Kæmpehøjen
Henrik Ibsen
1850/1853/1904
De trodde kanskje vi hadde gjort oss ferdig med vårt Ibsen-prosjekt? Det er jo en stund siden forrige gang. Men den gang ei! Nå er det på tide med enda et drama signert kjøpmannssønnen fra Skien. Denne gangen er det ungdomsverket Kæmpehøjen som står på programmet. Kømpehøjen ble ferdigskrevet og oppført i 1850, bare måneder etter utgivelsen av debutstykket Catilina. Denne omtalen baserer seg imidlertig ikke på originalversjonen, men på den kraftig omskrevne versjonen fra 1853. Selve boken jeg har lest, er en utgave fra 1904 (der stykket ble publisert sammen med Olaf Liljekrans), som også har modernisert ortografi, i alle fall benyttes den moderne bolle-å. Dette er det første Ibsen-stykket i denne artikkelserien jeg ikke har lest fra før. Jeg leser den derfor med et jomfruelig og ikke så rent lite sultent blikk. Det nye og fremmede har jo noe forlokkende ved seg. Og jeg lar meg gjerne forføre.
Kæmpehøjen er et kort stykke, ikke mer enn 40 sider, og som de andre tidlige dramaene til Ibsen er det skrevet på vers, i jambisk pentameter, for å være helt spesifikk. Dette versemålet følger han, som man bør, meget strengt, med det resultat at stykket preges av en språklig eleganse som for noen kanskje kan oppfattes som skjematisk, men som gjør det lett å komme inn replikkenes driv. Handlingen er ikke delt inn i akter, men i seks «scener» av sterkt varierende lengde. Stykkets handling er lagt til «en liden ø ved Sicilien, kort før kristendommens indførelse i Norge». Det er altså middelalder, eller vikingtid, som vi gjerne kaller det når vi beskuer dene tidsperioden med nordiske øyne.
Vi møter øyas to eneste beboere, den gamle mannen Roderik og den unge kvinnen Blanka. Deres forhold er aldeles platonisk, må vite, for han han anser henne som sin pleiedatter. For ti år siden ble øya herjet av røvere, og de to var de eneste av innbyggerne som overlevde. Roderik kommer fra Norden og har plantet en lengsel mot det nordiske i sin pleiedatter, med sine legender, gudemyter, heltesagn og beretninger om sed og skikk i det eksotiske nord. Derfor dagdrømmer Blanka om å seile nordover og oppleve vikingenes land.
Men så en dag dukker det opp en vikingbande under ledelse av sjøkongen Gandalf. Han er ute etter blodhevn for sin avdøde far, som var kongen til vikingbanden som gjorde det av med øyas befolkning. Nå ser det mørkt ut for Roderik. Gandalf får vite at det er hans far som hviler under gravhaugen, «Kæmpehøjen», på øya. Gandalf er en sann hedning med vikingens æreskodeks, men mildnet av Roderik og Blankas kristne sinnelag, velger han å avstå fra å kreve blodhevn og heller «fare til Valhall» selv i sitt eget skip «med spændte sejl og bålet tændt i stavnen». Men før han kommer så langt, avslører Roderik at det er han som er sjøkongen Rørek, Gandalfs far. Kongen ikke død, graven er tom, og hverken blodhevn eller rituelt selvmord er påkrevet. Det eneste graven rommer, er Røreks sverd og rustning. Det er sin hedenske fortid han har begravet. For nå er han en kristen.
Gandalf innser nå at han har blitt skjenket livet to ganger av sin far, og det går opp for ham at det var mer enn «lyst til ry og rikdom» som var drivkraften bak hans vikingferder, dypest sett var «en stille higen efter Balder», den mest kristuslike av de norrøne gudene. Nå går det opp for vikingbanden at tiden for hedendom og barbari er over. En ny tid er i emning, også i Norden. Selv ikke vikingenes hjemland kan stå imot den europeiske, kristne sivilisasjon. «Kæmpehøjen» er et symbol for den førkristne norrøne kulturens nært forestående død. Skandinavia står foran dåpen.
Vikingfølget bestemmer seg for å reise hjem til gamle Norge. Og Blanka blir med! Kanskje det er kjærlighet i vente? Men Roderik blir igjen. Han har allerede tilpasset seg den nye tidsalder Han har jo allerde sin egen gravhaug.
Stykket slutter med en monolog der Blanka grunner over Nordens skjebne i denne skjebnetid. Visst er det likhetstrekk mellom den kristne tanken om død og oppstandelse, og Ragnarok-forestillingen om undergang og gjenfødelse! Fra graven skal Norden gjenoppstå!
Kæmpehøjen ble skrevet i 1850. Da var nasjonalismen var i ferd med å bli en ustoppelig kraft i Europa, og Norge, som ennå stod under en fremmed kongemakt. Her står Ibsen i den nasjonalromantiske tradisjon, noe han viser ved å gå tilbake til vikingtiden og knytte det norske til det felleseuropeiske. Det gamle, slavebundne Norge, må tillate seg å kvitte seg med gammelt slagg - mekanisk etterlevelse av kontraproduktive tradisjoner - og heller hente impulser utenfra, slik at det kan kan gjenoppstå som en moderne og selvbevisst nasjon på linje med de andre europeiske makter. Fortiden kan lære oss hvem vi er, men den må ikke gjøre oss til sine slaver. Og selv ikke graven kan holde Norge nede.
Så spør De kanskje: «Men likte De dramaet?» Til det kan jeg svare: «Javisst.» Men i mitt stille sinn, må jeg legge til at dette lille stykket slett ikke kan måle seg med Ibsens senere verker. Det er i overkant sentimentalt, og rollefigurene mangler den psykologiske dybde vi gjerne forbinder med Ibsens dramatikk. Den interesserte leser kan lese stykket på Nasjonalbibliotekets hjemmesider.
Illustrasjon: Louis Moe, 1898
Kommentarer
Legg inn en kommentar