Gå til hovedinnhold

Bonelli-bonanza! Del 2: Ken Parker

 


Ken Parker: Lange rifle

av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo

Egmont 2021


Det er gode tider for Bonelli-serier på norsk for tiden. Det er ikke mer enn et par uker siden vi fikk første bok med Giancarlo Berardis krimheltinne Julia på norsk. (Se forrige Bonelli-bonanza) Nå får vi enda en årgangsserie fra Berdardis hånd, nemlig Ken Parker. Serien startet opp i 1977 og har idag klassikerstatus i Italia. Det kom til og med noen norske utgivelser på tampen av 1970-tallet, men da var jeg kun et barn, så de gikk meg naturlig nok hus forbi. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Hva er nå dette for en serie? La oss begynne med å slå fast at det er noe ganske annet enn Tex Willer, selv om det er en italiensk spenningsserie med handling fra den amerikanske vesten på annen halvdel av 1800-tallet. Denne serien er utvilsomt mørkere, skitnere, mer realistisk, moralsk ambivalent. Ken Parker er en pelsjeger som i jakten på sin brors mordere lar seg innrullere i hæren som speider. Her tar han del i den brutale krigen det amerikanske militæret førte mot indianerne som ledsaget koloniseringen av nordamerikanske kontinentet. 


Dette er en realistisk westernserie med karakterer som opererer i gråsonen mellom godt og ondt. Historien er et hevndrama som utspiller seg innenfor rammen av en krig som få vil forsvare idag. Og dette er en krig helten deltar i av egen vilje - på den sterke parts side. Og det er ikke bare på det moralske nivået serieskaperne tilstreber realisme. Ken Parker er sårbar, og overlever for en stor del takket være flaks. Joda, han er svært god med rifla, men noen Tex Willer er han ikke. I det hele tatt fremstår han i denne første episoden som langt mer menneskelig enn vår kjære Texas Ranger. Ikke misforstå, Parker er en badass actionhelt som ikke bare er handlekraftig smart og dristig, men som også har en rekke kule onelinere på lager.


Handlingen utspiller seg over en 14 dagers periode ved årsskiftet 1869-70. Det snøkledde vinterlandskapet gir tegner Ivo Milazzo en glimrende anledning til å demonstrere hvor effektivt noen minimalistiske pennestreker på hvitt papir kan skape et overbevisende inntrykk av virkeligheten. Det høye abstraksjonsnivået i de impresjonistiske bakgrunnene står i en viss kontrast til ansiktene og figurene, som mangler den slående grafiske sensibiliteten som kjennetegner komposisjonene som helhet. Ja, for det er i menneskefigurene og ansiktene jeg ser Milazzos svakheter som tegner. Men for alt jeg vet, vil han bli bedre på dette etter hvert. Dette er tross alt ganske tidligbinhans karriere. Jeg tror ikke jeg har lest noe annet av ham, men ut fra det jeg ser her, vil jeg gjerne bli bedre kjent med denne tegneren, som - i likhet med mange andre italienere - ser ut til ha lært mye av Alex Toth. Jeg må jo også skryte av det nydelige coveret.


Intrigen er bunnsolid oppbygget, med troverdig handlingsforløp og en brå, men fin og poengtert avslutning. Selv om historien ikke er fri for klisjeer, styrer den klar av de mest forenklende konfliktlinjene. Den historiske rammen, indianerkrigene, håndteres på en mer overbevisende måte enn hva som er vanlig i Tex Willer. Cheyennene i historien er hverken blodtørstige barbarer eller fredelige, naive naturbarn, men mennesker av kjøtt og blod som gjør det de kan for å overleve. Og det er det mange av dem som ikke gjør i denne brutale, men samtidig poetiske fortellingen.


(Forøvrig hadde jeg helst sett denne serien utgitt i det formatet den er tegnet for, altså Tex Willer-formatet. Og litt redaksjonelt stoff med presentasjon av serien og opphavsmennene synes jeg hører med når man lanserer en ny  serie som dette, og særlig med tanke på at det er gammel klassiker som er bortimot helt ukjent i Norge.)


PS. Mens jeg holdt på med å skrive denne anmeldelsen, plukket jeg opp den siste Tex Willer-boken i farver, «Dommerens hus». Forvent en anmeldelse av den en av de nærmeste dagene!

Kommentarer

  1. Jeg leste wurmstuggus anmeldelse av Ken Parker med stor interesse. Og som en noe eldre serie-entusiast kan jeg supplere litt her.
    Jeg var 27 år og nygift i 1979, men hadde likevel overskudd til å kikke på tegneserier når det passet. Jeg ble ikke imponert av hefte #1, 'Lange Rifle' - jeg syntes ikke at omslaget var noe å skryte av, trykken var i dårligste laget med 'brent' svart strek, slik vi husker fra andre Semic-serier som Colt, Agent X9 osv. Jeg reagerte også litt negativt på ansiktene til Milazzo, selv om jeg så at naturscenene var bra. Men 'Pionér', som var konkurrenten på denne tiden, hadde bedre tegninger, og historien der var noe jeg fulgte med på. Så # 1 ble værende på disken. Det samme skjedde fortløpende med #2, 3 og 4 - slappe forsider som ikke innbød til den store entusiasmen.

    Så skjedde det noe. Med #5, 'Chemako - han som ikke husker' fikk forsiden en oppshining, med nydelige blåtoner. Da måtte jeg sjekke ut heftet, som fremdeles kostet 6 kroner for 100 sider. Og ble hyggelig overrasket. Tegningene var bedre enn før, og trykket virket også 'sterkere' i streken. Dermed ble det besøk i bygdas brukthandel, som fremdeles hadde 1-4 til kr. 3,25 pr stk. Så ble hele serien lest, og da #6 kom, med samme flotte blåtone på omslaget skjønte jeg at jeg hadde en 'keeper. Dermed la Semic ned serien, selvfølgelig. Senere fikk jeg tak i to danske 'tjukkasbøker' som hadde noen av de norske utgavene samt helt nye. Historie og tegning på et meget høyt plan. Og jeg kan underskrive på at tegneren ble bedre med tiden, som redaktøren nevner her.

    Da jeg intervjuet illustratøren Laura Zuccheri på Raptus for en del år siden (hun var på den tiden opptatt med å illustrere 'Doc* - den første store Tex-hardcoveren og er en gudbenådet kunstner) - da jeg nevnte Milzzo gikk hun i verbal spagat. Hun så på ham som den aller største av de italienske Bonellitegnerene, og hadde vært assistenten hans i flere år. Sitat Laura: 'Eros Ramazotti is good, but Ivo Milazzo is God.'

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å høre. Vi får håpe at det kommer flere utgaver nå enn i 1979.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et