Gå til hovedinnhold

Bonelli-bonanza!

 


Det ser ut som mars blir en bra Bonelli-måned her i landet. Ikke bare får vi vår faste dose Tex, men nå prøver jammen Egmont seg med krimserien Julia Kendall også. Og i slutten av måneden kommer Ken Parker. Herunder skal vi se på to nye, norske utgivelser fra Sergio Bonelli Editore:


Tex Willer nr. 677

«På ville veier» av Pasquale Ruju og Alfonso Font

Egmont, 2021


Julia Kendall - en kriminologs opplevelser nr. 1 

«I avgrunnens åsyn» av Giancarlo Berardi og Luca Vannini

Egmont, 2021


La meg først som sist beklage at det har vært lite Tex Willer-stoff på Würmstuggu i det siste, men da bloggen ble bannlyst av Facebook i november, forsvant litt av gnisten i meg til å anmelde Tex. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor bloggen er blokkert, men jeg har avfunnet meg med å publisere via en lenke til Tumblr. Dere kan forvente mer Tex fremover. Når det gjelder de nummerne som har kommet og gått siden forrige anmeldelse, kan jeg si at det elvebåteventyret til Nizzi og Mastantuono fikk en finfin avslutning i nr. 672, mens Boselli og Seijas’ lange, meksikanske eventyr i 673-676 ble for langdrygt for meg. Kjedelig tegnet var det også. 


Da var det fint at vi fikk en ganske kort historie tegnet av Alfonso Font igjen. Font er jo som kjent den beste tegneren som jobber fast med Tex for tiden. De første sidene av historien fikk vi i nr. 676, men det er først i 677 den kommer ordentlig i gang - og får sin avslutning. Dette er en klassisk ond tvilling-historie der en brutal banditt tar sin lovlydige brors plass i samfunnet i et forsøk på å unnslippe lovens lange arm. Og ute i villmarken lurer en sadistisk bandeleder på jakt etter hevn. Tex og Kit er i fin form der de, alliert med en lokal sheriff, gjør hva de kan for å gjenopprette lov og orden i grensetraktene. Paqquale Rujus historie har et enkelt plot med en god balanse mellom action og mellommenneskelig drama og et ikke altfor omfattende persongalleri. Visuelt blir det hele fortalt på en effektiv måte av den mesterlige Font, som med sin rufsete, tilsynelatende spontane strek gir karakterene liv og skaper dynamiske situasjoner i et distinkt miljø. Vel verdt å få med seg!


Julia Kendall er et nytt bekjentskap for norske lesere. Serien, som er skapt av Giancarlo Berardi, har utkommet siden 1998 i Italia, men dette er første gang den kommer på norsk. Dette er en tradisjonell krimserie om en kriminologiprofessor som bistår politiet i en vanskelige saker. 


I denne første historien, med den Nietszche-inspirerte tittelen «Avgrunnens åsyn», er en seriemorder som dreper unge kvinner, løs i byen. Julia blir innkalt og setter i gang med etterforskningen. Manusforfatter Berardi og tegner Luca Vannini gjør en god jobb med å introdusere seriens «opplegg» og faste karakterer. Visuelt er hovedpersonen modellert etter den unge Audrey Hepburn, mens sidekicken, hushjelpen Emily, tydeligvis er basert på Whoopi Goldberg. I tillegg er det en privatdetektiv som hjelper til med etterforskningen samt noen politimenn som ser ut til å bli viktige personer fremover. Selv om dette er første episode av serien, virker karakterene og forholdet mellom dem godt etablert. 


Nå er ikke jeg noen krimentusiast, jeg synes genren er noe rigid og skjematisk for min smak, men jeg synes intrigen fungerer bra, selv om jeg ikke synes heltinnens detektivegenskaper virker helt realistiske. Litt action er det også, selv om det ikke er noe som spiller en viktig rolle her. Drapsscenene er ganske grusomme, men godt gjennomført. (Min hustru kastet et kjapt blikk på serien og konkluderte raskt med at guttungen vår ikke får se i denne boken.) Luca Vanninis tegninger er utmerkede. Han har en chiaroscuro-preget tegnestil som kan minne om sen Alex Toth. Komposisjonene er gode, personene er levende og lett gjenkjennelige, og historien flyter godt gjennom strengt oppbyggede sider med fast «six panel grid» og et gjennomført og effektivt visuelt vokabular. For eksempel er scenene som er er sett fra morderens perspektiv markert med taggete ruter. 


Serien har også et underfundig subplot der Hollywoods tendens til å seksualisere kvinnelige helter og fordreie virkelige hendelser settes opp som en kontrast til den sobre, realismen i selve tegneserien. Denne første episoden har en tilfredsstillende avslutning, men den er bare del én av en føljetong bestående av tre episoder. Det skal bli interessant å se hva som skjer videre.


Jeg kommer trolig til å plukke opp de neste to bøkene også. Personlig håper jeg det blir litt mindre etterforskning og litt mer action, men jeg mistenker at jeg tar feil. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H