 |
| Olaf, Alfhild, Ingeborg og Hemming |
Würmstuggus Ibsen-prosjekt ruller videre, og også denne gangen har vi hentet frem et drama fra Ibsens tidlige, nasjonalromantiske periode, nærmere bestemt Olaf Liljekrans. Stykket ble skrevet i 1856 og oppført første gang i 1857. I bokform ble det ikke utgitt før i 1902. Dette er med andre ord ikke et av Ibsens hovedverker, og for meg er det helt nytt. Hva synes jeg så om dette skuespilllet? Se det, kjære leser, må De lese videre for å finne ut av!
Olaf Liljekrans henter inspirasjon fra middelalderballaden med samme navn, der protagonisten blir forsøkt fristet av alvedronningen til å ta del i alvedansen, og straffes med sykdom og død når han avslår. Sagnet om Jostedalsrypa er en annen viktig inspirasjonskilde. Og spør De, meg virker det også som Ibsen hadde Shakespeares En midsommernatts drøm i bakhodet mens han skrev dette stykket.
Ibsen benytter her både vers og prosa i dialogen litt om hverandre, uten at jeg gjenkjente noe spesielt mønster under min lesning. I tillegg er det en del sangnumre, fremført både av kor og enkeltkarakterer. Noen av disse fungerer som eksposisjon, andre som en slags «pause» fra handlingen og atter andre understreker følelsene til rollefigurene. Dramaet består av tre akter.
Vi er i senmiddelalderen, jeg vil anta annen halvdel av 1300-tallet, for Svartedauen er fortsatt et levende minne og danner noe av bakteppet for handlingen. To betydningsfulle slekter skal forenes gjennom ekteskap. Arne fra Guldvik skal gifte bort sin datter Ingeborg til Kirsten Liljekrans’ sønn Olaf. De to familiene står ikke på særlig god fot med hverandre, men er klare for å begrave stridsøksen, og begge familieoverhodene går inn i ekteskapet med bekymringer som vedrører både økonomi og sosial status. Bekymringene blir ikke mindre nå det viser seg at Olaf har gått hen og forelsket seg i naturbarnet Alfhild, en villpike som har vokst opp på fjellet uten kontakt med andre mennesker enn faren, spillemannen Thorgjerd. Ingeborg, på sin side, nærer sterkere følelser for tjenestegutten Hemming, enn for sin trolovede. Dette er selvfølgelig tabu. Hvordan vil dette gå?
Første akt, som foregår ute i villmarken introduserer rollefigurene og setter opp konflikten på en helt grei måte. Da jeg hadde kommet til slutten av denne akten, så jeg med en viss forventning frem til videre lesning. Vel er ikke nasjonalromantikk og folkediktning noe som vanligvis opptar meg, men jeg hadde en anelse om at Ibsen ville gjøre et nummer ut av den sosiale dynamikken i samfunnet som skildres, særlig forholdet mellom Liljekrans- og Guldvik-slekten, og dessuten danner jo ulvlig kjærlighet alltid et godt utgangspunkt for en god historie. Jeg leste videre.
Andre akt utspiller seg på gården til Liljekrans-familien. Det begynner å gå opp for flere av figurene at ikke alt er som det burde være mellom de unge elskende. Slu planer legges, og forviklinger utspiller seg. Første halvdel av akten har et klart farsepreg, men det hele mørkner mot slutten. Alfhild setter nemlig gildehuset i brann når hun oppdager at Olaf slett ikke har til hensikt å gifte seg med henne. I det teppet faller, virker det som ilden er i ferd med å fortære en god del av selskapet.
Men den gang ei. Ingen dør. I tredje akt befinner vi oss på fjellet, der Alfhild kommer fra. De unge elskende får hverandre og alt ender godt, riktignok etter et lite opptrinn der familieoverhodene forsøker å straffe Alfhild for mordbrann og hekseri. Det hele forløses med en deus ex machina som umiddelbart synes fremtvunget av at Ibsen har skrevet seg inn i et hjørne, men som også kan tenkes å være en bevisst bruk av eventyrenes dramaturgi. Dette er jo nasjonalromantikk.
Jeg synes uansett ikke dette var all verden til skuespill. Det ble for sentimentalt og urealistisk. Mine forventninger om sosial og økonomisk tematikk ble ikke innfridd, og selv om noen av rollefigurene viser tegn til liv, kjøper jeg ikke dynamikken mellom dem. Der føles som de er satt opp for å få handlingen til å gå opp, og handlingen i seg selv er ikke mye å skryte av. Nei, dette var skuffende. Men det er jo fortsatt mye gull i Ibsens bibliografi, og muligheten for at jeg er mer begeistret enn skuffet over det neste dramaet jeg leser er overhengende. Har De et forslag til hva som bør være det neste stykke ut i Würmstuggus Ibsen-serie, kan de sende et postkort til vår postboks. Adressen finner De i telefonkatalogen.
Her er de forrige Ibsen-stykkene vi har omtalt:
Illustrasjoner: Henrik Ibsen, 1856
Kommentarer
Legg inn en kommentar