Trilogien
av Jon Fosse
Del 2: «Olavs draumar»
Samlaget, 2014
En dag i slutten av mai hamres følgende tekst ut på et tastatur kobla til ei datamaskin på Østlandet. Teksten mates inn i et tekstbehandlingsprogram for siden å publiseres på internettet. Dette er mitt forsøk på å si noe fornuftig om ei bok som jeg mistenker forteller noe verdifullt om den menneskelige tilværelsen i et nærmest tidløst perspektiv.
Vi har kommet til andre kortroman i Jon Fosses trilogi. Det har gått en stund siden hendingene i Andvake, og Asle og Alida har bosatt seg et stykke utafor Bjørgvin by og etablert nye identiteter som Olav og Åsta. Hvorfor? Jo, det er det denne fortellinga handler om. I Olavs draumar får nemlig Asle merke konsekvensene av de ugjerningene som blei utelatt fra narrativet i forrige fortelling. Ja, for det var noe som skurra litt i Andvake, det skal jeg gladelig innrømme. Noen hendinger blei liksom hasta forbi uten forklaring. Jeg fikk i hvert fall en aha-oppleving da jeg leste denne fortellinga. Nå blir vår protagonist altså innhenta av fortida si, litt som Raskolnikov i Forbrytelse og straff.
Det er ei uvirkelig stemning i denne fortellinga, ikke bare med omsyn til hendingene som blir skildra, kronologien dem imellom og fortellerstilen, men også når det gjelder de valga hovedpersonen tar (eller snarere: hvordan han tar valga sine) og personene han møter. En sentral skikkelse i boka er en gammel mann som ved flere anledninger konfronterer Asle/Olav med hans mørke fortid. Fortellerstemmen virker ikke videre pålitelig, og det er uklart om gamlingen er en virkelig person, eller om han bare er et aspekt ved fortellerens psyke eller en overnaturlig nemesis av noe slag. I denne teksten er konkret tid og sted sekundært. Fosse beskjeftiger seg med viktigere ting enn det. Han henter trekk fra myter og prøver framfor alt å si noe allmenngyldig om mennesket. Uansett, til slutt blir konsekvensene så drastiske som de vel kan få blitt, sjølsagt med forbehold om at tredje bok avslører at det hele bare er en feberdrøm. Men nå hadde jo også den første boka mange av de samme drømmeaktige kvalitetene som denne, så om det eksisterer noe skille mellom virkelighet og drøm i dette litterære universet, virker uklart for meg i hvert fall.
Mens Andvake handla om Asle og Alida og båndet mellom dem, dreier det seg egentlig bare om Asle, eller Olav, som han insisterer på at han heter, i Olavs draumar. Alida dukker bare opp i flashbackscenene, som for øvrig er like godt håndtert her som i Andvake. Der forrige bok handla om kjærlighet og kunst, handler denne mer om skyld og straff, rettferd og død. Men språklig sett er det det samme maniske drivet. Språket er spesielt, ingen tvil om det, men det har sin funksjon og lykkes i stor grad med å engasjere i hvert fall denne leseren. Det skal bli interessant å se hvordan denne trilogien ender. Nå skal jeg lese Kveldsvævd. Følg med videre!
Kommentarer
Legg inn en kommentar