Vi har mottatt et leserbrev fra noen muntre trønderkvinner. Vi gjengir brevet i uredigert form.
Kjære Würmstuggu
Vi er en syklubb ute på Otterøya med snakketøyet i orden og et bredt interessefelt, både når det gjelder intime, lokale og internasjonale forhold. Forleden dag ble vi sittende og diskutere postmodernismens rolle i nyere norsk litteratur. Vi skal hilse og si at det var delte meninger og høy temperatur! Vi er også svært opptatt av det forestående presidentvalget i De forente stater. Vil den sleipe fettoteren Trump klare å slå ut visepresident Harris på målstreken, eller blir det fire nye år med Det demokratiske partiet i førersetet? Og hvordan er forholdet mellom språk og virkelighet? Derfor stiller vi dere tre spørsmål:
1) Har postmodernismen utspilt sin rolle i den norske skjønnlitteraturen?
2) Hvem vinner presidentvalget i De forente stater?
3) Hva virkeligheten egentlig er, kan være vanskelig å sette fingeren på. Enkelte vil hevde at det eksisterendes eksistens er avhengig av at den oppfattes av et rasjonelt sinn, og at ettersom rasjonaliteten forutsetter språk, eller i det minste et system av symboler som representerer det som kan erfares gjennom sansene, kan man si at virkeligheten skapes av språket. Vårt spørsmål er følgende: Kan man forandre virkeligheten ved å endre språket, for eksempel ved å gi ord nytt meningsinnhold, skape nye ord som erstatning for ord de herskende elitene ikke liker, eller fjerne ord som ikke stemmer overens med den virkeligheten vi vil ha?
På forhånd takk for svar.
Med vennlig hilsen
Syklubben «De muntre kvinner»
Otterøya
Redaktøren svarer:
1. Artig at dere spør, for vi har akkurat lest Ola Innsets roman «Moss». Dette er en postmoderne kriminalroman om bedriver fornøyelig genrelek samtidig som den forsøker å si noe om avindustrialiseringen, velferdsstaten og den stadig mer globale økonomien som har distansert oss fra produksjonsprosessen og gjort den mer abstrakt for oss som lever under den mest fremskredne kapitalismen, noe som foregår langt borte fra vårt samfunn av kontorarbeidere og trygdemottagere. Hva gjør det med oss når forbindelsen mellom vareproduksjon og velferdsstat blir brutt og ideen om personlig ansvar overtar for sosialdemokratiets kollektive idealer? Og hva er det som skjer med eldreomsorgen i Norge? Men først og fremst er dette en bok med tre distinkte deler som alle står i eklatant kontrast til hverandre. Den første delen er tradisjonell krim, del to er en pasjonert forsvarstale for sosialdemokratiet, og del tre er heseblesende action med biljakt, kloroform, stump vold og en arrogant tilståelsestale fra en flamboyant skurk som er sikker på å komme seg unna. Blir mordet oppklart? Får helten has på skurken? Se, det vil jeg selvfølgelig ikke avsløre. Moss er en by jeg besøker fra tid til annen, men mitt forhold til østfoldbyen er både overfladisk og ambivalent. Det er fint der, men det virkee som det er kjedelig å oppholde seg der over lengre tid. Denne romanen har ikke endret på dette inntrykket, men jeg vil si jeg vet en god del om byens og dens nære historie nå enn før jeg plukket opp boken på mitt lokale bibliotek. Jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger i løpet av lesningen. Samtidig er boken både tankevekkende og ganske godt skrevet. Les den selv. Boken utkom på Flamme Forlag i år. Vel vedt å få med seg om man liker gode romaner. Så svaret på deres spørsmål blir at postmodernismen slett ikke utspilt sin rolle i norsk litteratur.
2) Vi kan selvfølgelig ikke beskue i fremtiden i egentlig forstand, den har jo ikke utspilt seg ennå, men når vi ser inn i vår metaforiske krystallkule - som altså ikke er annet enn de signalene vi oppfatter fra den aldri hvilende strømmen av informasjon fra redigerte og uredigerte medier, og tolker ved hjelp av egen erfaring og intuisjon - ser vi for oss valgresultat som er mindre jevnt enn det de store medieaktørene forutser. Hvem vinner? spør dere. Vi tror det blir Donald Trump. It’s the economy, stupid.
3. Vi tror språket er best egnet til å beskrive verden.
Kommentarer
Legg inn en kommentar