Det politiske landskapet korrekt forklart (3)

 

Del 3: Venstresidens tradisjoner

av Håkon D. Myhre

Denne delen av Würmstuggus fortsettende føljetong dreier seg igjen om den politiske venstresiden. (Her er del 1 og her er del 2.) Dette er en videre underbygging av mitt sentrale poeng, at den røde tråden som binder venstresiden sammen, er en frigjørende, revolusjonær utopisme. Med dette mener jeg et utopisk forhold til praktiske og materielle problemer og utfordringer i verden, der formålet er å frigjøre mennesket fra begrensningene verden setter for deres utfoldelse.

Først vil jeg snakke om Karl Marx og de tidlige anarkistene. I forrige del argumenterte jeg for at grunnmuren på venstresiden ble lagt under opplysningstiden og de amerikanske og franske revolusjonene, og videreutviklet av de «utopiske sosialistene», som så for seg et fremtidig samfunn i harmoni, med solidaritet og toleranse mellom innbyggerne. Dette skjedde parallelt med at den industrielle revolusjonen, først i England, og deretter i USA og det kontinentale Europa, skapte en ny arbeiderklasse, som levde konsentrert i byene på en måte arbeidere og fattige folk ikke hadde levd tidligere. I denne konteksten skrev Marx sine verker, i andre halvdel av 1800-tallet.

        

Karl Marx er blitt analysert og vurdert av så mange, på alle sider av politikken, at jeg ikke vil bruke mye tid på det her. Kort fortalt jobbet Marx med Friedrich Hegels historiske dialektikk, men sentrerte den om økonomiske produksjonsmetoder. Hegel mente at et samfunns grunnleggende ideer gikk gjennom sykluser, drevet frem av alle ideers iboende selvmotsigelser, det han kalte dialektikk. En idé, tesen, skaper sin motsetning, antitesen, og i konflikten og dialogen mellom de oppstår den nye ideen, syntesen. Hegel mente at dette innebar at ideene ble bedre over tid, og at det ledet fram til et slags mål for historien. Marx var enig, men mente det handlet om produksjonsmåter, snarere enn ideer som sådan. Ideer var bare et produkt av de gjeldende produksjonsmetodene og eierforholdene. Historien, i følge Marx, hadde et mål i den rene kommunismen, det klasseløse, statsløse samfunn.

        

Marx manglende tålmodighet med de utopiske sosialistene skyldtes deres fokus på moralske reformer og manglende “vitenskapelighet”. Man kunne ikke «gjøre mennesker bedre», man kunne bare fjerne de underliggende (materielle) årsakene til grådighet. Dette var de eksisterende klassene. Bare disse utgjorde hindringene i veien for opprettelsen av det kommunistiske samfunnet. Han mente at arbeiderklassen måtte bli bevisste sine grunnleggende interesser og rive ned det borgerlige samfunnet. Dette ville gi en periode med «proletariatets diktatur» (i kontrast til «borgerskapets diktatur», som Marx mente dominerte det industrialiserte Europa), før de underliggende grunnene for forskjeller mellom mennesker og maktkamper gled vekk, og staten oppløste seg selv i det klasseløse samfunn.
        

Observante lesere vil legge merke til at dette målet minner en hel del om de uttalte målene til anarkister. De viktigste anarkistiske tenkerne levde i omtrent samme periode som Marx. Her har man skikkelser som Proudhon, Kropotkin og Bakunin, noen av disse var i direkte samtaler og ofte ganske hete diskusjoner med Marx og Engels, og deres følgere. Både anarkistene og marxistene hadde sine røtter i de utopiske sosialistene, og begge hevdet de hadde lært av deres feil. Nå hadde de lært nesten nøyaktig det motsatte. Kommunistene mente at de måtte ta over staten for å oppnå det klasseløse samfunn, anarkistene mente de måtte ødelegge den.

        

Her er jeg mindre interessert i detaljene ved teoriene deres, og de mange debattene og konfliktene mellom disse gruppene, men snarere i likhetene. Begge disse to bevegelsene anser at et klasseløst, statsløst samfunn er et realistisk og ønskelig mål. Dette sementerer det jeg anser som basisen i den moderne venstre-tradisjonen. Man kan se tendenser til dette gjennom hele det tyvende århundret. 

Venstresiden splittes over hvor realistisk denne visjonen er, mellom de som anser den som et godt idealbilde som man alltid skal strebe mot, og de som ikke vil være tilfreds med mindre de lever i dette paradiset. De splittes over de beste måtene å oppnå visjonen, der noen vil jobbe gradvis og moderat med forskjellige demokratiske og fredelige virkemidler, mens andre vil sprenge bomber og kuppe myndigheter. Og de splittes over hva som er de underliggende kreftene som motsetter seg dette. Marx og de gamle kommunistene mente borgerskapet og kapitalismen var samfunnets viktigste problem. Anarkister vil i stor grad identifisere staten, særlig den bevæpnede delen av den. Radikale feminister vil snakke om «patriarkatet». I dag er det vanlige å identifisere «hvitt overherredømme», eller på sitt mest abstrakte, «matriser av undertrykking», for å bruke et interseksjonelt begrep.

        

Alle disse gruppene identifiserer en eller annen kraft som må beseires for å oppnå det klasseløse/rasismefrie/likestilte/grenseløse samfunnet. I praksis innebærer dette å identifisere fiender som representerer det bestående, og rive dem ned. Dette innebærer også en sterk motvilje mot å forholde seg til argumentene til de som ikke er enige med dem. Dette er bare unnskyldninger for å «bevare privilegier», for igjen å bruke det mest moteriktige språket. Fordi også de mindre radikale elementene av venstresiden aksepterer de mer ekstremes moralske tyngde, eksisterer det få krefter innenfor venstresiden som kan begrense radikalismen. Den kan til en viss grad holdes i sjakk av andre politiske krefter i et demokratisk system, men siden venstresiden har en innebygget tendens til ikke å anerkjenne andres standpunkter som legitime, er dette noe som fungerer bare sporadisk og i perioder. Venstresiden har alltid «spasmer», etter å ha ligget doven en periode.

        

Det er også en trend her å huke tak i grupper som er misfornøyde med tingenes tilstand, og rekruttere dem inn i venstre-alliansen. Det er dette som etter mitt syn gir venstresiden sitt gode rykte, og grunnen til at mange gode, empatiske mennesker trekkes mot venstresiden. Man skal hjelpe de svakeste i samfunnet, en god tradisjon som har sin basis i den kristne verdiarven. Dette blir etter min mening korrumpert av den utopiske siden til prosjektet og det manikeiske verdensbildet man lett utvikler, når man definerer seg inn i et verdensbilde der det å beskytte de svake blir det eneste moralske hensynet man tar. Det logiske endepunktet av slike verdisyn er Jim Jones-bevegelsen, der alle medlemmene endte med å begå kollektivt selvmord.         

        

Videre, som nevnt over, er det mer et biprodukt av jakten på «revolusjonære grupper». Det er mange svake grupper i samfunnet som venstresiden stort sett unngår å støtte, samtidig som det er mange grupper som kollektivt er veldig sterke, som klart er inkludert i venstresiden. Det er også en stygg historie om at venstresiden har en tendens til å «droppe» grupper som tidligere var fanebærere, fordi de ikke lenger har energien til venstresidens revolusjonære og utopiske prosjekter. Slik kan venstresiden forlate arbeiderklassen slik den faktisk eksisterer, både i Norge og USA, fordi de er et grobunn for såkalte «reaksjonære» meninger. Barnløse, enslige menn topper statistikkene for selvmord og depresjon, og er i veldig stor grad utsatt for vold og dødsfall på jobb, men de er som regel ikke regnet som noen av de svake gruppene venstresiden ønsker å hjelpe. Derimot er unge karrierekvinner fortsatt regnet som en av venstresidens koalisjon, på tross av at de gjør det bedre enn menn i utdannelse, og i ganske mange næringer faktisk tjener mer enn menn gjør i første del av livet. De er riktignok ikke så sentrale for koalisjonen som for noen år siden, men de er fortsatt viktige.

        

Dette bringer oss tilbake til den revolusjonære utopismen. Utopien som beskrives, er alltid helt av denne verden, og fokusert på å dekke alle menneskers materielle behov og gi alle individuell autonomi, forstått som fravær av begrensninger på valg. Om det ikke er et forsøk på å bygge et utopia, er det for å eliminere fullstendig en av menneskehetens laster, som fattigdom, krig, og undertrykkelse.

Sammen med dette, og beslektet, er en dyp fiendtlighet mot de kreftene som stiller seg mot denne transformasjonen av samfunnet. Kritikk av venstresidens ståsteder regnes egentlig ikke som legitim i det radikale hjørnet. Problemer i samfunnet, enten det er klasseforskjeller, kjønnsforskjeller, rase-konflikter, osv., oppfattes som regel ikke som virkelig vanskelige problemer som det koster noe å jobbe med, men snarere som bevisst eller ubevisst undertrykking, som kan fikses om man nedkjempet undertrykkerne i samfunnet. Så om noen er uenig i ett eller annet på venstresidens agenda, er det fordi de enten har delaktighet i undertrykkingen, eller de er blitt lurt av undertrykkerne.

Det er selvsagt ikke alle på venstresiden som har et så manikeisk syn på alle politiske konflikter, men det ligger som en underliggende tendens i hvordan venstresiden ser på verden, og man ser det nesten alltid i mer radikale kampanjer. Mitt inntrykk er at de mer moderate kreftene på venstresiden er i stor grad blitt slepet av kontakt med politiske realiteter. De er formet av valgpolitikken eller fagforeningsarbeid, begge arenaer der ideologiske verdenssyn nødvendigvis blir slipt, fordi man ofte må jobbe med folk man ikke liker for å oppnå resultater.

Dette er selvsagt mine observasjoner. Jeg er ikke allvitende, og ikke spesielt vis. Venstresiden ser jo på sine motstandere som illegitime fordi venstresiden jobber for å undergrave de mest ødeleggende tendensene i samfunnet. Om noen er imot dette, er det ikke noe som er galt med dem? Og historisk sett kan det se ut som høyresiden står for veldig mange fæle ting, som rovkapitalisme, hierarkier, nasjonalisme, militarisme, kjønnsdiskriminering, raseskiller og heteronormativitet. Så, hvorfor? Hva er høyresiden, og hvilke grunner har de til å stå for tingene de står for? Dette skal jeg utforske i neste del. 

For de som er interessert i et dypdykk i noen av disse temaene, anbefaler jeg igjen «To the Finland Station» av Edmund Wilson og Archie Browns «The Rise and Fall of Communism» (omtalt her)Marx og kommunismen. Det er mange som har skrevet om grunnleggerne av anarkismen, men det enkleste er antageligvis Encyclopedia Britannica, skjønt Wikipedia er nok greit. Utopismen på venstresiden er blitt beskrevet av mange observatører fra høyresiden, kanskje den videste er den amerikanske økonomen Thomas Sowell, hans bøker «A Conflict of Visions», «The Vision of the Anointed» og «Intellectuals and Society» er kanskje mest relevante. Øystein Sørensen har også skrevet om dette, i boken «Intellektuelle og det totalitære», skjønt denne, i likhet til sistnevnte av Sowell, handler mer om intellektuelles svermeri for totalitære bevegelser, og inneholder derfor også mange knyttet til høyresiden. Jeg vil også underbygge min tese med en hvilken som helst sentral tenker i denne tradisjonen. Jeg vil utfordre kritikere til å finne én viktig venstretenker som ikke har et element av utopisme ved seg.  

Illustrasjon: Reed Crandall, 1961