De hvite klippene i Devon

 

Øverst til venstre på omslaget står det «Nils Chr. Moe-Repstad». Det er forfatterens navn. Øverst til høyre står det «F˚482». Det er formodentlig et nummereringssystem som benyttes av forlaget.  Nederst på omslaget, med hvite bokstaver som er omtrent 1/3 av høyden til boken, står det «DEVON». Dette er bokens tittel. Alle bokstavene på omslaget er hvite. Ellers er omslaget helt grønt. På ryggen står navnet på forfatteren, tittelen (men her med små bokstaver) og «Flamme Forlag», som altså er forlagets navn. På baksiden står en kort tekst om altertavler og fortidligfødte barn. Denne er identisk med teksten på side 18. Boken er i såkalt liggende format.

Her har vi å gjøre med en bok som synes å handle om regionen Devon i det sydøstlige England, men det står ikke mye direkte om stedet her. På åpningssiden står det «The white cliffs of Devon», og man må anta at det er med referanse til de hvite klippene forfatteren skriver: «Det er ikke hardt, men det er hvitt, hvitere enn hvitt kan være, så nær havet» på side 24. Også har vi denne teksten på side 61:

Kom, men sier dere jeg er født, er det for å holde avstanden til Gud ren

under klippene i Devon, keiserklippen forklarer havet, det nesten sterile havet 

som blir rødere og korroderer, men snart ser dere et hode, kronet i Guds navn

blir det stille og stillere: noen gråter, men de skal renses inalle guders navn

Moe-Repstad avslutter boken med «Det var alt jeg kunne si, og skulle sagt, om de hvite klippene» Det er altså lite som kan knyttes direkte til Devon og de hvite klippene her, men det kan tenkes at det er et mer overført betydningsinnhold forfatteren har i tankene. Dette unnslipper imidlertid meg, som ikke forbinder noe spesielt med hverken Devon eller de hvite klippene der. Sant å si var jeg ikke klar over at det fantes slike klipper der før jeg leste denne boken (selv om jeg selvfølgelig heller aldri har har hatt noen forestilling om at det ikke finnes hvite klipper i Devon). Jeg er nok ikke den eneste som først og fremst forbinder slike landskapsformasjoner med byen Dover, i det sørøstlige England, altså i motsatt ende av den engelske sørkysten, 

Tekstene Moe-Repstad har skrevet starter alltid med stor forbokstav, mens setninger som påbegynnes senere i de enkelte tekstene begynner med liten forbokstav, noen ganger på en ny linje, andre ganger ikke. Punktum bruker han ikke, men komma benyttes, dels i tråd og dels i strid med alminnelig norsk rettskrivning. Ellers finnes det tallrike kolon i tekstene. Sett bort fra den tildels fremmedgjørende punktuasjonen benyttes for det meste alminnelig syntaks, men forfatteren tillater seg enkelte steder avbrutte setninger og formuleringer vi gjerne forbinder med uferdige språkbrukere. 

Tekstene er skrevet i jeg-form, men hvem dette jeget er, er ikke godt å si, heller ikke om det er ett enkelt jeg, eller om det er flere. Jeg heller mot at det er snakk om et slags kollektivt jeg, og at du-et som det lyriske subjektet ofte henvender seg til, også er en kollektiv størrelse. Begge to synes å være uanfektet av tidens begrensninger. Tiden og historien er likevel, eller snarere derfor, sterkt tilstede i disse tekstene. Det vises til den første anglo-afghanske krig, punerkrigene, sumererne, det gamle Hellas og flere bibelske skikkelser, dog uten at det kommer klart frem hvor forfatteren vil med disse referansene utover å «utforske historien» eller «vår kollektive historiske bevissthet» noe sånt. Et annet tematisk mønster er fugler. Kolibri, påfugl, måker og svaler dukker opp i ulike sammenhenger, men også her er forfatterens hensikter uklare. Det er også en maritim motivkrets i flere av tekstene. Hav, brygger, båter, og i forlengelse av dette elver, grunnvann, brønner og snø. Dessuten er vold og død motiver som gjentas flere ganger. Også religion og mytologi dikker opp med en viss regularitet i tekstene. (Se f.eks. sitatet ovenfor.) Dette kan knyttes an til den ovennevnte historiske tematikken.

Det kan godt tenkes at Moe-Repstad ønsker å kommunisere et eller annet med disse tekstene, men hva det er, er det ikke så lett å få fatt på. Av og til aner man konturene av et idékompleks eller et bilde, før han visker det ut med tilsynelatende vilkårlige ord som gjerne i seg selv kan synes å bære på en kime til signifikans, eller i det minste gi et skinn av mening. Det er ikke uten grunn han har valgt å kalle en av bokens inndelinger «Om det surrealistiske». 

Dessverre er det lite originalitet i den overordnede tematikken. Å oppløse språkets meningsbæremde funksjon og i stedet rendyrke dets estetiske kvaliteter, løsrevet fra semantikken, har vært et hovedprosjekt i lyrikken i mange tiår. Målet er vel noe sånt som å sette språket i et nytt lys, slik at det kan (gjen)oppleves med friske øyne uavhengig av den rollen vi har tildelt det som kommunikasjonsmiddel i en hverdag preget av rutiner og ubevisste konnotasjoner. Men hva er egentlig poenget?

Jeg fikk lite ut av denne boken.

Avsluttende bemerkning: Jeg ser nå, etter å ha skrevet ferdig denne teksten, at Nils Chr. Moe-Repstad døde i fjor høst. Jeg har ikke lest noen av hans tidligere bøker, men det kan godt tenkes at jeg kommer til å se nærmere på dem. 

Nils Chr. Moe-Repstad

Devon

Flamme Forlag, 2022