Gå til hovedinnhold

Ken Parker: Andre runde!

 


Ken Parker nr. 2

«Mine Town»

av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo

Egmont, 2021


Jeg har akkurat lest Ken Parker nr. 2, og det er på tide å meddele mine inntrykk av historien «Mine Town». Jeg leser fremdeles serien med interesse og glede, men har fortsatt noen problemer med den. I likhet med forrige nummer halter også denne historien noe i starten, men den henter seg kraftig inn mot slutten. Ikke alle forsøkene på humor er like vellykkede, og noen narrative sidespor kunne med fordel vært skåret bort for å gi historien et mer enhetlig preg. Samtidig skjønner jeg jo at man er interessert i å introdusere et persongalleri som sikkert kommer til å få større betydning lenger ut i serien. Velvel, enn så lenge er i alle fall jeg skeptisk til hva en kinesisk kokk som også er kung fu-ekspert kan tilføre en slik serie. Men Giancarlo Berardi har sikkert en plan.


Vår helt Ken Parker arbeider fortsatt som speider for hæren og er stasjonert i et fort i Montana. Joda helten representerer en aggressiv statsmakt i krig mot de opprinnelige innbyggerne på kontinentet, men dette er ikke en tegneserie der figurene enten er onde eller gode (selv om det er noen udiskutabelt og tvers gjennom onde figurer her), og selv om Parker utgjør det moralske tyngdepunktet i serien, underslås ikke de mindre moralske sidene ved den aggressive amerikanske ekspansjonen vestover. Og som jeg nevnte i omtalen av forrige nummer, fremstilles indianerne som noe langt mer enn blodtørstige barbarer eller uskyldsrene ofre.


Uansett, «Mine Town» handler mer om forholdet mellom staten og skruppelløse industrialister enn om det mellom staten og indianerne. I denne historien er det matmangel i fortet, og vår helt og et knippe soldater må dra ut for å hente kveg som er på vei til fortet. Dette bringer dem til en lovløs gruveby som eies av en heller usympatisk forretningsmann. Noen statlig eller føderal tilstedeværelse finnes ikke i byen. «Her er det kun revolverens lov som gjelder! Og deretter Guds lov,» som den lokale pastoren sier. 


Vel, etterhvert får Parker og kompaniet hans betydelige problemer med maktens representanter og medløpere i Mine Town. Historien, som for det meste utspiller seg i gruvebyen, kulminerer i en lang, brutal og svært effektivt koreografert actionscene der Parker må bruke kløkt, kampferdigheter og flaks for å overleve. I løpet av denne sekvensen gjør den ovennevnte pastoren en forfriskende indre reise, eller skal vi si omvendelse, som tilfører historien både patos og nerve. Litt hanky panky blir det også plass til, samt et par rørende øyeblikk som i hvert fall beveget meg. Og slutten lokket frem et bredt smil på mitt ansikt.


Jeg er fortsatt ikke helt overbevist av tegningene til Ivo Milazzo, men som i forrige nummer merker jeg at jeg liker dem bedre jo lenger inn i historien jeg kommer. Det er ansiktene og figurene som gir mest motstand, mens komposisjonene, de impresjonistiske bakgrunnene og flyten i actionscenene fungerer godt. Jeg liker også den blandingen mellom tykke og tynne streker. Det virker som Milazzo har godt av å løsne litt på streken. Her bruker han skygger og kontraster på en måte som minner meg om sen Frank Miller


Så hva skal man si? Jeg likte denne historien godt, selv om jeg har mine reservasjoner. Uansett blir det interessant å se hvor lenge denne serien klarer seg i det norske markedet. Jeg kommer nok til å kikke på nummer 3 også den dagen det dukker opp. Inntil da får Würmstuggus westerninteresserte klare seg med anmeldelser av Tex Willer og kanskje noe Kjell Hallbing.


Her er forresten en omtale av den første boken.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib