Gå til hovedinnhold

Mediekritikkspalta - november

 


Etter å ha fulgt det amerikanske valget tett, fortrinnsvis gjennom NRK og Dagbladet, i flere uker, må jeg si jeg blei overraska over valgresultatet. Ja, det var nesten så jeg falt av stolen. Jeg visste jo at Trump kunne vinne, men jeg hadde i det minste venta et mye jamnere resultat. Her har et flertall latt seg lede de dessverre typisk amerikanske verdiene rasisme og misogyni, og valgt den oransje klovnen Donald Trump til Sambandsstatenes nye president. Eller «flertall» og «flertall», fru Blom. Når en seier blir så overlegen som dette, er det gjerne ugler i mosen. Det virker som noen fiksa valget for Trump. Mer vil jeg ikke spekulere her og nå, men jeg synes det var skuffende at både Kamala Harris og Joe Biden sa at de var innstilt på å gi fra seg makta på en fredelig måte i januar. 


Fru Harris har jo gang på gang advart mot den eksistensielle trusselen mot det amerikanske demokratiet Donald Trump og klikken hans representerer. Trump er en fascist som har til hensikt å forby den politiske opposisjonen og avskaffe demokratiet. Det foreligger visstnok også planer å overta kontrollen over de store nyhetskanalene, slik at de blir reine propagandaorganer for det nye regimet. Og mye tyder på at han har tenkt å forby abort og deportere alle People of Color samt LGBTIA+. Det er bare å lese «Project 2025». Hvordan kan Demokratene frivillig overlate makta til ei rørsle som ønsker å forvandle Sambandsstatene til et totalitært diktatur? Var ikke president Hindenburg medskyldig i Tysklands transformasjon fra liberalt demokrati til fascistsisk diktatur? Og må ikke kong Viktor Emanuel III bære det endelige ansvaret for de fascistiske tiåra det italienske folket måtte utholde? Ja, spør du meg er Biden og Harris like naive og dermed skyldige som Neville Chamberlain når den neste verdenskrigen bryter ut. Noen ganger må man faktisk bryte spillereglene for å bevare demokratiet. Dessverre mislyktes attentatene mot Trump. Derfor håper jeg Det demokratiske partiet har en gjennomførbar plan C. 


Dette er ei mediekritikkspalte, men denne gangen er det ikke de norske nyhetsmedia jeg kritiserer. De har gjengitt de anstendige amerikanske nyhetsformidlernes synspunkter på en forbilledlig måte og dermed vært med på å skape entusiasme for den svarte, kvinnelige presidentkandidaten også her i Norge. Problemet er de uredigerte sosiale mediene, som Tiktok og den Elon Musk-eide mikrobloggtjenesten X (tidligere kalt Twitter), har vært fulle av latterliggjøring og hets av den historiske visepresidenten. Samtidig har det vært MAGA-propaganda døgnet rundt de siste månedene, i hvert fall iføge mine kontakter i mikroblogg- og videodelingstjenestemiljøene. I Norge har dette innholdet skapt en generasjon nihilistiske unge menn som gladelig uttrykker støtte til Trump. Kontrollen har ganske enkelt glidd ut av henda på de ansvarlige kreftene i samfunnet. Det ser ut som det blir opp til EU å ta opp kampen mot de autoritære, krigerske og faktaresistente tendensene i det nye Amerika og anarkiet i de sosiale mediene. Kan Brüssel redde Europa fra ytre høyre-kreftenes stadige angrep på institusjonene? Det er det for tidlig å si noe om ennå. Men det er verdt et forsøk.


«Mediekritiker’n»


Kommentarer

  1. Her synes jeg du r på ballen as! Problemet med et demokati er hvor sårbart det er om noen vil ødelegge det, det er nettop derfor velgerne har et utrolig stort ansvar(noen ganger kanskje for stort). Det blir spennende å følge hva som skjer med USA nå med 4 nye år med Trumph. Kommer han til å gjennomføre mye av dette eller ender han opp med å spille golf og twitre meldinger på do, jeg håper på det siste.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Varg Vikernes har ordet

  BOKOMTALE AV ESPEN D To Hell And Back Again Varg Vikernes 2025 I dag forbinder de fleste hardrock med koselige skallede bamser med skjegg og tatoveringer. Men hvis vi går tilbake til det tidlige 90-tallet, var det annerledes. Da var hardrockerne farlige, og den farligste av dem alle var Varg Vikernes aka Greven.  I 1994 ble han dømt for overlagt drap og flere kirkebranner. 31 år senere har Vikernes satt seg ned og skrevet sine memoarer. Akkurat slik musikeren Vikernes gjorde alt selv med enmannsbandet sitt Burzum, har han også gjort alt selv med denne boken. Skrevet selv, lest korrektur selv, ikke alltid med like stort hell, og gitt ut boken selv. Det har blitt en koloss av en bok med sine nesten 700 sider. Opprinnelig er boken skrevet som fem forskjellige bøker, men i år er altså alle bøkene samlet og gitt ut til den hyggelige prisen av 300 kroner. De fem delene er 1: «My Black Metal Story» der Vikernes skriver om hvordan han begynte med metall-musikk og hvordan kretse...

20 spådommer for 2026

  Würmstuggus klarsyntredaksjon har atter funnet frem krystallkulen for å se hva det kommende året har å by på.  1. Donald Trump må gå av som president etter å ha blitt dømt i retten. J.D. Vance tar over, og de fleste synes han gjør en god jobb som den frie verdens leder. 2. Ukraina gjenerobrer alt tapt land fra Russland. 3. Antallet trygdede går ned i Norge. 4. Norske milliardærer som har emigrert til Sveits, begynner å få samvittighetskvaler, og mange av dem velger å remigrere til Norge for å hjelpe til med å finansiere staten. 5. Norge slår England i finalen i verdensmesterskapet i fotball. 6. Sex går av moten. 7. Høyrepopulismen går kraftig tilbake i Europa. 8. Palestinerne innser at Israel er deres venner, og at de jødiske bosetterne på Vestbredden bare er der for å helpe dem. 9. Sportsjournalistene blir endelig anerkjent som en viktig yrkesgruppe. 10. Det råder full harmoni i Würmstuggu-redaksjonen.  11. VG og Dagbladet oppdager at de som er in...

Bokanmeldelse: Integreringen som ikke gikk seg til

  Integreringen som ikke gikk seg til Almir Martin Cappelen Damm Almir Martin har de siste par årene bemerket seg som en uredd stemme i innvandringsdebatten. Han har skrevet en rekke kronikker og kommentarartikler i mange aviser der han går i rette med problematiske forhold som vedrører innvandrerbefolkningen, særlig de med røtter i muslimske land i den tredje verden. I boken Integreringen som ikke gikk seg til bruker han sine erfaringer som mangfoldsrådgiver i skoleverket som utgangspunkt for en informativ bok som både beskriver problemer og foreslår løsninger i et felt som er preget av berøringsangst og frykt for å fremstå som «intolerant» og «rasistisk». Mye av boken handler om utfordringer som er velkjente for lærere og andre som arbeider i skolesektoren. I det første kapittelet skriver Martin om hvordan elever med muslimsk bakgrunn kan oppleve press knyttet til bønn, faste og religiøst funderte diettregler. Det er ikke presset hjemmefra han fokuserer på, men det som komm...