Kuler, krutt og kvinner med behov

 

Tex Willer nr. 708

«Redselsberget» av Moreno Burattini og Michele Rubini

Egmont, 2023

Clay Allison nr. 12

«Showdown i Cheyenne» av Louis Masterson

Kjell Hallbings Forlag, 1976

De fleste Würmstuggu-lesere som er opptatt av slikt, har vel fått med seg at det er et nytt Tex Willer ute nå. Det aner meg at jeg ikke er den eneste som ble litt skaptisk av å se Morisco på omslaget, for den forrige historien han var med i, var ikke mye å skryte av og dessuten fryktelig lang. Når «El Brujo», dukker opp, kan vi jo forvente at det overnaturlige spiller en viss rolle. Og selv om jeg kan leve med litt overnaturlige elementer fra tid til annen, foretrekker jeg Tex Willer så realistisk som mulig. 

I historien «Redselsberget» har manusforfatter Moreno Burattini  og tegner Michele Rubini hentet frem en velkjent figur fra moderne latinamerikansk folketro, den blodsugende chupacabraen. Nå kom riktignok de første rapportene om chupacabraen over 100 år etter Tex Willers tid, men det kan leve godt med om historien er god. Dette er ikke første gang Burattini skriver manus for Tex, men det er hans debut på den månedlige serien. Så hvordan lykkes han? Sånn passelig.  

Historien begynner i Pilares, der Morisco får besøk av noen bønder som har med seg noen merkelige knokler som de tror kan tilhøre en chupacabra. Morisco er enig, og dermed arrangerer han en ekspedisjon for å undersøke nærmere. Så forflyttes handlingen til New Mexico, der Tex og gjengen som vanlig er på sporet av en røverbande, som i sin tur er på jakt etter en ekspedisjon i den meksikanske ørkenen ledet av et søskenpar på leting etter faren sin. Og i bakgrunnen lurer en lumsk apachebande. Vi får både skuddvekslinger og grøss, og Tex og hans rangere bryr seg som vanlig lite om statsgrenser og meksikansk suverenitet når de utøver sin voldsmakt. Burde ikke deres stadige operasjoner på meksikansk territorium forårsake flere diplomatiske kriser? Historien fungerer greit nok, men den mangler originalitet. Klisjeene blir for mange og for lite oppfinnsomt utnyttet.  

Tegningene, derimot er det ingenting å si på. Som forventet, får man vel si, for det er sjelden Tex er dårlig tegnet. Rubini forteller godt og har en tegnestil med særpreg. Han bruker tykke konturer og bruker nesten bare rette streker, noe som gir tegningene et «hardt» preg.  Ansiktene og figurene er individualiserte og bakgrunnene er overbevisende. Etter hva jeg forståe er også Rubini en nykommer på den vanlige Tex Willer-serien, men han har tegnet Unge Tex Willer og dessuten en kort historie vi fikk på norsk for et par år siden.

Alt i alt er dette en historie som er helt på det jevne, men som ikke begeistrer akkurat. Men det det er jo en episode til, så det er jo alltids håp. Jeg kommer uansett til å lese neste nummer. 

Men jeg har ikke bare lest italiensk western, jeg har også lest en Clay Allison-roman av vår egen Louis Masterson, eller Kjell Hallbing som han kalte seg i det sivile liv. Eller Leo Manning, som var psevdonymet han brukte da han utgav «Showdown i Cheyenne» i 1969. 

Den utgaven jeg har lest er imidlertid fra 1976, utgitt på Hallbings eget forlag. Som figur er ikke Allison veldig ulik Kane, men mer ekstrem, mer hedonistisk og mindre helteaktig. Og selvfølgelig med sterkere kjønnsdrift. Dette er jo «sexy western». Vi snakker altså om en ganske annerledes westernhelt enn speidergutten Tex Willer. Men selv om Allison er både kynisk, egoistisk, forfyllet og misogynisk, har han «hjartet på rette staden» og er opptatt av fair play i sitt virke som revolvermann. 

Hallbing har her tatt utgangspunkt i en virkelig konflikt mellom kvegbaroner og nybyggere i Wyoming i årene 1889-1893. Spilleren og revolvermannen Allison vikles inn i en konflikt i Cheyenne der onde kvegeiere, banditter fra «Hole in the Wall-gjengen», representanter for byens etablissement og intet mindre enn tre kvinner er involvert. Hvor mange av kvinnene klarer vår mann å nedlegge? Se, det vil jeg ikke avsløre her. Veldig mye av boken handler om Allisons psyke, og den beskrives i intense, poetiske ordelag av den typen vi er vant med fra Hallbings øvrige bøker. Noen vil kanskje si det blir litt overkill, men jeg liker det. Han er på mange måter en romantisk antihelt, men selvfølgelig ikke av den typen man påtreffer i dameromanene.

Ellers er boken mer økonomisk skrevet enn den jevne Morgan Kane-bok. Det er færre skildringer av natur og miljø, og handlingen er enklere, men voldsscenene er til gjengjeld drøyere. Og vold er det nok av her. Både skyting, såssing og blod og gørr. En runde russisk rulett blir det også plass til. Slutten blir kanskje litt overlesset, som om Hallbing oppdager at han har litt for få sider igjen når han skal avslutte historien, men akkurat det er vi jo ikke ukjent med fra før.

Ble jeg tilfredsstilt? Joda. Dette er ingen dårlig westernroman.