Del 5: Institusjonskonservatisme og libertarianisme
av Håkon D. Myhre
I denne seksjonen vil jeg snakke om de to delene av høyresiden som fortsatt har institusjonell makt i noen domener. Disse er det jeg kaller den institusjonskonservative og den libertarianistiske retningen av høyresiden. Nå vil nok mer ideologiske libertarianere være klare på at de ikke har institusjonell makt av noe slag, og i en viss grad har de rett. Men det finnes mer moderate retninger som har en del innflytelse, skjønt jeg kommer tilbake til det etterhvert. Først vil jeg snakke om institusjonell konservatisme, som stort sett er opptatt av å bevare status quo, altså de eksisterende institusjonene i samfunnet. I noen grad kan det virke som en tautologi at disse har institusjonell makt, siden alle institusjoner selvsagt ønsker å bevare makten sin. Dette er i noen grad korrekt i mitt syn, skjønt det er et par forbehold her som jeg kommer tilbake til.
Institusjonskonservatisme har sitt opphav i burkeansk konservatisme, og er en av de best utviklede formene for konservativ tankegang. Den har sitt opphav i de tidligere nevnte David Hume og Edmund Burke i Storbritannia, og John Adams i USA. På kontinentet er skikkelser som Joseph de Maistre viktige, særlig for den før-demokratiske konservatismen.
De Maistre var en greve i den franske stenderforsamlingen, og en klar motstander av reformatorene som fylte forsamlingens venstre halvdel. Han var også en stor intellektuell, og skrev mange verk om lov, myndigheter, mennesket og Gud. Han var en sterk kritiker av Rousseau, og argumenterte sterkt mot kontraktsteori. Hans syn var at all myndighet og suverenitet i siste instans kom fra Gud(ene), at det var det man så når man gikk inn i historien til alle kjente samfunn.
De Maistre faller klart inn i en forståelse av høyresiden som reaktiv, men han går kan være enda lengre. Han forsøker å forklare hva samfunnene i hans samtid er basert på, og hvorfor dette grunnlaget for enhver pris må bevares. Slik er han lengre til «høyre» enn sin samtidige Edmund Burke i England, skjønt en må også huske at England var et mer liberalt samfunn enn Frankrike i 1789.
De Maistre er bl.a. kjent for å legge fram et konsist argument for at maktens legitimitet nødvendigvis kommer fra Gud(ene), og jeg vil regne ham som en av de moderne grunnleggerne av europeisk «trone og alter-konservatisme», den historiske, europeiske, pre-liberale konservatismen. Etterhvert som de europeiske samfunnene ble mer demokratiske, har denne konservatismen etterhvert glidd sammen med den engelske, Burkeanske, konservatismen, og blitt det en kan kalle institusjonskonservatisme. Her ser vi allerede noe av det typiske forholdet mellom høyre og venstre i politikken. Det er klart at samfunnet i dag har forandret seg dramatisk siden tiden til Burke og de Maistre. Det er videre klart at de fleste som har vært motstandere av disse forandringene, har vært på høyresiden, mens venstresiden har vært tilhengere av de fleste forandringer. Den radikale venstresiden, Marx, Lenin, Luxemburg, Sartre, og andre, har ment at ting ikke har gått kjapt nok. De vil ha en akselerert forandring inn i et lovt utopia.
Grunnleggende sett mener institusjonell konservatisme at institusjonene vi har, stort sett fungerer som de skal, at de har utviklet seg for å håndtere problemer og gjort en god jobb med dette, at det er rom for forbedring, men at de beste måtene å gjøre dette på fortsatt er innenfor systemet slik det er, snarere enn risikoen ved å rive ned disse systemene. Institusjonskonservative er derfor stort sett lojale mot staten, kapitalismen bredt forstått, og det eksisterende systemet av kredensiale institusjoner.
Disse konservative, i Norge representert av partiet Høyre, er stort sett forsvarere av det som lett kan kalles status quo. De har stort sett en skepsis for radikale løsninger, og en tiltro til «prøv-og-feil»-synet på livet. If it ain’t broke, don’t fix it, og de mener systemet klart ikke er brukket. De mener også at systemer som har utviklet seg er mer velfungerende og robuste enn systemer som er tenkt ut av filosofer og akademikere.
Det er en annen “høyre”-faksjon som også har hatt en sterk fot innenfor den institusjonelle makten. Dette er den markedsorienterte liberalismen. Dette er knyttet til skikkelser som Adam Smith, Friedrich Hayek, Ludwig von Mises og Milton Friedman. Dette er en sette med tenkere som oppfatter markedet som den beste mekanismen for å løse samfunnsproblemer, og har stort sett vært tilhengere av en økning av markedets del av samfunnet. I likhet med de institusjonskonservative, har de liten tiltro til menneskers evne til å «styre» komplekse samfunn i sin helhet, og er ofte interessert i emergent orden (dvs. når et system utvikler stabil kompleksitet fordi de forskjellige aktørene følger et sett med tilsynelatende enkle regler). Men i motsetning til mer konservative mennesker, har de en tendens til å sentralisere det autonome individet, og kan være fiendtlige til tradisjoner som står i veien for individets utfoldelse i markedet, slik de ser det.
Mer ideologiske og rendyrkede skikkelser i denne tradisjonen er folk som Ayn Rand og Murray Rothbard. Deres gjennomslag har vært mer begrenset, skjønt de har hatt påvirkning på mange menneskers verdensforståelse. Disse var mer rendyrkede i sin forståelse av mennesket og samfunnet, og markedet. Rand fokuserte mer på moralfilosofi og verdien av egoisme, mens Rothbard var mer økonomisk orientert, men også enda mer fiendtlig til staten enn Rand var.
Disse tenkerne kan kanskje minne litt om det utopiske tendensen i venstretradisjonen, siden de har sterke ideer om samfunn som aldri har eksistert, og sannsynligvis ikke kan eksistere. Det er likevel klare forskjeller. Libertarianere vil sjelden eller aldri hevde at et libertariansk samfunn vil være utopisk i ordets fulle forstand. Det er tett informert av et uperfekt bilde av mennesket, skjønt Ayn Rand går ganske langt i å romantisere mennesket som egoistisk vesen, og søker her en perfeksjon. Og for alt deres fokus på frihet, ligger det et underliggende ønske om å finne en grunnleggende moralsk regel å bygge etikk på, det såkalte «ikke-aggresjons-prinsippet», som refererer til emergens som fenomen.
I USA etter borgerrettighetsbevegelsen, ble høyresidens intellektuelle basis reetablert gjennom arbeidet til William F. Buckley og magasinet National Review. Dette var et forsøk på å etablere en kraftigere bro mellom de tradisjonelle og institusjonelle konservative på den ene siden, og de markedsorienterte liberalistene på den andre, i det Buckley kalte “fusjonisme”. Prosjektet hadde sitt politiske gjennombrudd med Ronald Reagan i USA og Margaret Thatcher i Storbritannia, og har også påvirket høyrepolitikk i mange andre land. Dette er på mange måter grunnpillaren i vestlig konservatisme, men det er noen paradokser som har vokst frem.
På den ene siden er libertarianisme i prinsippet veldig kritisk til nært samarbeid mellom stat og næringsliv, men i praksis er dette et fenomen som bare har vokst seg større de siste årene, noe som stort sett har blitt forsvart av høyre-politikere, om ikke høyre intellektuelle. (I USA er Ron Paul og hans sønn Rand nesten de eneste politikerne som konsekvent har holdt denne linjen.) På den andre siden levde Burke og hans samtidige levde i en verden der statens makt buttet mot veldig mange samfunnsinstitusjoner som eksisterte autonomt fra staten, og ga menneskenes liv mening. Det var disse Burke så det som essensielt bevare, i like stor grad som statsinstitusjonene. I dagens samfunn er disse enten utslettet eller uthulet for reellt innhold, og da kan man lure på om Burkeansk konservatisme faktisk er noe som er verdt å bevare lenger. Det kan paradoksalt nok se ut som om den er definert av å kjempe for tapte saker. Men jeg kommer tilbake til dette punktet i neste del.
Som tidligere vil jeg her komme med noen oppfordringer til videre lesning. For en enkel historisk gjennomgang av den konservative tradisjonen i den moderne Vesten, kan man ikke gå galt med Roger Scrutons nydelige Conservatism: An Introduction to the Great Tradition. Dette er også min kilde for William Buckley og fusjonisme. Videre er de fleste av disse tenkerne kjente nok til at man kan finne deres verker i flere utgaver på Akademika, Deichman eller nasjonalbiblioteket. For de Maistre, som er noe mer obskur, er The Works of Joseph de Maistre, oversatt av Jack Lively, en god start. Murray Rothbard har skrevet verk som Conceived in Liberty, Man, Economy and State, og Power and Market: Government and the Economy."
Kommentarer
Legg inn en kommentar