Tex Willer: Dommerens hus
av diverse
Egmont, 2021
Mars har vært en ordentlig Bonelli-bonanza, med Julia Kendall, Ken Parker og adskillige doser Tex. Her har vi enda en samling med nye, korte historier i farver. Bak et flott cover som ikke har noe som helst med historiene i boken å gjøre, får vi fem historier der rangeren i den gule skjorten straffer lovbrytere i Amerikas sørvestlige hjørne. Alle som leser Tex, vet at dette er en brutal tegneserie med mye vold og blodsutgytelse. For moro skyld har jeg talt hvor mange mennesker som blir drept i hver historie. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.
Den første historien, «Dommerens hus», er skrevet av Mauro Boselli og handler om en nådeløs dommer som ynder å bruke lovens strengeste straff for selv de minste lovovertredelser. Dette rimer selvfølgelig dårlig med Tex Willers mer humane og pragmatiske tilnærming til håndheving av loven. De mesterlige tegningene er det Massimo Carnevale som står for. Dette er helt klart den beste historien i denne boken.
Body count: 11
«Togskinner» av Pasquale Ruju og Luca Michelucci er en fartsfylt fortelling som i sin helhet utspiller seg på et tog på vei mot California der Tex og Kit jakter på en mystisk bandeleder. Historien er full av action både i kupeene og på taket, som seg hør og bør i historier av denne typen. Micheluccis tegninger er ganske standard. Han har en ganske clean tegnestil, ikke helt ulik Galeppini. Figurene er litt stive, men tusjingen er delikat.
Body count: 9
«På vei til Prescott» av Claudio Nizzi og Giuseppe Candita er en fin historie der Tex og Kit må hamle opp med noen banditter som har overfalt en diligence. Det er ikke noe galt med denne historien, og tegningene er solide om enn uspektakulære. Ikke at det er noe galt med det, det viktigste er jo at de forteller historien på en effektiv måte, og det gjør de absolutt.
Body count: 4
I «Mitt navn er Waneka» møter vi en hvit guttunge som har blitt tatt opp i comanche-stammen etter at nybyggerfamilien hans er blitt drept i et sammenstøt. En oberst mener at gutten må tilbakeføres til de hvites samfunn, men gutten vil ikke, han er blitt comanche. Dette er en helt ok historie der manusforfatter Filippo Iiriti problematiserer rasismen som kjennetegnet den amerikanske statsmaktens behandling av indianerene. Historien er ikke er spesielt innsiktsfull eller nyansert, men den er underholdende nok, og en det er en bra shootout på slutten. Giovanni Bruzzos tegninger er uspektakulære, men høyst adekvate. Jeg synes sannelig jeg ser et lite hint av Jim Lee/Scott Williams i tusjingen.
Body count: 5
«Torturpælen» er en ikke spesielt interessant historie med manus av Pasquale Ruju om en morderisk comanchero som kommer opp i problemer, både med noen indianere han prøver å selge våpen til, og med navaho-høvdingen selv. Tegningene er ved veteranen Aldo Di Gennaro, som er særlig kjent for sine fremragende malte omslagsillustrasjoner, men de skisseaktige tegningene her synes jeg var under pari. De virker uferdige, og alle indianerne ser helt like ut. Farvelegingen er fin da.
Body count:4
Interessant nok er det en viss korrelasjon mellom body count og kvalitet på historiene denne gangen. Det var altså den dosen med Tex i farver. Nå blir det bare svart-hvitt på meg noen måneder fremover. Det er tross alt det som er ekte Tex.
Total body count: 33
Omslagsillustrasjon: Massimo Carneval
Kommentarer
Legg inn en kommentar