Gå til hovedinnhold

Veien frem nr. 6 1936

 


Veien frem nr. 6

September 1936

Redaktør: Nordahl Grieg


Vi er kommet til Veien frem nr. 6 fra september 1936 i vår populære serie om Nordahl Griegs tidsskrift. Vi har ikke klart å finne nummer 5, derfor sparer vi dette til senere. Heller ikke her er det så mye stoff som direkte handler om Sovjetunionen, men noe har vi da funnet.


Dette nummeret begynner med Nordahl Griegs kanskje mest kjente dikt. Det var altså her «Til ungdommen» først ble publisert. Griegs mest berømte roman, «Ung må verden ennu være» hentet også mye av sitt råstoff fra hendelser som fant sted eller begynte sommeren 1936, først og fremst den spanske borgerkrigen og den første moskvaprosessen. I dette nummeret berøres situasjonen i Spania i artikkelen «Det frie menneske» av Cesar M. Anaconada, men det vi skal konsentrere oss om her, er Lev Trotskij og moskvaprosessene. Den første moskvaprosessen fant altså sted i august 1936. Dette skulle bli den første av tre store skueprosesser som fikk mye internasjonal oppmerksomhet i årene 1936-38. I virkeligheten utgjorde disse prosessene bare toppen av et enormt isfjell. Hundretusener ble dømt til døden eller døde i konsentrasjonsleirene i løpet av disse årene - alt sammen for å rydde vei for det klasseløse samfunn.


I artikkelen «Fangen i Hurum» skriver Jakob Friis om Lev Trotski og «den pinlige situasjon at vi nå har en fange i Hurum som egentlig skulle vært skutt i Moskva.» Årsaken til at Trotskij er et aktuelt navn igjen, er selvfølgelig den fremtredende plass han hadde i aktoratets narrativ i den første store moskvaprosessen, som var blitt avholdt kort tid i forveien. Her ble Grigorij Zinovjev, Lev Kamenjev og 14 andre dømt til døden for antisovjetiske terrorhandlinger, drap og drapsforsøk. En sentral del av aktoratets bevisføring var at denne gruppen hadde samarbeidet med Trotskij, som allerede på 1920-tallet hadde blitt ekskludert fra kommunistpartiet og kastet ut av Sovjetunionen. 


I 1935 fikk Trotskij innvilget asyl i Norge. Dette var noe Friis hadde engasjert seg sterkt imot. På dette tidspunktet var ikke Friis formelt tilknyttet NKP, men ideologisk stod han nær Sovjetunionen. Han arbeidet blant annet ved Kominterns Lenin-skole 1929-1930. Han stod med begge bena solid plassert på den radikale venstresiden og var innom både Det Norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti i ulike perioder, for på denne tiden var det rom for revolusjonære marxist-leninister også i DNA. Man må vel si at hans partitilhørighet var mer pragmatisk enn ideologisk motivert. 


Friis gjør det klart at han ikke er mot asylretten i seg selv, det er bare det at det er feil folk som blir innvilget asyl. «Det vilde vært bedre om de hadde hatt et offer for nazi-«justisen» å demonstrere sin kjærlighet til asylretten med enn et offer for sovjetjustisen.» (Legg merke til de talende anførselstegnene.) Dette minner ikke så rent lite om det som i våre dager blir kalt «whataboutisme». Interessant nok hadde Veien frem en artikkel i nr. 1 om politiske flyktninger fra Tyskland. Der skriver Nils Lie at «bortsett fra de jødiske emigranter (...), finnes det idag et halvt hundre tyske flyktninger i landet». Nei, spesielt prinsipiell kan ikke Friis sies å være, men som han skriver: «Ens standpunkt til det motsetningsforhold som prosessen i Moskva avdekker mellem de tiltaltes og den anklagende stats politiske mål, vil uvegerlig påvirke ens syn på prosessen.» Sovjetunionens justis er altså ikke noe man trenger beskyttelse fra. Man må ta med ideologien i vurderingen. «Det avgjørende for vår holdning til Trotski må med andre ord bli hvordan vi bedømmer hans grunnsyn på Sovjet-unionen idag og på stillingen i verden for øvrig,» skriver Friis. «Dette grunnsynet er efter min mening bunnfalsk. Sovjetstaten er ikke noen «bonapartistisk» stat, men et proletarisk diktatur på overgang til et sosialistisk demokrati.» Ellers består artikkelen for en stor del av lange sitater fra Lenin og Stalin.


Dette er alt stoffet som berører Sovjetunionen i dette nummeret av Veien frem. Ellers er det verdt å nevne at dr. Eyvin Dahl har en artikkel med tittelen «Enhetsfront, folkefront, organisatorisk samling». Dahl tilhørte på dette tidspunktet venstresiden i Arbeiderpartiet, men gikk senere over til NKP. Her argumenterer han for samling av de to partiene. Det er vel ikke så veldig sannsynlig at Stalin og Komintern ville ha godkjent noe sånt, men Dahl var neppe alene om dette synet blant marxistene i Arbeiderpartiet. Ivar Digernes har også med en artikkel, som vanlig. Denne gangen er han i det polemiske hjørnet, og angriper dr. Johan Scharffenberg for ikke å forstå marxistisk teori. En må vel si at tiden har løpt fra det meste

 av stoffet i dette nummeret, men Nordahl Griegs bidrag har blitt stående og oppleves som kjent av mange som «stadig like aktuelt».


Følg med videre, kjære leser, for det kommer mer!



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et