Gå til hovedinnhold

Fra Chihuahua til Providence

 

Kjære leser, tiden er atter kommet for å vurdere italienske underholdningstegneserier utgitt på norsk. Landet med den karakteristiske støvelformen har skjenket oss nordmenn mye gjennom århundrenes løp, og da tenker jeg ikke bare på sivilisasjon, pizza og vin, men også på underholdning i form av narrativer fortalt med statiske bilder med tekst. På menyen idag står to italienske spesialiteter: western og giallo. Vi har lest de siste nummerne av Tex Willer og Julia Kendall og vil i det følgende undersøke disse tegneserienes kvaliteter. 


Tex Willer nr. 679 prydes av et nydelig, actionfylt omslag signert Claudio Villa. Og hva med innholdet? Dette er første del (av fire) av en historie av Pasquale Ruju og Stefano Biglia. Handlingen i denne første episoden, «Attentat mot Montales», utspiller seg i sin helhet i den meksikanske delstaten Chihuahua, der guvernør Montales (en gammel venn av Tex og co) blir utsatt for et drapsforsøk. Tex og karene tilbyr seg å finne ut hvem som står bak. Montales er bekymret for at Chihuahua skal forvandles til en slagmark. «Ingen fare!» sier Tex. Jeg lover at vi skal bruke silkehansker. Vi skal ta alle forholdsregler for å unngå at folk i Chihuahua blir det minste forstyrret av vårt nærvær.» Yeah right. 


Det blir i hvert fall mye action, skyting og Tex’ beryktede informasjonsinnhenting med nevene, inntil de finner mannen bak attentatet, eller i det minste det nærmeste ledd i en større sammensvergelse. Interessant nok har denne historien en viss historisk forankring. Den foregår nemlig rett etter Guatemalas president Justo Rufino Barrios’død i 1885. Historien setter også fingeren på samrøret mellom amerikanske forretningsmenn og meksikanske politikere som kjennetegnet Porfirio Diaz’ lange presidentperiode. Intrigen er godt bygget opp og denne første episoden danner en på mange måter avsluttet historie, samtidig som den legger opp til en mer omfattende fortelling som åpenbart vil utspille seg under enda mer eksotiske himmelstrøk. 


Stefano Biglias tegninger er akkurat så profesjonelt utført som vi er vant med fra Bonelli. Eller egentlig et par hakk bedre enn det vi kan forvente. Actionsekvensene flyter godt, bakgrunnene er overbevisende, ansiktene har en anelse karikatur i seg, og Biglia gjør god bruk av solide svarte flater. Tex-tegnerne holder alltid høy standard, og Biglia er intet unntak. Alt er klart og tydelig fortalt, med hovedvekt på det visuelle uttrykket. Minimalistisk bruk av tekst og visuell klarhet innenfor en streng narrativ ramme er trolig en viktig årsak til Tex Willers langvarige suksess. Det er kanskje ikke all verdens variasjon i historiene, og heltene er, som jeg tidligere har nevnt, pappfigurer, men historiene er medrivende og enkelt fortalt uten eksperimenter og forsøk på modernisering. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke skjønner hvorfor Tex farter rundt så mye i Mexico. Som Texas ranger har han ingen myndighet sør for grensen, og jeg antar at den aktiviteten han utøver her, ville ha utløst en betydelig internasjonal krise i virkeligheten . Med forbehold om at denne historien forfaller i de neste avsnittene, må jeg si at dette er et av de bedre nummerne jeg har lest på en stund. Anbefales både til den erfarne og den jomfruelige Tex-leser.


«I kjærlighetens vold» er del to av historien som ble innledet i det første nummeret av Julia Kendall. Forfatter er Giancarlo Berardi, som for tiden også er norgesaktuell med Ken Parker, og tegner er Luca Vannini. I det følgende tas det ingen hensyn til lesere som ikke har lest første nummer. Disse bes se på dette som en såkalt «SPOILER WARNING». 


Seriemordersken som ble avslørt i forrige nummer fortsetter å drepe i denne utgaven, og ettersom hun fortsatt er på frifot, er Julia og etterforskningsteamets oppgave i denne episoden lokalisere henne og sette en stopper for for drapene. Mange horror-entusiaster vil sikkert finne det interessant at en ikke ubetydelig del av denne episoden utspiller seg i Providence, selv om det her handler om en litt mer prosaisk form for horror enn det vi vanligvis forbinder med denne byen. 


Denne episoden inneholder mer av det samme som forrige episode, med elementer hentet fra tradisjonell etterforskningsfiksjon og et enda sterkere islett av slasher-genren - og ikke minst sleaze. Ja, dette er hva italierne kaller giallo. Det hele er skittent, mørkt, dystert og blodig, men litt humor finner serieskaperne rom for, særlig i forholdet mellom heltinnen og etterforskningslederen. 


Gjerningskvinnens seksualitet spiller en viktig rolle i Julias utlegninger om seriemorderens psykologi. Det forekommer meg at mange vil oppleve disse utlegningene som både generaliserende og fordomsfulle i vår nye «woke» tid. Ja, det skulle ikke forundre meg om enkelte vil synes at det er skremmende at et norsk forlag velger å utgi noe slikt i 2021, hele 23 år etter den italienske originalutgivelsen. Men for oss som ikke bryr oss så mye om hva Den Nye Morals presteskap mener om kulturproduktene vi konsumerer, er dette finfin underholdning. Karakterene har også betydelig mer dybde, og fortellerteknikken er ganske  idiosynkratisk og «moderne» i hvert fall sammenlignet med Tex Willer


Luca Vanninni har endret tegnestilen sin en del i denne episoden. Mens han i det første avsnittet brukte grove streker og fokuserte mye på kontrasten mellom lys og skygge, bruker han i dette nummeret en tynnere strek og virker mer interessert i fotorealisme enn chiaroscuro. Litt enkelt forklart ser vi en vending fra Alex Toth til Neal Adams. Det er kanskje ikke optimalt at det visuelle uttrykket endres så drastisk fra en episode til den neste, men når kvaliteten på tegningene er så god som den er her, gjør jo det egentlig ikke så mye. Jeg synes i hvert fall det ser feiende flott ut.


Tex Willer nr. 679

«Attentat mot Montales» av Paquale Ruju og Stefano Biglia

Egmont, 2021


Julia Kendall nr. 2

«I kjærlighetens vold» av Giancarlo Berardi og Luca Vannini

Egmont, 2021



Errata:

En oppvakt leser har gjort meg oppmerksom på en graverende feil fra Egmonts side vedrørende Julia Kendall nr. 2. Selv om Luca Vannini er oppgitt som tegner, er det i virkeligheten Corrado Roi som står bak tegningene. Skjerpings, Egmont! Dette er ikke ikke bra.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib