Gå til hovedinnhold

Jon Fosses trilogi: Olavs draumar!

 

Trilogien

av Jon Fosse

Del 2: «Olavs draumar»

Samlaget, 2014


En dag i slutten av mai hamres følgende tekst ut på et tastatur kobla til ei datamaskin på Østlandet. Teksten mates inn i et tekstbehandlingsprogram for siden å publiseres på internettet. Dette er mitt forsøk på å si noe fornuftig om ei bok som jeg mistenker forteller noe verdifullt om den menneskelige tilværelsen i et nærmest tidløst perspektiv.


Vi har kommet til andre kortroman i Jon Fosses trilogi. Det har gått en stund siden hendingene i Andvake, og Asle og Alida har bosatt seg et stykke utafor Bjørgvin by og etablert nye identiteter som Olav og Åsta. Hvorfor? Jo, det er det denne fortellinga handler om. I Olavs draumar får nemlig Asle merke konsekvensene av de ugjerningene som blei utelatt fra narrativet i forrige fortelling. Ja, for det var noe som skurra litt i Andvake, det skal jeg gladelig innrømme. Noen hendinger blei liksom hasta forbi uten forklaring. Jeg fikk i hvert fall en aha-oppleving da jeg leste denne fortellinga. Nå blir vår protagonist altså innhenta av fortida si, litt som Raskolnikov i Forbrytelse og straff. 


Det er ei uvirkelig stemning i denne fortellinga, ikke bare med omsyn til hendingene som blir skildra, kronologien dem imellom fortellerstilen, men også når det gjelder de valga hovedpersonen tar (eller snarere: hvordan han tar valga sine) og personene han møter. En sentral skikkelse i boka er en gammel mann som ved flere anledninger konfronterer Asle/Olav med hans mørke fortid. Fortellerstemmen virker ikke videre pålitelig, og det er uklart om gamlingen er en virkelig person, eller om han bare er et aspekt ved fortellerens psyke eller en overnaturlig nemesis av noe slag. I denne teksten er konkret tid og sted sekundært. Fosse beskjeftiger seg med viktigere ting enn det. Han henter trekk fra myter og prøver framfor alt å si noe allmenngyldig om mennesket. Uansett, til slutt blir konsekvensene så drastiske som de vel kan få blitt, sjølsagt med forbehold om at tredje bok avslører at det hele bare er en feberdrøm. Men nå hadde jo også den første boka mange av de samme drømmeaktige kvalitetene som denne, så om det eksisterer noe skille mellom virkelighet og drøm i dette litterære universet, virker uklart for meg i hvert fall. 


Mens Andvake handla om Asle og Alida og båndet mellom dem, dreier det seg egentlig bare om Asle, eller Olav, som han insisterer på at han heter, i Olavs draumar. Alida dukker bare opp i flashbackscenene, som for øvrig er like godt håndtert her som i Andvake. Der forrige bok handla om kjærlighet og kunst, handler denne mer om skyld og straff, rettferd og død. Men språklig sett er det det samme maniske drivet. Språket er spesielt, ingen tvil om det, men det har sin funksjon og lykkes i stor grad med å engasjere i hvert fall denne leseren. Det skal bli interessant å se hvordan denne trilogien ender. Nå skal jeg lese Kveldsvævd. Følg med videre! 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et