Bokomtale: Nettforgiftning

 

Nettforgiftning

Siw Aduvill og Didrik Søderlind

Humanist Forlag, 2025

De siste årene har Würmstuggu skrevet en god del om fenomenet woke. Denne våren har vi publisert anmeldelser av to ferske bøker som tar opp temaet med en dybde vi sjelden ser i det offentlige ordskiftet, Wokeisme av Lars Erik Gjerde og Kateterprofetenes opprør av Andreas Hardhaug Olsen. Og i fjor sommer skrev vi om Frank Rossaviks De korrekte fra 2022. Nå er tiden kommet for å ta opp en bok som ser saken fra motsatt synsvinkel. I våres kom boken Nettforgiftning av Siw Aduvill og Didrik Søderlind. Boken, som har undertittelen Å miste noen til radikalisering og konspirasjonsteorier, har en helt annen tilnærming til stoffet og handler for så vidt ikke bare om woke i streng forstand, men også tilstøtende saksområder som klimapolitikk og håndtering av covid-pandemien.

Didrik Søderlind er trolig en kjent skikkelse for de fleste av Würmstuggus lesere. Han arbeider som rådgiver for den statsfinansierte ateistforeningen Human-Etisk Forbund og er en aktiv samfunnsdebattant i sosiale medier og gjennom sitt virke som skribent. Han er har en særegen debattstil der merkelapper som «TERF», «nazist», «quisling» og «antisemitt» sitter løst når han konfronterer sine meningsmotstandere, og han er kjent for sin rundhåndede omgang med blokkeringsfunksjonen når han har tømt sitt verbale arsenal mot feminister, liberalere, konservative og andre som har oppfatninger han ikke deler. Det er imidlertid ikke han, men Siw Aduvill som er hovedforfatteren av denne boken. Hun er yogainstruktør og en aktiv deltager i noe hun kaller helse- og velværemiljøet. Dessuten er hun en «swiftie», en fan av den amerikanske popstjernen Taylor Swift.

Boken er basert på en rekke intervjuer med personer som opplever frustrasjon eller «hjertesorg», som Aduvill kaller det, over ikke å kunne utøve tilstrekkelig kontroll over tankesettet og meningene til sine nære, som ektefeller, kjærester, foreldre og søsken. Dette kan handle om manglende omfavnelse av nye, radikale ideer importert fra amerikanske kulturkrigere, skepsis til informasjon fra de toneangivende mediene, mistillit til de politiske elitene, samt utilstrekkelig lydighet med hensyn til koronahåndtering og tiltak for å få ned CO2-utslipp. Alle personene Aduvill har intervjuet har noe man kan kalle en kontrollerende personlighetstype. De har vanskelig for å akseptere at noen tenker noe annet enn de selv. I flere av historiene merker man en viss klasseforakt, eller i det minste en nedlatende holdning til personer som ikke deler deres middelklasseverdier og utdannelsesnivå. Man aner også en viss konflikt mellom by og land. De nye idéene fra utlandet får som kjent gjennomslag i byene først. Også viljen til å gjøre opp sine egne meninger ved å lese bøker eller finne informasjon på internett blir problematisert. Hvorfor kan de ikke bare tenke som den moderat utdannede, urbane middelklassen? 

Bokens svakhet er det ensidige perspektivet. Aduvill har kun intervjuet den ene parten. Hadde man fått høre den andre sidens versjon, ville nok boken blitt en helt annen, men det ville nok ha ødelagt for boken som polemisk prosjekt. For denne boken er skrevet for å befeste den urbane middelklassens selvfølelse som moralsk avantgarde i en tid preget av uro og aldeles for mye debatt. 

Søderlinds bidrag i boken er mer beskjedne. Han leverer noen kapitler der han viser sin «ekspertise» vedrørende konspirasjonsteorier, og han har laget en oppslagsdel helt bakerst med «noen sentrale begreper og personnavn». Han går helt tilbake til Grunnlovens jøde- og jesuittparagraf, og han legger ut om frimurere, 1980-talllets «satanpanikk» i Amerika (som han i norsk sammenheng projiserer inn på 1990-tallet med drap og kirkebranner i black metal-miljøet) samt nyere konspirasjonsteorier som «Pizzagate» og QAnon. Påfallende nok unnlater han å nevne «Russiagate»-teorien, som skulle forklare både Donald Trumps valgseier i 2016 og funnet av laptopen til Hunter Biden i 2019, samrøret mellom Twitter og amerikansk etterretning som ble avslørt gjennom «Twitterfiles» i 2022-23. Nye, importerte forestillinger om at vestlige samfunn hviler på «skjult» rasisme og misogyni samt falsk forståelse av kjønn basert på biologisk vitenskap, utelater han også. I bokens siste kapittel ramser Søderlind opp en rekke fenomener og personer han mener kan knyttes til konspirasjonstenkning. Man må ha god fantasi for å se hva Jordan Peterson og Joe Rogan har å gjøre med Sions vises protokoller, New Age og Nyhetsspeilet. Direkte parodisk blir det når begrepet «vestlig» blir presentert som et konspirasjonsteoretisk konsept, og oppslaget om «pedoer og groomere» ikke nevner politiskandalen i England (der nettverk av hovedsakelig pakistanske overgrepsmenn ble holdt hemmelig gjennom flere tiår) med et ord. Ellers merker vi oss Søderlinds besettelse med antisemittisme som «alle konspirasjonsteoriers mor». De fleste som kjenner Søderlinds innsats som kulturkriger på sosiale medier, har formodentlig fått med seg at jøder og jødehat har en dominerende plass i hans tankeunivers. Mon tro hvorfor? Har han en politisk fortid han helst ikke vil snakke om? Han har ved flere anledninger fortalt om sin forkjærlighet for nynazistisk rockemusikk. 

Jeg kunne sikkert pekt på journalistiske svakheter i prosaen til Aduvill, for eksempel hennes åpenbare sympati med sine intervjuobjekter samt det faktum at hun synes å ha tilgang til intervjuobjektenes tanker. Men det skal jeg la ligge her. Når alt kommer til alt gir Nettforgiftning et interessant innblikk i et særegent tankesett som synes å bre om seg i visse sosiale grupper. Jeg har allerede nevnt behovet for å kontrollere andres meninger og tanker, men jeg kunne også nevnt generell servilitet overfor myndigheter, informasjonsprodusenter, massemedier og radikale aktivister. Eller skepsis mot kritisk tenkning, for å si det enkelt. Man kan selvsagt innvende at mye av det tankegodset menneskene vi møter i boken, forfekter er tåpelig. Men mennesker mener nå engang mye rart, og ofte kan det være lurt å fokusere på noe annet når man konfronteres med tanker man ikke selv deler. 

Jeg må innrømme at det var en prøvelse å komme seg gjennom denne boken, men jeg tror jeg ble litt klokere av å gjøre det.