Würmstuggus Ibsen-prosjekt ruller videre. Hei, hvor det går! Etter Kæmpehøjen og Olaf Liljekrans passer det å fortsette med Ibsens tidlige periode. Idag er det nemlig Hærmændene paa Helgeland som står på plakaten. Stykket ble utgitt og uroppført i 1858. Da var Jørgen Herman Vogt regjeringssjef i Norge, kronprins Karl visekonge i Norge og Oskar I konge av Norge og Sverige. Men ettersom vi er mer opptatt av Ibsen selv, finner vi det mer relevant å opplyse om at Ibsen på dette tidspunkt hadde flyttet tilbake til Christiania etter noen år i Bergen. Vår omtale av dette stykket kommer til å deles opp i fire deler, én for hver akt. Hvorfor? For å maksimere profitten, selvfølgelig.
Hærmændene paa Helgeland er et historisk drama med handling fra Nordland på Erik Blodøks’ tid, altså på 900-tallet. Handlingen ser ut til å være inspirert av den islandske sagalitteraturen, men om Ibsen har basert den på en bestemt saga, vet jeg ikke.
I akt én møter vi først vikingene Sigurd og den islandske landnåmsmannen Ørnulf som møtes et sted på Helgelandskysten. Etter en kort sverdkamp mann mot mann, får vi vite at de to vikingene kjenner hverandre. Ørnulf er nemlig i Norge for å gjenopprette sin ære. Hans datter Dagny stakk nemlig av med Sigurd uten sin fars samtykke etter et fuktig gilde på Island for noen år siden, og fosterdatteren Hjørdis gjorde likeså med Helgelands-vikingen Gunnar herse ved det samme gildet. Nå skal han innhente bot, eller kanskje vi heller skal si forsinket medgift. Vel, Ørnulf og Sigurd blir vel forlikt, og når Gunnar omsider dukker opp, er han også innstilt på å gjenopprette forholdet med Ørnulf. Det er imidlertid ikke den egentådige Hjørdis interessert i, for hun bærer nag til sin fosterfar fordi han drepte hennes far da hun var liten. Hun akter ikke å se på seg selv som en «frilleviv», for en kvinne som gifter seg uten sin fars samtykke, er ikke å anse som en aktet hustru etter samtidens konvensjoner. Hun har intet annet enn forakt for sin fars banemann. En virkelig femme fatale! Vi møter også Kåre bonde, en luring som ligger i strid med Hjørdis og Gunnar. På slutten av akten drar Sigurd, Dagny og Ørnulfs sønner til gården til Hjørdis og Gunnar for bevertning Det kan bli farlig. Kåre drar for å drepe Gunnars sønn, og Ørnulf følger etter. Dette blir dramatisk! Jeg tipper at Hjørdis har skumle planer.
Språklig legger Ibsen seg ganske tett opp til sagastilen, med hensyn til syntaks og ordstilling. Ibsen benytter altså ikke versemål, som han gjør i det forrige stykket, Olaf Liljekrans. Men på et par steder kvedes det på kvasinorrønt vis. Ibsen legger vekt på å fremstille et autentisk norrønt samfunn, med dets eksotiske sedvanerett og sosiale normer. Dette var noe ganske annet enn 1800-tallets samfunnsform. De sentrale rollefigurene fremstår som veldig macho, noe som ikke er overraskende i et ættesamfunn med sterk æreskodeks. Selv om handlingen utspiller seg i en fjern fortid, viser Hærmændene paa Helgeland at Ibsen var en mann av sin tid med god kontakt med sin samtids moteretninger. På midten av 1800-tallet var jo nasjonalromantikk det aller heteste innen kultur og litteratur, og sasagalitteraturen var i ferd med å bli folkelesning i Norge.
Jeg ser frem til å lese neste akt. Jeg tipper blod vil flyte. Den kan du trolig lese om imorgen, men jeg garanterer intet.
Foto: Lotten Dorsch-Bosin som Hjørdis (1875).
Kommentarer
Legg inn en kommentar