Forklaring
Oddmund Hagen
Samlaget, 2025
Selv om omslaget på boken Forklaring forkynner at dette er en novelle, er den ikke det. Når fortellingen er på nesten 70 sider, er det ikke en novelle, men noe annet, uansett om avslutningen er åpen og kapitlene ikke er er nummerert eller har egne titler. Kall den heller kortroman, fortelling eller lignende. Ja, her i Norge er det ikke uvanlig at bøker på samme lengde kalles roman. Nuvel, boken er i alle fall god. Den handler om en førtidspensjonert lærer som har flyttet tilbake til barndomshjemmet sitt etter å ha gjort seg upopulær i bygda «lenger sør» der han har tilbragt sitt yrkesaktive liv. Nå insisterer han på at han forsøker å bli «eit betre menneske», hva nå enn det skal bety, men det er ikke så lett. Også i hjembygda har han fiender. Bygdefolket, og fremfor alt en lokal politimann, tror nemlig han stiftet flere branner der for syv år siden. Vi opplever hele historien gjennom vår navnløse protagonists øyne. Forfatter Oddmund Hagen tegner et besynderlig portrett av en skikkelig surpomp, en ensom, selvrettferdig og hevngjerrig mann som i egne øyne er et uskyldig offer for «bygdedyret». Er han virkelig det? Det skal ikke jeg avsløre.
Språklig sett er boken interessant. Den er fortalt i du-form, noe som virker noe rart med tanke på at alt er indre monolog. Grepet skaper imidlertid en dybde i fortelleren, som fremstår som mer selvbevisst og rasjonell enn om forfatteren hadde benyttet førsteperson eller tredjeperson. Et annet påfallende trekk ved språket i boken, er den sparsomme bruken av punktum. Det kan gå flere sider mellom hvert punktum. Ikke det at setningene egentlig er lange og omstendelige, slik vi ofte ser i for eksempel Dag Solstads romaner, men fordi Hagen bruker komma der man normalt ville brukt punktum. Dette gjør at man leser raskere, noe som igjen skaper et inntrykk av et våkent sinn i intens aktivitet. En vellykket litterær illusjon. Og dette er et sinn det så avgjort er interessant å besøke, for selv om fortelleren hevder å ha moralen og rettferdigheten på sin side, er det tydelig at det ikke nødvendigvis alltid er tilfelle. Sånn sett er ikke stilen helt ulik Jon Fosse, særlig i Trilogien. Der finner vi også dette anmasende, punktumlølse språket som maner frem interessante fortellerstemmer som både avslører og skjuler.
Alt i alt synes jeg denne boken godt kan anbefales til folk som gjerne leser moderne, norsk skjønnlitteratur så lenge den er god. For god er Forklaring så absolutt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar