Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Levande stein

 


Levande stein

Jon Fosse

Samlaget, 2015


Kvifor eg skriv så mykje om Jon Fosse? Godt spørsmål. Han er ikkje ein av yndlingsforfattarane mine. Ja, sant å seie synest eg han er litt oppskrytt. Men bøkene hans kjem jo ut med høg frekvens og er raske å kome gjennom. Då vert det lett å raske med seg ei når ein er innom biblioteket. Fosse har ein særmerkt skrivestil, det er sant, men ofte går stil framfor innhald i tekstane hans. Det er lite variasjon, og når eg les bøkene hans, er det ofte vanskeleg å få auge på nokon eigentleg djupleik under den iaugefallande overflata. Og det verkar som han balar med den same tematikken i mest alt han skriv. Nokre unntak er det sjølvsagt, til dømes Trilogien, men som regel er eit metaforisk skuldertrekk det eg sit att med etter å ha lese ferdig bøkene hans. 


Levande stein er ei samling med kortare tekstar, hovedsakeleg i prosaform, men også eit dikt, alt saman skrive i tidsrommet 2004 til 2014. Den fyrste teksten, «Aasen, Welhaven, Hauge», er eit slags miniessay der Jon Fosse kjem med nokre refleksjonar kring forholdet mellom språket, diktarkunsten og trua. Ivar Aasen er den raude tråden, med innspel frå Johan Welhaven og Olav H. Hauge. Elles namedroppar Fosse både Wittgenstein, Heidegger og Meister Eckhard i ein tekst som nok kunne ha vore interessant om han hadde vore lengre. 


Så kjem fire prosatekstar som alle på eit eller anna vis inneheld steinmotivet tittelen til boka viser til. Mest eksplisitt kjem dette motivet til syne i den fyrste teksten, «Drøymt i stein». I denne teksten, som er skrive i dialogform, vert me presentert for ein mann som får anfall han opplever som å bli forvandla til rasande stein. Om det er epilepsianfall, psykosar eller noko heilt anna er uklart. Kan hende Fosse berre vil vere gåtefull og la lesaren leggje inn kva han vil her. Det kan sjølvsagt vere at det berre er eg som med opne auge ikkje forstår noko som andre lesarar oppfattar som ein innlysande, og kan hende også banal, metafor. Dette er den lengste teksten i boka. 


Neste tekst ut er «Heimkomst». Dette er ei ganske kort novelle om ein mann som kjem attende til kona si etter å ha vore innlagt på eit mentalsjukehus. Novella, eller kva ein no skal kalle teksten, er ganske rørande og slett ikkje dårleg. I «Eit noko» treffer me ei naken kvinne som har ei kjensle av at nokon eller noko ser på ho, til og med snakkar til ho. Ho har ein trong etter å bli fylt av «ein mann, av stein, av ein steinmann». Eg seier ikkje meir. Den siste novella heiter «Bølgjer av stein». Handlinga, om det kan kallast handling, er lagt til eit landskap med fjord og fjell. Fosse er framleis i det gåtefulle og - ja, ein kan like godt seie det - pretensiøse hjørnet og skildrar ein mann og ei kvinne som ser ut til å ha overnaturlege evner. Det mest interessante med denne novella er den vekslande synsvinkelen. Utover det har eg lite å seie om denne teksten. 


Samlinga vert avslutta med diktet (eller «hymna») «Heilt utan ord», dedisert til den kristne mystikaren Meister Eckhart. Her er temaet bandet mellom sjelen og Gud. Utan at eg er ekspert på korkje Ekchart eller kristen mystikk, gjenkjenner eg ein del tankegods frå den mystiske tradisjonen i dette diktet. Også her lurar Fosse inn ein referanse til stein. Eigentleg eit ganske fint dikt med musikalske kvalitetar. 


Det var altså Levande stein av Jon Fosse. Her får ein litt av kvart, sakprosa, fiksjon og lyrikk, men når alt kjem til alt er denne bagatellen av ei bok meir luft enn substans, og til sjuande og sist sit eg ikkje att med meir enn enda eit skuldretrekk. Snart er ho nok gløymt.


Kommentarer

  1. "... sant å seie synest eg han er litt oppskrytt."
    Einig.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Varg Vikernes har ordet

  BOKOMTALE AV ESPEN D To Hell And Back Again Varg Vikernes 2025 I dag forbinder de fleste hardrock med koselige skallede bamser med skjegg og tatoveringer. Men hvis vi går tilbake til det tidlige 90-tallet, var det annerledes. Da var hardrockerne farlige, og den farligste av dem alle var Varg Vikernes aka Greven.  I 1994 ble han dømt for overlagt drap og flere kirkebranner. 31 år senere har Vikernes satt seg ned og skrevet sine memoarer. Akkurat slik musikeren Vikernes gjorde alt selv med enmannsbandet sitt Burzum, har han også gjort alt selv med denne boken. Skrevet selv, lest korrektur selv, ikke alltid med like stort hell, og gitt ut boken selv. Det har blitt en koloss av en bok med sine nesten 700 sider. Opprinnelig er boken skrevet som fem forskjellige bøker, men i år er altså alle bøkene samlet og gitt ut til den hyggelige prisen av 300 kroner. De fem delene er 1: «My Black Metal Story» der Vikernes skriver om hvordan han begynte med metall-musikk og hvordan kretse...