Gå til hovedinnhold

Bonelli-bonanza!

 


Det ser ut som mars blir en bra Bonelli-måned her i landet. Ikke bare får vi vår faste dose Tex, men nå prøver jammen Egmont seg med krimserien Julia Kendall også. Og i slutten av måneden kommer Ken Parker. Herunder skal vi se på to nye, norske utgivelser fra Sergio Bonelli Editore:


Tex Willer nr. 677

«På ville veier» av Pasquale Ruju og Alfonso Font

Egmont, 2021


Julia Kendall - en kriminologs opplevelser nr. 1 

«I avgrunnens åsyn» av Giancarlo Berardi og Luca Vannini

Egmont, 2021


La meg først som sist beklage at det har vært lite Tex Willer-stoff på Würmstuggu i det siste, men da bloggen ble bannlyst av Facebook i november, forsvant litt av gnisten i meg til å anmelde Tex. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor bloggen er blokkert, men jeg har avfunnet meg med å publisere via en lenke til Tumblr. Dere kan forvente mer Tex fremover. Når det gjelder de nummerne som har kommet og gått siden forrige anmeldelse, kan jeg si at det elvebåteventyret til Nizzi og Mastantuono fikk en finfin avslutning i nr. 672, mens Boselli og Seijas’ lange, meksikanske eventyr i 673-676 ble for langdrygt for meg. Kjedelig tegnet var det også. 


Da var det fint at vi fikk en ganske kort historie tegnet av Alfonso Font igjen. Font er jo som kjent den beste tegneren som jobber fast med Tex for tiden. De første sidene av historien fikk vi i nr. 676, men det er først i 677 den kommer ordentlig i gang - og får sin avslutning. Dette er en klassisk ond tvilling-historie der en brutal banditt tar sin lovlydige brors plass i samfunnet i et forsøk på å unnslippe lovens lange arm. Og ute i villmarken lurer en sadistisk bandeleder på jakt etter hevn. Tex og Kit er i fin form der de, alliert med en lokal sheriff, gjør hva de kan for å gjenopprette lov og orden i grensetraktene. Paqquale Rujus historie har et enkelt plot med en god balanse mellom action og mellommenneskelig drama og et ikke altfor omfattende persongalleri. Visuelt blir det hele fortalt på en effektiv måte av den mesterlige Font, som med sin rufsete, tilsynelatende spontane strek gir karakterene liv og skaper dynamiske situasjoner i et distinkt miljø. Vel verdt å få med seg!


Julia Kendall er et nytt bekjentskap for norske lesere. Serien, som er skapt av Giancarlo Berardi, har utkommet siden 1998 i Italia, men dette er første gang den kommer på norsk. Dette er en tradisjonell krimserie om en kriminologiprofessor som bistår politiet i en vanskelige saker. 


I denne første historien, med den Nietszche-inspirerte tittelen «Avgrunnens åsyn», er en seriemorder som dreper unge kvinner, løs i byen. Julia blir innkalt og setter i gang med etterforskningen. Manusforfatter Berardi og tegner Luca Vannini gjør en god jobb med å introdusere seriens «opplegg» og faste karakterer. Visuelt er hovedpersonen modellert etter den unge Audrey Hepburn, mens sidekicken, hushjelpen Emily, tydeligvis er basert på Whoopi Goldberg. I tillegg er det en privatdetektiv som hjelper til med etterforskningen samt noen politimenn som ser ut til å bli viktige personer fremover. Selv om dette er første episode av serien, virker karakterene og forholdet mellom dem godt etablert. 


Nå er ikke jeg noen krimentusiast, jeg synes genren er noe rigid og skjematisk for min smak, men jeg synes intrigen fungerer bra, selv om jeg ikke synes heltinnens detektivegenskaper virker helt realistiske. Litt action er det også, selv om det ikke er noe som spiller en viktig rolle her. Drapsscenene er ganske grusomme, men godt gjennomført. (Min hustru kastet et kjapt blikk på serien og konkluderte raskt med at guttungen vår ikke får se i denne boken.) Luca Vanninis tegninger er utmerkede. Han har en chiaroscuro-preget tegnestil som kan minne om sen Alex Toth. Komposisjonene er gode, personene er levende og lett gjenkjennelige, og historien flyter godt gjennom strengt oppbyggede sider med fast «six panel grid» og et gjennomført og effektivt visuelt vokabular. For eksempel er scenene som er er sett fra morderens perspektiv markert med taggete ruter. 


Serien har også et underfundig subplot der Hollywoods tendens til å seksualisere kvinnelige helter og fordreie virkelige hendelser settes opp som en kontrast til den sobre, realismen i selve tegneserien. Denne første episoden har en tilfredsstillende avslutning, men den er bare del én av en føljetong bestående av tre episoder. Det skal bli interessant å se hva som skjer videre.


Jeg kommer trolig til å plukke opp de neste to bøkene også. Personlig håper jeg det blir litt mindre etterforskning og litt mer action, men jeg mistenker at jeg tar feil. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et