Gå til hovedinnhold

Metal som medisin

 


Lider De av hysteri, «fatigue», fibromyalgi, dialektisk materialisme eller en annen av disse lidelsene som ledsager livet i kapitalismens siste, dekadente fase? Føler De behov for noe De ikke vet hva er? Kan det De trenger, være noe så enkelt som en god dose heavy metal? Denne teksten handler om de tre første platene til det amerikanske metalbandet Warrant.


Hvorfor ikke begynne med debutalbumet Dirty Rotten Filthy Stinking Rich fra 1989? Her serveres det livlige, fengende komposisjoner i den fordums populære «glam metal»-stilen. Håndverksmessig holder bandet høy kvalitet, og særlig de spenstige gitarsoloene utmerker seg, hvem det nå enn er som spiller dem. (Vedrørende dette eksisterer det en mengde rykter jeg ikke har tenkt å gå inn på her.) Vokalist Jani Lane er en høyst habil sanger, men først og fremst er det som komponist han skinner, for alt låtmateriale på denne platen holder høy kvalitet. Min personlige favoritt er «Down Boys». Det svinger også bra av den funky «32 Pennies», den Thin Lizzy-aktige «Big Talk» og platems raskeste spor «So Damn pretty». To powerballader er kanskje i meste laget, men det kvinnelige publikum skal jo også ha sitt. Alt i alt er dette et solid album med fengende, bluesbasert heavyrock som er velspilt, men ikke spesielt nyskapende.


Oppfølgeren Cherry Pie fra 1990 er enda bedre. De fleste kjenner vel tittelsporet, som ble en formidabel «hit». Men denne platen har mye mer å by på! Et av dens fremste fortrinn er variasjonen. «Uncle Tom’s Cabin» er en feiende flott tungrocker med fin bruk av både elektriske og akustiske instrumenter.  «I Saw Red» er bandets hittil beste ballade. Platens andre powerballade, «Blind Faith», holder ikke samme kvalitet, men en finfin gitarsolo har den da i alle fall. Den raske rockeren «Love in Stereo» er en frimodig hyllest til trekantsex med et artig, litt retropreget arrangement med piano og greier. «You’re the Only Hell Your Mother Ever Raised» er en hardrocker med et flott, litt syttitallsaktig refreng. «Mr. Rainmaker» er en tung og melodiøs sak med mye godt gitararbeid. Avslutningssporet «Train Train» er en litt anonym rocker, men munnspill gir pluss i boka. Joda, Cherry Pie, er hakket bedre enn forgjengeren.


Warrants tredje album, Dog Eat Dog, er kanskje det beste av de tre albumene jeg har hørt (uten å ofre en tanke på at de har flere senere plater). Platen begynner med en kvartett låter som går gradvis synker i tempo. «Machine Gun»  er rask og hard. Så tunge pleier ikke awarrant å være. Så kommer den litt mer avslappede «Hole In My Wall» minner litt om Alice In Chains. Dette er en grei sang med et litt kjedelig refreng. Men harmonisyngingen er fin, og bruken av talkbox er artig. Så kommer den seige, dystopiske «April 203», det nærmeste Warrant kommer doom, og «Andy Warhol Was Right», en musikalsk meditasjon over kunstnerens utsagn om «15 minutters berømmelse». Med «Bonfire» skrur de opp tempoet og vekker rockefoten igjen. Den starter med et gitarriff som kunne vært skrevet av Tony Iommi og er fra begynnelse til slutt en spenstig rocker med friskt gitarspill og herlig energi. Et av albumets beste spor. Så kommer en powerballade. «The Bitter Pill» viser Warrant fra en litt mer ambisiøs side. Komposisjonen er mer kompleks her enn på de tidligere balladene. Powerballader er ikke min favorittgenre, men denne synes jeg er god. «Hollywood» synes jeg ikke noe særlig om. Kjedelig. Men neste spor, «All My Bridges Are Burning» er et av de beste. En skikkelig rocker med driv og tyngde og ikke minst utmerket melodi både i versene og refrenget. «Quicksand» er litt i samme gate, litt tregere og nesten like bra. Så kommer enda en powerballade. «Let It Rain» er Warrant på sitt schmaltzigste. Dette er en ypperlig komposisjon med som både er genial og strengt kommersiell. Det er noe ved den jeg synes jeg har hørt før, men jeg kommer ikke på hva det er akkurat nå. «Inside Out» er Warrants hardeste låt. Den er rask og tung og veldig Motorhead-aktig. Artig å høre på. Bandet avrunder albumet med «Sad Theresa». Dette er en sang det er åpenbart var påtenkt den prestisjefylte og lukrative rollen som «hit». Den er behagelig lytting og viser et band med utmerket popteft. Dog Eat Dog er ganske enkelt en utmerket metalplate. 


Jeg har brukt mye tid på disse tre platene den siste uken, både hjemme i stuen, på spaserturer til og fra arbeid samt på handleturer, og ikke minst under hyppige, langvarige og intense  treningsøkter på det lokale treningssenteret. Jeg liker albumene svært godt (i alle fall nå, men hvem vet hva jeg synes om dem om et år?) og anbefaler dem gjerne, i alle fall til de som har mer eller mindre samme musikksmak med jeg. Og hvordan kan De, kjære leser, vite hva slags musikk jeg liker? Og hvorfor skulle det være noen vits i å skrive om noe så uangripelig (i alle fall for en enkel musikkonsument som meg) som musikk? Kanskje De heller burde legge Dem og pleie Deres smerter, enn å høre på flere tiår gammel hardrock fra Amerika anbefalt av meg? 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H