Gå til hovedinnhold

Bonelli-bonanza! Del 3: Tex

 


Tex Willer: Dommerens hus

av diverse

Egmont, 2021


Mars har vært en ordentlig Bonelli-bonanza, med Julia Kendall, Ken Parker og adskillige doser Tex. Her har vi enda en samling med nye, korte historier i farver. Bak et flott cover som ikke har noe som helst med historiene i boken å gjøre, får vi fem historier der rangeren i den gule skjorten straffer lovbrytere i Amerikas sørvestlige hjørne. Alle som leser Tex, vet at dette er en brutal tegneserie med mye vold og blodsutgytelse. For moro skyld har jeg talt hvor mange mennesker som blir drept i hver historie. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Den første historien, «Dommerens hus», er skrevet av Mauro Boselli og handler om en nådeløs dommer som ynder å bruke lovens strengeste straff for selv de minste lovovertredelser. Dette rimer selvfølgelig dårlig med Tex Willers mer humane og pragmatiske tilnærming til håndheving av loven. De mesterlige tegningene er det Massimo Carnevale som står for. Dette er helt klart den beste historien i denne boken. 

Body count: 11


«Togskinner» av Pasquale Ruju og Luca Michelucci er en fartsfylt fortelling som i sin helhet utspiller seg på et tog på vei mot California der Tex og Kit jakter på en mystisk bandeleder. Historien er full av action både i kupeene og på taket, som seg hør og bør i historier av denne typen. Micheluccis tegninger er ganske standard. Han har en ganske clean tegnestil, ikke helt ulik Galeppini. Figurene er litt stive, men tusjingen er delikat.

Body count: 9 


«På vei til Prescott» av Claudio Nizzi og Giuseppe Candita er en fin historie der Tex og Kit må hamle opp med noen banditter som har overfalt en diligence. Det er ikke noe galt med denne historien, og tegningene er solide om enn uspektakulære. Ikke at det er noe galt med det, det viktigste er jo at de forteller historien på en effektiv måte, og det gjør de absolutt.

Body count: 4 


I «Mitt navn er Waneka» møter vi en hvit guttunge som har blitt tatt opp i comanche-stammen etter at nybyggerfamilien hans er blitt drept i et sammenstøt. En oberst mener at gutten må tilbakeføres til de hvites samfunn, men gutten vil ikke, han er blitt comanche. Dette er en helt ok historie der manusforfatter Filippo Iiriti problematiserer rasismen som kjennetegnet den amerikanske statsmaktens behandling av indianerene. Historien er ikke er spesielt innsiktsfull eller nyansert, men den er underholdende nok, og en det er en bra shootout på slutten. Giovanni Bruzzos tegninger er uspektakulære, men høyst adekvate. Jeg synes sannelig jeg ser et lite hint av Jim Lee/Scott Williams i tusjingen.

Body count: 5 


«Torturpælen» er en ikke spesielt interessant historie med manus av Pasquale Ruju om en morderisk comanchero som kommer opp i problemer, både med noen indianere han prøver å selge våpen til, og med navaho-høvdingen selv. Tegningene er ved veteranen Aldo Di Gennaro, som er særlig kjent for sine fremragende malte omslagsillustrasjoner, men de skisseaktige tegningene her synes jeg var under pari. De virker uferdige, og alle indianerne ser helt like ut. Farvelegingen er fin da.

Body count:4 


Interessant nok er det en viss korrelasjon mellom body count og kvalitet på historiene denne gangen. Det var altså den dosen med Tex i farver. Nå blir det bare svart-hvitt på meg noen måneder fremover. Det er tross alt det som er ekte Tex.


Total body count: 33



Omslagsillustrasjon: Massimo Carneval

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Varg Vikernes har ordet

  BOKOMTALE AV ESPEN D To Hell And Back Again Varg Vikernes 2025 I dag forbinder de fleste hardrock med koselige skallede bamser med skjegg og tatoveringer. Men hvis vi går tilbake til det tidlige 90-tallet, var det annerledes. Da var hardrockerne farlige, og den farligste av dem alle var Varg Vikernes aka Greven.  I 1994 ble han dømt for overlagt drap og flere kirkebranner. 31 år senere har Vikernes satt seg ned og skrevet sine memoarer. Akkurat slik musikeren Vikernes gjorde alt selv med enmannsbandet sitt Burzum, har han også gjort alt selv med denne boken. Skrevet selv, lest korrektur selv, ikke alltid med like stort hell, og gitt ut boken selv. Det har blitt en koloss av en bok med sine nesten 700 sider. Opprinnelig er boken skrevet som fem forskjellige bøker, men i år er altså alle bøkene samlet og gitt ut til den hyggelige prisen av 300 kroner. De fem delene er 1: «My Black Metal Story» der Vikernes skriver om hvordan han begynte med metall-musikk og hvordan kretse...