Gå til hovedinnhold

Bonelli-bonanza! Del 3: Tex

 


Tex Willer: Dommerens hus

av diverse

Egmont, 2021


Mars har vært en ordentlig Bonelli-bonanza, med Julia Kendall, Ken Parker og adskillige doser Tex. Her har vi enda en samling med nye, korte historier i farver. Bak et flott cover som ikke har noe som helst med historiene i boken å gjøre, får vi fem historier der rangeren i den gule skjorten straffer lovbrytere i Amerikas sørvestlige hjørne. Alle som leser Tex, vet at dette er en brutal tegneserie med mye vold og blodsutgytelse. For moro skyld har jeg talt hvor mange mennesker som blir drept i hver historie. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Den første historien, «Dommerens hus», er skrevet av Mauro Boselli og handler om en nådeløs dommer som ynder å bruke lovens strengeste straff for selv de minste lovovertredelser. Dette rimer selvfølgelig dårlig med Tex Willers mer humane og pragmatiske tilnærming til håndheving av loven. De mesterlige tegningene er det Massimo Carnevale som står for. Dette er helt klart den beste historien i denne boken. 

Body count: 11


«Togskinner» av Pasquale Ruju og Luca Michelucci er en fartsfylt fortelling som i sin helhet utspiller seg på et tog på vei mot California der Tex og Kit jakter på en mystisk bandeleder. Historien er full av action både i kupeene og på taket, som seg hør og bør i historier av denne typen. Micheluccis tegninger er ganske standard. Han har en ganske clean tegnestil, ikke helt ulik Galeppini. Figurene er litt stive, men tusjingen er delikat.

Body count: 9 


«På vei til Prescott» av Claudio Nizzi og Giuseppe Candita er en fin historie der Tex og Kit må hamle opp med noen banditter som har overfalt en diligence. Det er ikke noe galt med denne historien, og tegningene er solide om enn uspektakulære. Ikke at det er noe galt med det, det viktigste er jo at de forteller historien på en effektiv måte, og det gjør de absolutt.

Body count: 4 


I «Mitt navn er Waneka» møter vi en hvit guttunge som har blitt tatt opp i comanche-stammen etter at nybyggerfamilien hans er blitt drept i et sammenstøt. En oberst mener at gutten må tilbakeføres til de hvites samfunn, men gutten vil ikke, han er blitt comanche. Dette er en helt ok historie der manusforfatter Filippo Iiriti problematiserer rasismen som kjennetegnet den amerikanske statsmaktens behandling av indianerene. Historien er ikke er spesielt innsiktsfull eller nyansert, men den er underholdende nok, og en det er en bra shootout på slutten. Giovanni Bruzzos tegninger er uspektakulære, men høyst adekvate. Jeg synes sannelig jeg ser et lite hint av Jim Lee/Scott Williams i tusjingen.

Body count: 5 


«Torturpælen» er en ikke spesielt interessant historie med manus av Pasquale Ruju om en morderisk comanchero som kommer opp i problemer, både med noen indianere han prøver å selge våpen til, og med navaho-høvdingen selv. Tegningene er ved veteranen Aldo Di Gennaro, som er særlig kjent for sine fremragende malte omslagsillustrasjoner, men de skisseaktige tegningene her synes jeg var under pari. De virker uferdige, og alle indianerne ser helt like ut. Farvelegingen er fin da.

Body count:4 


Interessant nok er det en viss korrelasjon mellom body count og kvalitet på historiene denne gangen. Det var altså den dosen med Tex i farver. Nå blir det bare svart-hvitt på meg noen måneder fremover. Det er tross alt det som er ekte Tex.


Total body count: 33



Omslagsillustrasjon: Massimo Carneval

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et