Gå til hovedinnhold

Bonelli-bonanza! Del 2: Ken Parker

 


Ken Parker: Lange rifle

av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo

Egmont 2021


Det er gode tider for Bonelli-serier på norsk for tiden. Det er ikke mer enn et par uker siden vi fikk første bok med Giancarlo Berardis krimheltinne Julia på norsk. (Se forrige Bonelli-bonanza) Nå får vi enda en årgangsserie fra Berdardis hånd, nemlig Ken Parker. Serien startet opp i 1977 og har idag klassikerstatus i Italia. Det kom til og med noen norske utgivelser på tampen av 1970-tallet, men da var jeg kun et barn, så de gikk meg naturlig nok hus forbi. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Hva er nå dette for en serie? La oss begynne med å slå fast at det er noe ganske annet enn Tex Willer, selv om det er en italiensk spenningsserie med handling fra den amerikanske vesten på annen halvdel av 1800-tallet. Denne serien er utvilsomt mørkere, skitnere, mer realistisk, moralsk ambivalent. Ken Parker er en pelsjeger som i jakten på sin brors mordere lar seg innrullere i hæren som speider. Her tar han del i den brutale krigen det amerikanske militæret førte mot indianerne som ledsaget koloniseringen av nordamerikanske kontinentet. 


Dette er en realistisk westernserie med karakterer som opererer i gråsonen mellom godt og ondt. Historien er et hevndrama som utspiller seg innenfor rammen av en krig som få vil forsvare idag. Og dette er en krig helten deltar i av egen vilje - på den sterke parts side. Og det er ikke bare på det moralske nivået serieskaperne tilstreber realisme. Ken Parker er sårbar, og overlever for en stor del takket være flaks. Joda, han er svært god med rifla, men noen Tex Willer er han ikke. I det hele tatt fremstår han i denne første episoden som langt mer menneskelig enn vår kjære Texas Ranger. Men ikke misforstå, Parker er en badass actionhelt som ikke bare er handlekraftig smart og dristig, men som også har en rekke kule onelinere på lager.


Handlingen utspiller seg over en 14 dagers periode ved årsskiftet 1869-70. Det snøkledde vinterlandskapet gir tegner Ivo Milazzo en glimrende anledning til å demonstrere hvor effektivt noen minimalistiske pennestreker på hvitt papir kan skape et overbevisende inntrykk av virkeligheten. Det høye abstraksjonsnivået i de impresjonistiske bakgrunnene står i en viss kontrast til ansiktene og figurene, som mangler den slående grafiske sensibiliteten som kjennetegner komposisjonene som helhet. Ja, for det er i menneskefigurene og ansiktene jeg ser Milazzos svakheter som tegner. Men for alt jeg vet, vil han bli bedre på dette etter hvert. Dette er tross alt ganske tidlig i hans karriere. Jeg tror ikke jeg har lest noe annet av ham, men ut fra det jeg ser her, vil jeg gjerne bli bedre kjent med denne tegneren, som - i likhet med mange andre italienere - ser ut til ha lært mye av Alex Toth. Jeg må jo også skryte av det nydelige coveret.


Intrigen er bunnsolid oppbygget, med troverdig handlingsforløp og en brå, men fin og poengtert avslutning. Selv om historien ikke er fri for klisjeer, styrer den klar av de mest forenklende konfliktlinjene. Den historiske rammen, indianerkrigene, håndteres på en mer overbevisende måte enn hva som er vanlig i Tex Willer. Cheyennene i historien er hverken blodtørstige barbarer eller fredelige, naive naturbarn, men mennesker av kjøtt og blod som gjør det de kan for å overleve. Og det er det mange av dem som ikke gjør i denne brutale, men samtidig poetiske fortellingen.


(Forøvrig hadde jeg helst sett denne serien utgitt i det formatet den er tegnet for, altså Tex Willer-formatet. Og litt redaksjonelt stoff med presentasjon av serien og opphavsmennene synes jeg hører med når man lanserer en ny  serie som dette, og særlig med tanke på at det er gammel klassiker som er bortimot helt ukjent i Norge.)


PS. Mens jeg holdt på med å skrive denne anmeldelsen, plukket jeg opp den siste Tex Willer-boken i farver, «Dommerens hus». Forvent en anmeldelse av den en av de nærmeste dagene!

Kommentarer

  1. Jeg leste wurmstuggus anmeldelse av Ken Parker med stor interesse. Og som en noe eldre serie-entusiast kan jeg supplere litt her.
    Jeg var 27 år og nygift i 1979, men hadde likevel overskudd til å kikke på tegneserier når det passet. Jeg ble ikke imponert av hefte #1, 'Lange Rifle' - jeg syntes ikke at omslaget var noe å skryte av, trykken var i dårligste laget med 'brent' svart strek, slik vi husker fra andre Semic-serier som Colt, Agent X9 osv. Jeg reagerte også litt negativt på ansiktene til Milazzo, selv om jeg så at naturscenene var bra. Men 'Pionér', som var konkurrenten på denne tiden, hadde bedre tegninger, og historien der var noe jeg fulgte med på. Så # 1 ble værende på disken. Det samme skjedde fortløpende med #2, 3 og 4 - slappe forsider som ikke innbød til den store entusiasmen.

    Så skjedde det noe. Med #5, 'Chemako - han som ikke husker' fikk forsiden en oppshining, med nydelige blåtoner. Da måtte jeg sjekke ut heftet, som fremdeles kostet 6 kroner for 100 sider. Og ble hyggelig overrasket. Tegningene var bedre enn før, og trykket virket også 'sterkere' i streken. Dermed ble det besøk i bygdas brukthandel, som fremdeles hadde 1-4 til kr. 3,25 pr stk. Så ble hele serien lest, og da #6 kom, med samme flotte blåtone på omslaget skjønte jeg at jeg hadde en 'keeper. Dermed la Semic ned serien, selvfølgelig. Senere fikk jeg tak i to danske 'tjukkasbøker' som hadde noen av de norske utgavene samt helt nye. Historie og tegning på et meget høyt plan. Og jeg kan underskrive på at tegneren ble bedre med tiden, som redaktøren nevner her.

    Da jeg intervjuet illustratøren Laura Zuccheri på Raptus for en del år siden (hun var på den tiden opptatt med å illustrere 'Doc* - den første store Tex-hardcoveren og er en gudbenådet kunstner) - da jeg nevnte Milzzo gikk hun i verbal spagat. Hun så på ham som den aller største av de italienske Bonellitegnerene, og hadde vært assistenten hans i flere år. Sitat Laura: 'Eros Ramazotti is good, but Ivo Milazzo is God.'

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å høre. Vi får håpe at det kommer flere utgaver nå enn i 1979.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H