Würmstuggu

  Plateanmeldelse: STRYPER - THRONE OF THORNS At Stryper er ute med ny plate, er selvfølgelig ingen stor begivenhet. Bandet kommer jo med ny plate omtrent annethvert år. Og selv om Throne of Thorns er en finfin plate, er det neppe mange som blir fra seg av begeistring over bandets 17. studioalbum, for kvaliteten har vært jevnt høy hele veien, og musikalske eksperimenter er ikke noe de driver med lenger. Dessuten handler tekstene som alltid Jesus Kristus og løftet om det evige liv. Joda, man hører forskjell på de tidligste og de nyere platene, men det er ikke mye stilmessig forskjell på platene de har gitt ut de siste årene. Stryper har et lett gjenkjennelig musikalsk uttrykk.  Selv om Michael Sweets udødelige sjel har oppholdt seg på jorden i 63 år synger han fremdeles utmerket og kvier seg ikke for å nå de høye tonene. Også som komponist er han fortsatt relevant, om ikke nyskapende. Riffene er tunge og fengende, og leadgitarspillet er høykompetent, særlig når de spiller ...

  Vi har motatt en SMS fra Søgne Hard Rock og Metal Forening. De skriver: Kjære Würmstuggu. Vi er en Hard Rock og Metal Forening fra Søgne. Kan dere ikke skrive mer om Hard Rock og Metal fra Skandnavia? Hard Rock og Metal er faktisk en stor export vare fra de Skandinaviske land, om dere ikke visste det. Hva med en plateanmeldelse?  Med vennlig hilsen  Søgne Hard Rock og Metal Forening 4640 Søgne I år er det 40 år siden Europe fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med The Final Countdown . Den platen står fortsatt som en påle i skandinavisk metalhistorie (selv om de fleste nok er grundig lei av hitlåten «The Final Countdown»). Men de svenske rockerne er «still going strong». Nå er de ute med sitt tolvte studioalbum, det syvende siden gjenforeningen i 2003. Come This Madness heter det, og etter å ha hørt gjennom det en del ganger de siste par dagene, føler jeg at jeg med en viss tyngde kan si at dette er et gjennomgående godt album.  Platen starter med...

  Da jeg stod opp idag og inspiserte kalenderen jeg har hengende på kjøkkenet, slo det meg at sannelig, just på denne dag, for henholdsvis 66 og 61 år siden, altså 4. januar 1960 og 4. januar 1965, mistet verden to av det 20. århundrets mest inflytelsesrike forfattere - Albert Camus og T.S. Eliot.  Begge to ble født og vokste opp på fremmede kontinenter, henholdsvis Afrika og Nord-Amerika, men flyttet i voksen alder til Europa, for Eliots del like før utbruddet av første verdenskrig, og i Camus’ tilfelle rett før annen verdenskrig; begge to syslet med filosofi ved siden av forfattergjerningen; begge to ble tildelt den ettertraktede Nobelprisen i litteratur; og - viktigst av alt - begge to er blitt anmeldt på Würmstuggu.  Sommeren 2021 anmeldte vi nemlig Camus’ roman Fallet , og våren 2024 publiserte vi en artikkelserie vi ga den klikkvennlige tittelen «Naken med Camus» , der vi tok for oss hver  av novellene i Eksil og kongerike . Av Eliot har vi bare anmeldt...

  Neil Young i Stavern, 2016. (Foto: Tore Sætre)  MUSIKKESSAY AV ESPEN DALBERG  I disse dager fyller Neil Young 80 år. Den 12. november 1945 ble Neil Percival Young født i Winnipeg, Canada. Bare 18 år gammel platedebuterte han med bandet sitt The Squires i 1963, og siden det har han gitt ut plater med et infernalsk tempo. Først med Buffalo Springfield, siden med Crosby, Stills og Nash og til slutt under sitt eget navn, gjerne med ymse konstellasjoner av Bandet Crazy Horse i ryggen. Det må ha vært noe i vannet i Canada på 40-tallet. Joni Mitchell, Leonard Cohen og Neil Young er alle ikoniske nord-amerikanske musikere som har det til felles at de er født og oppvokst nord for grensen. Gjennom syv tiår har de alle vært med på å prege den vestlige kulturkanon med sine sanger og opptredener. Og i år er det altså Neil Young som runder 80.  Den første gangen jeg kan huske at jeg hørte Neil Young var vinteren 1992. Jeg hadde nettopp begynt på videregående. Håret hadde a...

  Amorphis Borderland Det er ingen hemmelighet at vi liker tungrock her i Würmstuggu-redaksjonen. For en uke siden leverte jeg en begeistret anmeldelse av Paradise Losts nye plate Ascension , og nå er det finske Amorphis som skal til pers. Deres nye album Borderland ble sluppet på fredag, og etter å ha hørt gjennom den noen ganger vil jeg si at jeg nå kjenner platen godt nok til å si noe fornuftig om den, i den grad en legmann som meg kan si noe fornuftig om musikk.  Akkurat som Paradise Lost er Amorphis et band jeg begynte å lytte til med ikke ubetydelig entusiasme på begynnelsen av 1990-tallet. Da opererte de innenfor nogenlunde samme musikalske landskap. Tung, melodiøs death metal med moderat tempo og særpreg. Deres tre første album, «The Karelian Isthmus», «Tales From the Thousand Lakes» og «Elegy», viste et band som ikke var redde for å prøve nye ting, men deres musikalske eksperimenter fikk meg til å falle fra rundt årtusenskiftet. Albumene de har gitt ut det sist...

  Ascension Paradise Lost Nuclear Blast Hei, og velkommen til doomstuggu. Her er det god stemning idag. Musikk er den mest emosjonelt manipulative av kunstartene. Derfor kan det vanskelig å uttale seg objektivt om musikk, i alle fall om man, som meg, verken har innsikt i musikkteori, eller erfaring som musiker. Faktum er at musikalske preferanser i stor grad formes av vilkårlige faktorer som tid, sted og omgangskrets. Dermed er minner og nostalgi mye av forklaringen på hvorfor man hører på akkurat den musikken man hører på. Jeg er nok ikke den eneste som primært lytter til musikk jeg ble introdusert for i ungdommen.  Hvilket bringer meg til Ascension , det nye albumet til det engelske hardrockbandet Paradise Lost som kom ut på fredag. Jeg likte det med en gang jeg hørte det, og alle påfølgende gjennomlyttinger har bare forsterket denne oppfatningen. Årsaken til den umiddelbare reaksjonen er selvfølgelig at jeg har mange gode minner gjennom flere tiår knyttet til bandets ...

  BOKOMTALE AV ESPEN D To Hell And Back Again Varg Vikernes 2025 I dag forbinder de fleste hardrock med koselige skallede bamser med skjegg og tatoveringer. Men hvis vi går tilbake til det tidlige 90-tallet, var det annerledes. Da var hardrockerne farlige, og den farligste av dem alle var Varg Vikernes aka Greven.  I 1994 ble han dømt for overlagt drap og flere kirkebranner. 31 år senere har Vikernes satt seg ned og skrevet sine memoarer. Akkurat slik musikeren Vikernes gjorde alt selv med enmannsbandet sitt Burzum, har han også gjort alt selv med denne boken. Skrevet selv, lest korrektur selv, ikke alltid med like stort hell, og gitt ut boken selv. Det har blitt en koloss av en bok med sine nesten 700 sider. Opprinnelig er boken skrevet som fem forskjellige bøker, men i år er altså alle bøkene samlet og gitt ut til den hyggelige prisen av 300 kroner. De fem delene er 1: «My Black Metal Story» der Vikernes skriver om hvordan han begynte med metall-musikk og hvordan kretse...

  Vi har mottatt et brev fra Søgne Hard Rock og Metal Forening. Vi publiserer brevet her i uavkortet form. Kjære Würmstuggu.  Vi er en Hard Rock og Metal Forening fra Søgne. Vi lurer på to ting: Har dere i Würmstuggu-redaksjonen hørt på noen gode Rock eller Metal Album i det siste? Og hvor ofte vasker dere LP-platene deres?  Med vennlig hilsen Søgne Rock og Metal Forening,  4640 Søgne Takk for at dere spør, Søgne Hard Rock og Metal Forening. De siste dagene har vi hørt mye på Black Sabbaths album Born Again fra 1983. På dette albumet møter vi bandet for siste gang med tilnærmet originalbesetning. Tony Iommi på gitar, Geezer Butler på bass og Bill Ward tilbake på trommer etter å ha stått over på det forrige albumet «Mob Rules». Vokalen er det Deep Purple-veteran Ian Gillan som står for, og det klarer han med glans. Som omtrent alt annet Black Sabbath har gitt ut av plater, anser vi dette som et utmerket album med få dødpunkter og mye førsteklasses hardrock. ...

  I februar kom Dream Theater ut med sitt første album på 16 år med Mike Portnoy ved trommesettet. Portnoy forlot Dream Theater i 2010, men i 2023 ble han gjenforent med bandet han hadde vært med på å starte og i mange år høstet store triumfer med. Nå har altså han og bandet dokumentert hva de har drevet med det siste året i form av albumet Parasomnia . Sånn sett er dette et slags comebackalbum med alt hva det innebærer av forventninger fra bandets tilhengerskare. Innfrir de forventningene? Blir Portnoy en vitamininnsprøytning i bandet? Se, det skal jeg forsøke å avklare her. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.  Jeg må begynne med å informere om at dette er et slags konseptalbum bundet sammen både av gjentatte musikalske motiver og sangtekstene, som alle handler om ulike for søvnforstyrrelser, som søvnparalyse, søvngjengeri, nattskrekk osv. Albumet begynner med den ...

  Vi mottar daglig post med spørsmål fra leserne. Her er et utvalg av spørsmål som vi har mottatt siden forrige spørsmålsrunde. Svarene er utarbeidet av en samlet redaksjon under et seminar i Engerdal. Spørsmål: Hva tenker dere om vinneren av årets norske Melodi Grand Prix-finale? Jeg tenker både på komposisjonens musikalske kvaliteter, fremføringen og de eventuelle vinnersjansene i årets internasjonale finale. Svar: «Lighter» er en fengende poplåt som utvilsomt var finalens beste. Kyle Alessandro sang høyst tilfredsstillende og stilte med et estetisk tiltalende og godt gjennomført sceneshow. Vi håper han beholder ridderkostymet i den internasjonale finalen. I utgangspunktet tenker vi at sangen godt kan gå av med seieren i Basel, men ettersom vi ikke har hørt en eneste av de andre sangene ennå, advarer vi det oplyste Borgerskab mot å oppfatte dette som en informert prediksjon. Spørsmål: Er det ok å forby høyrepopulitiske parti som meiner ting dei leiande elitane ikkje liker? Sva...

  Lider De av hysteri, «fatigue», fibromyalgi, dialektisk materialisme eller en annen av disse lidelsene som ledsager livet i kapitalismens siste, dekadente fase? Føler De behov for noe De ikke vet hva er? Kan det De trenger, være noe så enkelt som en god dose heavy metal? Denne teksten handler om de tre første platene til det amerikanske metalbandet Warrant. Hvorfor ikke begynne med debutalbumet Dirty Rotten Filthy Stinking Rich fra 1989? Her serveres det livlige, fengende komposisjoner i den fordums populære «glam metal»-stilen. Håndverksmessig holder bandet høy kvalitet, og særlig de spenstige gitarsoloene utmerker seg, hvem det nå enn er som spiller dem. (Vedrørende dette eksisterer det en mengde rykter jeg ikke har tenkt å gå inn på her.) Vokalist Jani Lane er en høyst habil sanger, men først og fremst er det som komponist han skinner, for alt låtmateriale på denne platen holder høy kvalitet. Min personlige favoritt er «Down Boys». Det svinger også bra av den funky «32 Pennie...

  DRAMA I ÉN AKT AV STIAN DALBERG OG HÅKON D. MYHRE Dramatis personae: Myhre . Lyssky aktør i den politisk/kulturelle randsonen. I tredveårene. Dalberg . Redaktør. I firtiårene. En ung kvinde. Politibetjent (Eftermiddag i urbane omgivelser. Myhre er kledd i treningsdrakt og bærer på et stort sverd. Dalberg er adekvat antrukket i chinos, piquet og behagelige sko. Han bærer på en ljå. De treffer hverandre på en travel gate, og gjennom hele handlingen passeres de av byborgere. Mod slutten blir det stadig flere forbipasserende.) Myhre . Jaså, Dalberg? De er ude og spaserer, ser jeg.  Dalberg . Ja jeg er på vei til min gamle tante for å slå gresset på eiendommen hennes. Ljåen er nyslipt, og jeg klar for å bekjempe naturen. Og De da? Jeg ser De er sportslig antrukket. Myhre . Ja, jeg kommer rett fra fektetrening. Jeg blir mer og mer fortrolig med det nye sverdet mitt. (Kjæler med sverdet.) Dalberg . Godt. Man vet aldri når man får bruk for et godt sverd. Myhre . Hvad har så De bedre...