Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Alekhins forsvar

 


Alekhins forsvar 

Kristian Klausen

Cappelen Damm, 2024


Selv om jeg ikke har noen interesse for brettspill, plukket jeg med meg Kristian Klausens nye roman «Alekhins forsvar» sist jeg var innom mitt lokale bibliotek. Hvorfor ikke? tenkte jeg da jeg så det iøynefallende og stilig designede omslaget, og dessuten oppdaget at boken er så kort at det ikke tar mer enn en dag å komme seg gjennom den. Nå har jeg lest den og er klar for å felle dom. (NB: Hvis romanens tittel ikke sier deg noe, er det noen spoilere i denne anmeldelsen.)


La det først være sagt at dette er et imponerende stykke fortellerkunst og at denne tekstens hovedanliggende defor er å skaffe boken flest mulig lesere. Romanens handling er lagt til Drammen forsommeren 1946, der vi møter den russiske sjakkspilleren Aleksandr Alekhin (som jeg ikke visste var en virkelig person før jeg begynte å skrive denne anmeldelsen (noe som ikke bare avslører min manglende sjakkdannelse, men også i grunnen sier noe om hvor velskrevet romanen er, og samtidig illustrerer hvordan boken kan leses med utbytte på flere nivåer)). Han er på rømmen og klar til å gi opp livet. Den første halvdelen av romanen handler om Alekhins liv som sjakkmester, med særlig vekt på krigsårene, da Alekhin samarbeidet mye med de tyske myndighetene. Han deltok i flere sjakkturneringer i Det tredje riket og ble dermed en viktig faktor i opprettholdelse av den tyske krigsmoralen. De siste årene av krigen tilbrakte han i Spania. I virkelighetens verden ble han funnet død på et hotellrom i Estoril i Portugal i mars 1946. I denne romanen klarte han imidlertid å unnslippe de sovjetiske agentene som kom for å drepe ham, og kom seg til Drammen, der han ved romanens start lever det som ser ut til å bli sine siste, fattigslige dager på jorden. Dette er altså en kontrafaktisk beretning om hva som skjedde om Alekhin ikke hadde dødd i Estoril. I annen halvdel får vi høre livsberetningen til en tysker Alekekhin møter på en kafé. 


Jeg skal ikke avsløre for mye her, men boken sier mye om nazismens mørkeste sider, men også om den menneskelige overlevelsesevne, noe som også er kjernen i spillet begge hovedpersonene elsker, sjakk. De to livshistoriene er en slags mørke speilbilder av hverandre med kjærlighet til sjakk som fellesnevner. Ja, i denne historien representerer sjakk selve livsnerven. Det resulterer i en svært god fortelling som til tross for sin korte lengde inneholder mye, både av handling og tematisk dybde. Klausens språk er utmerket og klarer på flere steder å bevege meg. Det er ikke verst. Og slutten er bunnsolid, selv om jeg helt til siste side undret meg på om forfatteren ville klare å avslutte historien på en tilfredsstillende måte. Boken er herved anbefalt - også til lesere som ikke bryr seg om sjakk.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...