Kjappe tanker: Marcuse, toleranse og Gina Carano

Jeg leste nylig essayet «Repressive Tolerance» av Herbert Marcuse fra 1964. Det fikk meg til å tenke på hvordan politisk korrekthet fungerer i dagens samfunn, men kanskje spesielt på noe litt annet, nemlig debatten rundt Sløseriombudsmannen i landets medier den siste uken. Jeg mener sakene har noe til felles, og det er kan hende noen spor å finne i Marcuses over 50 år gamle essay.

Dette essayet er et litt å hanskes med, og jeg kommer ikke til å skrive så mye om det, bare noen kjappe tanker. Det er i dette essayet Marcuse legger ut om sin egen holdning til Karl Poppers berømte toleranse-paradoks. Popper påpekte, i The Open Society and it’s Enemies, at et fullstendig tolerant samfunn kunne ikke være tolerant mot intoleranse, siden dette ville lede til dets eget undergang. Men Poppers syn på toleranse var alltid pragmatisk, man tolererte det man ikke likte. Det er en linje fra starten på den klassiske liberalismen etter religionskrigene i Europa, og toleranse forstått som en våpenhvile, der man aksepterte at andre hadde fundamentalt annerledes måter å være på, fordi man da slapp å ligge i konflikt med dem.

Marcuse har en bredere og mer utopisk (altså, etter mitt syn, mer venstreorientert) perspektiv på toleranse. Hans toleranse er frigjørende. Han mener toleransens funksjon var å bringe frem revolusjonære ideer for å bringe menneskeheten videre. Da samfunnene stabiliserte seg etter andre verdenskrig, mente Marcuse at toleransen ble brukt for å sikre de gjeldende interessene i samfunnet. Derfor måtte man sette opp et annet system, der toleranse skulle dyrkes for venstresiden, og undertrykkes mot høyre. Marcuse mener at høyresiden per definisjon støtter makten som er, og derfor er undertrykkende, mens venstresiden per definisjon er frigjørende og rettferdig.

Dette er basisen for politisk korrekthet slik den praktiseres. Argumentasjonen er at høyreperspektiver er det eksisterende, undertrykkende maktapparatet, og at de derfor må undergraves så mye som mulig for å opprettholde muligheter for forandring og frigjøring. Vi ser dette bli reflektert i det enorme fokuset mediene har på hets mot såkalt utsatte minoriteter, kvinner, innvandrere, såkalte transpersoner osv. Om folk med høyreperspektiver blir utsatt for hets, eller attpåtil mister jobb, karriere, levebrød, også om de tilhører de gruppene venstresiden gjør seg til talsmenn for, blir det ignorert, benektet eller rettferdiggjort, slik man så med Star Wars-skuespillerinnen Gina Carano denne julen.

Håkon D. Myhre

Fotografi: Wikimedia Commons

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Les mer

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen