Fuglane: Siste runde!

 

Fuglane - kapittel 34-47

Siste bolk av Fuglane ble visst litt lengre enn forrige. Det har flere årsaker jeg ikke skal gå inn på her, men jeg kan avsløre at det ikke er fordi kapitlene er så fantistisk godt skrevet at jeg ikke klarte å legge den fra meg, uten at det betyr at de ikke er godt skrevet, for der er de. Og i denne siste bolken er det særlig to scener jeg tror jeg vil huske godt, selv etter at denne romanen svinner ut av hukommelsen min. Den første utspiller seg ute i skogen, der Mattis hviler etter en arbeidsøkt sammen med Jørgen, Heges kjæreste. Mattis får det for seg at han skal spise fluesopp og får i seg en god bit før Jørgen får stoppet ham. Den andre virkelig minneverdige scenen her er avslutningsscenen. Den foregår ute på innsjøen der Mattis har vært fergemann siden episoden med de ferierende damene. Denne episoden er enda mer dramatisk og ikke så rent lite poetisk skrevet. Men selv om jeg ikke prøver å unngå spoilere, vil jeg ikke avsløre bokens avslutning her, utover at det er tydelig Vesaas ikke legger opp til en oppfølger. Tematikken og symbolikken er fortsatt litt i tåka, spør De meg. Man aner at det er flere spørsmål knyttet til det å være mennske Vesaas forsøker å stille, og noen sågar besvare, men det som interesserer meg just nu, rett etter å ha lest boken, er hvorledes hovedpersonen endrer seg i løpet av boken. Det finner nemlig sted en slags oppvåkning i Mattis. Seksualiteten, langsiktig tenkning, mystisk kommunikasjon med naturens fremmede krefter og den gradvise oppdagelsen av muligheten til å være subjekt i eget liv kommer til syne i Mattis’ tankerekker, samtidig som den statiske virkeligheten rundt ham smuldrer bort. Det er mye å si om denne boken, men det får du ikke her. Jeg vil heller gjøre oppmerksom på at jeg likte denne romanen ganske godt. Den er tidvis ganske kjedelig, men innehar likevel så mange kvaliteter som veier opp for dette, at det endelige inntrykket (altså «endelig» som i «etter at boken er ferdiglest», ikke «etter å ha gjennomanalysert boken) er godt, at dette er en velskrevet bok som sikkert bidrar til økt tankevirksomhet og en sterkere bevissthet om det å eksistere i verden som menneske. Og er det ikke det god litteratur i bunn og grunn handler om?