Som historiker med erfaring fra samtlige tidligere sovjetrepublikker er det tydelig for meg at konflikten i Ukraina ikke kan reduseres til enkle svar eller ensidige fortellinger. Den må forstås som et møte mellom ulike verdensoppfatninger, politiske interesser og historiske traumer, hvor både russiske og vestlige narrativer bærer på dype motiver og legitime bekymringer.
Makt og identitet
Konflikten handler ikke bare om territorium. Den handler om hvem som har rett til å definere Ukrainas vesen. Russland ser Ukraina som en del av en delt historisk og kulturell arv, en nasjon bundet til Russland gjennom språk, ortodoksi og felles historie. Fra dette perspektivet oppfattes Ukrainas vestvending som et brudd med et historisk fellesskap, og som en trussel mot Russlands sivilisatoriske rolle.
Samtidig insisterer mange ukrainere på retten til selvbestemmelse, og ser vestlig integrasjon som en vei ut av et postsovjetisk tomrom. For dem handler orienteringen mot EU og NATO ikke bare om politikk, men om verdighet, rettssikkerhet og håpet om et liv uten korrupsjon og autoritært press.
Revolusjonens natur
Oransjerevolusjonen i 2004 og Majdan-protestene i 2014 var uttrykk for en dyp folkelig frustrasjon. Mange opplevde dem som ekte forsøk på å endre et rigid system. Andre, særlig i østlige og sørlige deler av landet, oppfattet hendelsene som et elitestyrt kupp, støttet og finansiert av vestlige aktører. I vestlige hovedsteder ble Majdan tolket som en frigjøringskamp, mens det i Moskva ble sett som et regimeskifte orkestrert av fremmede makter.
Begge perspektiver har støtte i virkeligheten. USA investerte betydelige summer i Ukraina før 2014, og vestlige diplomater spilte en aktiv rolle i overgangsfasen etter Viktor Janukovytsjs fall. Samtidig var det åpenbart at ukrainske borgere selv bar risikoen, ofret liv og drev frem endringene. Spørsmålet er ikke om det var vestlig innflytelse, men hvorvidt den var avgjørende, eller bare katalytisk.
Russisk sikkerhet og verdensbilde
For Russland er spørsmålet om NATO og vestlig ekspansjon mer enn et geopolitisk spørsmål. Det er et eksistensielt spørsmål. Moskva har lenge sett alliansens utvidelse østover som et svik mot løfter gitt på nittitallet. Sammenligningen med Cubakrisen er nærliggende. Akkurat som USA ikke aksepterte sovjetiske raketter på Cuba, ser Russland ikke lett på vestlig militær tilstedeværelse nær sine grenser.
Annekteringen av Krim ble fremstilt som en handling i forsvar for russisktalende. En folkeavstemning ble holdt, hvor et overveldende flertall ifølge russiske kilder stemte for å bli en del av Russland. Internasjonalt ble dette avvist som ulovlig. Men det er også sant at ukrainske myndigheter vedtok å fjerne russisk som regionalt språk kort tid etter Majdan. Dette skapte frykt og usikkerhet i regioner hvor russisk identitet sto sterkt.
Etiske dilemmaer
Det er vanskelig å snakke om godt og ondt i denne konflikten. For mens mange i Ukraina kjemper for demokratiske verdier, finnes det også mørkere strømninger. At Ukraina hedrer nasjonalister med ansvar for overgrep mot polakker under andre verdenskrig, vekker sterke følelser, særlig i Polen. Samtidig blir slike hendelser ofte brukt som politisk ammunisjon i russisk propaganda for å delegitimere hele den ukrainske statsdannelsen.
Vestlig støtte til Ukraina reiser også moralske spørsmål. Er det bistand til en utsatt nasjon, eller en del av en større strategisk kampanje mot Russland? Det er hevet over tvil at Vesten har rustet opp Ukraina både militært og politisk. Men samtidig er det mange ukrainske borgere som opplever denne støtten som en livline i møte med overveldende russisk press.
Historisk erfaring
Ukrainas historie er formet av undertrykkelse, tvangsforflytninger og hungersnød. Minnet om Holodomor, Sovjetunionens brutale kollektivisering og tsaristisk underkuelse lever videre. I øst er minnene annerledes. Der huskes Sovjettiden med større ambivalens, og mange har familiære bånd til Russland. Denne indre splittelsen gjør det vanskelig å snakke om et enhetlig folk eller én vilje. Her ligger et etisk paradoks: Hvordan ivareta demokratisk selvbestemmelse i en dypt delt befolkning?
Krigens strategiske spill
Flere kilder har hevdet at det i 2022 fantes et vindu for fred. Forhandlinger i Istanbul kunne ført til en våpenhvile. Men ifølge noen kilder trakk Ukraina seg etter press fra USA og Storbritannia. Hvis dette stemmer, må det stilles spørsmål ved hvorvidt Vesten hadde interesse av å forlenge konflikten, enten for å svekke Russland strategisk, eller for å forklare interne økonomiske problemer gjennom en ytre fiende.
En dypere forståelse
Konflikten i Ukraina er ikke en enkel kamp mellom frihet og undertrykkelse, eller mellom demokrati og autokrati. Den er et uttrykk for dyp uenighet om hva det vil si å være en nasjon i det tjueførste århundret. Den rommer både ekte folkelig kamp og kynisk geopolitikk, både historisk rett og brutal maktbruk.
Ukraina er ikke bare offer, men heller ikke bare agent. Russland handler ikke bare aggressivt, men heller ikke bare defensivt. Og Vesten støtter ikke bare frihet, men også egne interesser.
I en verden preget av økende polarisering og informasjonskrig er det avgjørende å insistere på nyanser. Å forstå konflikten er ikke det samme som å forsvare den. Men uten forståelse, ingen varig fred.
Fjodor Larsson
Almaty, juni 2025
Kommentarer
Legg inn en kommentar