, sliter med. 


Florent-Claude er i midten av 40-årene, bosatt i Paris, der han arbeider for Landbruksdepartementet, og en velstående representant for den øvre middelklassen. Han er dannet, kvinnekjær (på en måte man kanskje ikke akkurat kan kalle dannet, mer om det senere), intelligent og en høyt verdsatt ansatt i statsadministrasjonen - og han er ensom, veldig ensom. Ikke bare er han uten familie og sosialt nettverk, han føler på en total fremmedgjorthet, både i sitt profesjonelle virke og i sitt forhold til menneskene rundt seg, blant annet kvinnen han bor sammen med i bokens innledende del. Det er dette mislykkede samboerforholdet (eller nærmere bestemt oppdagelsen av at samboeren bedriver gruppe- og dyresex bak hans rygg) som gir ham impulsen til å bryte opp og starte et nytt liv uten fast bosted, uten arbeid og uten sosialt liv. Dermed begynner vår mann en reise, både i ytre og indre forstand, der det eneste mulige endepunktet er undergangen. 


Houellebecqs fortelling foregår både på et nåtidsplan, der handlingen foregår i Paris og på landsbygda i Normandie, og et fortidsplan, der det i hovedsak handler om kvinnene i Florent-Claudes liv. Disse tidsplanene flettes elegant sammen, og selv om handlingsgangen har et ganske episodisk preg, føles boken likevel helhetlig, ettersom den dypest sett ikke handler om et sett med hendelser, men om et menneske som til tross for en mengde peronlighetstrekk som slett ikke kan kalles sympatiske, likevel påkaller leserens sympati i sine skuffelser i livet og tapte håp for fremtiden. Ja, Houellebecq er som vanlig i det pessimistiske hjørnet. Europa har fornektet sin fortid og har ingen fremtid. Forbrukersamfunnet, markedsliberalismen, globaliseringen, og den den tiltagende fremmedgjøringen i det postindustrielle, sekulære Europa er velkjente temaer i Houellebecqs bøker, og også i «Serotonin» er det her den tematiske kjernen er. Men han moraliserer ikke, han bare beskriver. Hverken hovedperson eller forfatter har noen motgift mot den sørgelige samfunnsutviklingen. De er produkter av den selv, fanger i «the matrix». 


Lesere som, i likhet med undertegnede, er av det bluferdige slaget, kan nok gå lei av alt snakket om horer og sex og alle de kroppsåpninger en erigert penis kan føres inn i. Kvinner er i fortellerens øyne en forutsetning for at en mann kan leve et meningsfullt liv, og troen på kjærligheten er absolutt tilstede i Florent-Claudes sjelsliv, men i praksis reduseres de stort sett til seksualobjekter, som så ofte i Houellebecqs bøker. Kjønnsdriftens opphør er imidlertid et sentralt tema i romanen, og seksualitet er nå engang alfa og omega for menneskehetens opprettholdelse, så at en fransk forfatter tillater seg å skrive opp og i mente om kjødets tilfredsstillelse må man nesten bære over med. 


Kun én mannlig biperson tildeles oppmerksomhet som kan måles med kvinnene i hovedpersonens liv, en gammel studiekamerat og adelsmann som forsøker å drive som melkebonde på godset sitt. Hans kamp mot myndighetene og storkapitalen anskueliggjør den gjennomgående tematikken i boken som menneskelig drama, og utgjør et ganske spektakulært klimaks i denne romanen. Her får Houellebecq virkelig vist seg som, av alle ting, actionforfatter!


Til tross for mye tristesse og mørk tematikk, er det også mye humor i boken. Ja, faktisk i den grad at jeg faktisk lo høyt på et tidspunkt, nærmere bestemt på side 216. Men først og fremst er dette en dyster og pessimistisk roman, om meningstap og undergang, både på det menneskelige og det samfunnsmessige nivå. Nei, Houellebecq gjør ikke noe som skiller seg nevneverdig fra tidligere romaner, ja, etter Kartet og terrenget og Underkastelse kan den kanskje kalles en aldri så liten nedtur, i alle fall i mine øyne, men vi har tross alt å gjøre med en av Europas fremste forfattere, som tilsynelatende ikke er i stand til å skrive kjedelige romaner. Til det er språket altfor godt (og glimrende i varetatt av oversetter Tom Lotherington) og ideene for gjennomarbeidede. Så jeg anbefaler gjerne Serotonin, både til de som kjenner Houellebecq fra før, og de som med jomfruelig nysgjerrighet gjerne gjør et første forsøk på å sette seg inn i denne fransk litteraturs enfant terribles forfatterskap. Check it out!



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H