Bokomtale: Alekhins forsvar

 

Alekhins forsvar 

Kristian Klausen

Cappelen Damm, 2024

Selv om jeg ikke har noen interesse for brettspill, plukket jeg med meg Kristian Klausens nye roman «Alekhins forsvar» sist jeg var innom mitt lokale bibliotek. Hvorfor ikke? tenkte jeg da jeg så det iøynefallende og stilig designede omslaget, og dessuten oppdaget at boken er så kort at det ikke tar mer enn en dag å komme seg gjennom den. Nå har jeg lest den og er klar for å felle dom. (NB: Hvis romanens tittel ikke sier deg noe, er det noen spoilere i denne anmeldelsen.)

La det først være sagt at dette er et imponerende stykke fortellerkunst og at denne tekstens hovedanliggende defor er å skaffe boken flest mulig lesere. Romanens handling er lagt til Drammen forsommeren 1946, der vi møter den russiske sjakkspilleren Aleksandr Alekhin (som jeg ikke visste var en virkelig person før jeg begynte å skrive denne anmeldelsen (noe som ikke bare avslører min manglende sjakkdannelse, men også i grunnen sier noe om hvor velskrevet romanen er, og samtidig illustrerer hvordan boken kan leses med utbytte på flere nivåer)). Han er på rømmen og klar til å gi opp livet. Den første halvdelen av romanen handler om Alekhins liv som sjakkmester, med særlig vekt på krigsårene, da Alekhin samarbeidet mye med de tyske myndighetene. Han deltok i flere sjakkturneringer i Det tredje riket og ble dermed en viktig faktor i opprettholdelse av den tyske krigsmoralen. De siste årene av krigen tilbrakte han i Spania. I virkelighetens verden ble han funnet død på et hotellrom i Estoril i Portugal i mars 1946. I denne romanen klarte han imidlertid å unnslippe de sovjetiske agentene som kom for å drepe ham, og kom seg til Drammen, der han ved romanens start lever det som ser ut til å bli sine siste, fattigslige dager på jorden. Dette er altså en kontrafaktisk beretning om hva som skjedde om Alekhin ikke hadde dødd i Estoril. I annen halvdel får vi høre livsberetningen til en tysker Alekekhin møter på en kafé. 

Jeg skal ikke avsløre for mye her, men boken sier mye om nazismens mørkeste sider, men også om den menneskelige overlevelsesevne, noe som også er kjernen i spillet begge hovedpersonene elsker, sjakk. De to livshistoriene er en slags mørke speilbilder av hverandre med kjærlighet til sjakk som fellesnevner. Ja, i denne historien representerer sjakk selve livsnerven. Det resulterer i en svært god fortelling som til tross for sin korte lengde inneholder mye, både av handling og tematisk dybde. Klausens språk er utmerket og klarer på flere steder å bevege meg. Det er ikke verst. Og slutten er bunnsolid, selv om jeg helt til siste side undret meg på om forfatteren ville klare å avslutte historien på en tilfredsstillende måte. Boken er herved anbefalt - også til lesere som ikke bryr seg om sjakk.