Det ser ut som mars blir en bra Bonelli-måned her i landet. Ikke bare får vi vår faste dose Tex, men nå prøver jammen Egmont seg med krimserien Julia Kendall også. Og i slutten av måneden kommer Ken Parker. Herunder skal vi se på to nye, norske utgivelser fra Sergio Bonelli Editore:
Tex Willer nr. 677
«På ville veier» av Pasquale Ruju og Alfonso Font
Egmont, 2021
Julia Kendall - en kriminologs opplevelser nr. 1
«I avgrunnens åsyn» av Giancarlo Berardi og Luca Vannini
Egmont, 2021
La meg først som sist beklage at det har vært lite Tex Willer-stoff på Würmstuggu i det siste, men da bloggen ble bannlyst av Facebook i november, forsvant litt av gnisten i meg til å anmelde Tex. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor bloggen er blokkert, men jeg har avfunnet meg med å publisere via en lenke til Tumblr. Dere kan forvente mer Tex fremover. Når det gjelder de nummerne som har kommet og gått siden forrige anmeldelse, kan jeg si at det elvebåteventyret til Nizzi og Mastantuono fikk en finfin avslutning i nr. 672, mens Boselli og Seijas’ lange, meksikanske eventyr i 673-676 ble for langdrygt for meg. Kjedelig tegnet var det også.
Da var det fint at vi fikk en ganske kort historie tegnet av Alfonso Font igjen. Font er jo som kjent den beste tegneren som jobber fast med Tex for tiden. De første sidene av historien fikk vi i nr. 676, men det er først i 677 den kommer ordentlig i gang - og får sin avslutning. Dette er en klassisk ond tvilling-historie der en brutal banditt tar sin lovlydige brors plass i samfunnet i et forsøk på å unnslippe lovens lange arm. Og ute i villmarken lurer en sadistisk bandeleder på jakt etter hevn. Tex og Kit er i fin form der de, alliert med en lokal sheriff, gjør hva de kan for å gjenopprette lov og orden i grensetraktene. Paqquale Rujus historie har et enkelt plot med en god balanse mellom action og mellommenneskelig drama og et ikke altfor omfattende persongalleri. Visuelt blir det hele fortalt på en effektiv måte av den mesterlige Font, som med sin rufsete, tilsynelatende spontane strek gir karakterene liv og skaper dynamiske situasjoner i et distinkt miljø. Vel verdt å få med seg!
Julia Kendall er et nytt bekjentskap for norske lesere. Serien, som er skapt av Giancarlo Berardi, har utkommet siden 1998 i Italia, men dette er første gang den kommer på norsk. Dette er en tradisjonell krimserie om en kriminologiprofessor som bistår politiet i en vanskelige saker.
I denne første historien, med den Nietszche-inspirerte tittelen «Avgrunnens åsyn», er en seriemorder som dreper unge kvinner, løs i byen. Julia blir innkalt og setter i gang med etterforskningen. Manusforfatter Berardi og tegner Luca Vannini gjør en god jobb med å introdusere seriens «opplegg» og faste karakterer. Visuelt er hovedpersonen modellert etter den unge Audrey Hepburn, mens sidekicken, hushjelpen Emily, tydeligvis er basert på Whoopi Goldberg. I tillegg er det en privatdetektiv som hjelper til med etterforskningen samt noen politimenn som ser ut til å bli viktige personer fremover. Selv om dette er første episode av serien, virker karakterene og forholdet mellom dem godt etablert.
Nå er ikke jeg noen krimentusiast, jeg synes genren er noe rigid og skjematisk for min smak, men jeg synes intrigen fungerer bra, selv om jeg ikke synes heltinnens detektivegenskaper virker helt realistiske. Litt action er det også, selv om det ikke er noe som spiller en viktig rolle her. Drapsscenene er ganske grusomme, men godt gjennomført. (Min hustru kastet et kjapt blikk på serien og konkluderte raskt med at guttungen vår ikke får se i denne boken.) Luca Vanninis tegninger er utmerkede. Han har en chiaroscuro-preget tegnestil som kan minne om sen Alex Toth. Komposisjonene er gode, personene er levende og lett gjenkjennelige, og historien flyter godt gjennom strengt oppbyggede sider med fast «six panel grid» og et gjennomført og effektivt visuelt vokabular. For eksempel er scenene som er er sett fra morderens perspektiv markert med taggete ruter.
Serien har også et underfundig subplot der Hollywoods tendens til å seksualisere kvinnelige helter og fordreie virkelige hendelser settes opp som en kontrast til den sobre, realismen i selve tegneserien. Denne første episoden har en tilfredsstillende avslutning, men den er bare del én av en føljetong bestående av tre episoder. Det skal bli interessant å se hva som skjer videre.
Jeg kommer trolig til å plukke opp de neste to bøkene også. Personlig håper jeg det blir litt mindre etterforskning og litt mer action, men jeg mistenker at jeg tar feil.
Kommentarer
Legg inn en kommentar