Ken Parker nr. 2
«Mine Town»
av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo
Egmont, 2021
Jeg har akkurat lest Ken Parker nr. 2, og det er på tide å meddele mine inntrykk av historien «Mine Town». Jeg leser fremdeles serien med interesse og glede, men har fortsatt noen problemer med den. I likhet med forrige nummer halter også denne historien noe i starten, men den henter seg kraftig inn mot slutten. Ikke alle forsøkene på humor er like vellykkede, og noen narrative sidespor kunne med fordel vært skåret bort for å gi historien et mer enhetlig preg. Samtidig skjønner jeg jo at man er interessert i å introdusere et persongalleri som sikkert kommer til å få større betydning lenger ut i serien. Velvel, enn så lenge er i alle fall jeg skeptisk til hva en kinesisk kokk som også er kung fu-ekspert kan tilføre en slik serie. Men Giancarlo Berardi har sikkert en plan.
Vår helt Ken Parker arbeider fortsatt som speider for hæren og er stasjonert i et fort i Montana. Joda helten representerer en aggressiv statsmakt i krig mot de opprinnelige innbyggerne på kontinentet, men dette er ikke en tegneserie der figurene enten er onde eller gode (selv om det er noen udiskutabelt og tvers gjennom onde figurer her), og selv om Parker utgjør det moralske tyngdepunktet i serien, underslås ikke de mindre moralske sidene ved den aggressive amerikanske ekspansjonen vestover. Og som jeg nevnte i omtalen av forrige nummer, fremstilles indianerne som noe langt mer enn blodtørstige barbarer eller uskyldsrene ofre.
Uansett, «Mine Town» handler mer om forholdet mellom staten og skruppelløse industrialister enn om det mellom staten og indianerne. I denne historien er det matmangel i fortet, og vår helt og et knippe soldater må dra ut for å hente kveg som er på vei til fortet. Dette bringer dem til en lovløs gruveby som eies av en heller usympatisk forretningsmann. Noen statlig eller føderal tilstedeværelse finnes ikke i byen. «Her er det kun revolverens lov som gjelder! Og deretter Guds lov,» som den lokale pastoren sier.
Vel, etterhvert får Parker og kompaniet hans betydelige problemer med maktens representanter og medløpere i Mine Town. Historien, som for det meste utspiller seg i gruvebyen, kulminerer i en lang, brutal og svært effektivt koreografert actionscene der Parker må bruke kløkt, kampferdigheter og flaks for å overleve. I løpet av denne sekvensen gjør den ovennevnte pastoren en forfriskende indre reise, eller skal vi si omvendelse, som tilfører historien både patos og nerve. Litt hanky panky blir det også plass til, samt et par rørende øyeblikk som i hvert fall beveget meg. Og slutten lokket frem et bredt smil på mitt ansikt.
Jeg er fortsatt ikke helt overbevist av tegningene til Ivo Milazzo, men som i forrige nummer merker jeg at jeg liker dem bedre jo lenger inn i historien jeg kommer. Det er ansiktene og figurene som gir mest motstand, mens komposisjonene, de impresjonistiske bakgrunnene og flyten i actionscenene fungerer godt. Jeg liker også den blandingen mellom tykke og tynne streker. Det virker som Milazzo har godt av å løsne litt på streken. Her bruker han skygger og kontraster på en måte som minner meg om sen Frank Miller.
Så hva skal man si? Jeg likte denne historien godt, selv om jeg har mine reservasjoner. Uansett blir det interessant å se hvor lenge denne serien klarer seg i det norske markedet. Jeg kommer nok til å kikke på nummer 3 også den dagen det dukker opp. Inntil da får Würmstuggus westerninteresserte klare seg med anmeldelser av Tex Willer og kanskje noe Kjell Hallbing.
Her er forresten en omtale av den første boken.
Kommentarer
Legg inn en kommentar