Jon Fosses trilogi: Andvake!

 

Trilogien

av Jon Fosse

Del 1: «Andvake»

Samlaget, 2014

Her om dagen kom jeg over et uforskammet billig eksemplar av boken De kan se avbildet ovenfor. Eftersom jeg ikke hadde lest den før, og eftersom Jon Fosse har gitt meg flere gode leseropplevelser opp gjennem årene, tar jeg meg i å kjøpe boken (til den nette sum av kr. 99. Ikke verst, hva?).  Trilogien samler kortromanene (eller de lange novellene eller hva vi nu skal kalle dem) Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd, alle sammen utgitt mellem 2007 og 2014. I dette innlegget vil jeg si litt om den første av disse fortellingene. Jeg tar sikte på å skrive om de to andre i de neste par innleggene. 

Andvake er en fortelling om det unge kjæresteparet Asle og Alida som etter å ha blitt drevet fra hjemmene sine ute i havgapet på Vestlandet, ser seg nødt til å flytte til Bjørgvin for å starte et nytt liv der. Bjørgvin, ja, for dette er en historie der handlingen er lagt temmelig langt tilbake i tid, uten at det er gitt noen spesifikk tidsangivelse. Og det er kanskje ikke nødvendig heller, for alminnelige landsens fattigfolk fortonet nok ikke livet seg så overvettes forskjellig om de levde på 1200-tallet eller om de levde på 1700-tallet. Tilværelsens uforanderlighet over generasjonene er da også et av temaene Fosse tar opp i denne fortellingen. Asle er nemlig spillemann som sin far Sigvald og sin bestefar Asle og så videre. Alida venter barn når som helst, og i handlingens nåtidsplan går det unge paret rundt i byen og ser etter husvære. Det er en ganske tydelig referanse til Maria og Josefs reise til Betlehem i Lukasevangeliets andre kapittel, men om noe barn blir født i denne første fortellingen, skal jeg ikke røpe.

Sproglig sett er Jon Fosse lik seg selv. Han følger sin egen idiosynkratiske tegnsetningsnorm og unngår så langt som mulig (og gjerne lengre enn det) å sette punktum, noe som, kombinert med stadige gjentagelser av setninger, setningsledd og ord, skaper en rå umiddelbarhet i teksten. For teksten vi presenteres for, er den kollektive bevissthetsstrømmen til det unge paret, og gjennom ulike bevissthetsnivåer i spekteret fra våkenhet til søvn veves fortiden inn i teksten på nesten umerkelig vis. Ja, et par ganger fremstilles overgangen mellom drøm og våkenhet så overbevisende at jeg nesten fikk følelsen av å våkne fra en drøm selv. Men sprogets særegenhet handler ikke bare om å skape psykologisk nærhet, den alderdommelige syntaksen Fosse bruker signaliserer også avstand i tid, selv om det altså er umulig å spesifisere hvor formidabel denne avstanden er.

I noen passasjer om spillemannens «vanlagnad» blir vi presentert for noen interessante ideer om musikkens funksjon i verden der jeg mistenker at Fosse egentlig snakker om sitt eget virke som kunstner. «…han skal tvinga stampande sorg, han skal få sorga til å bli lett, til å letna og letta til å få flog og flyga oppover utan tyngd…» Vel, i denne første fortellingen er det mye sorg og lite flog, men vi får se hva som skjer i Olavs draumar. Jeg har i hvert fall ingen anelse. Følg med videre!