Gå til hovedinnhold

Fra Würmstuggus postkasse: Trønderkvinner og mossekråker

 


Vi har mottatt et leserbrev fra noen muntre trønderkvinner. Vi gjengir brevet i uredigert form.


Kjære Würmstuggu


Vi er en syklubb ute på Otterøya med snakketøyet i orden og et bredt interessefelt, både når det gjelder intime, lokale og internasjonale forhold. Forleden dag ble vi sittende og diskutere postmodernismens rolle i nyere norsk litteratur. Vi skal hilse og si at det var delte meninger og høy temperatur! Vi er også svært opptatt av det forestående presidentvalget i De forente stater. Vil den sleipe fettoteren Trump klare å slå ut visepresident Harris på målstreken, eller blir det fire nye år med Det demokratiske partiet i førersetet? Og hvordan er forholdet mellom språk og virkelighet? Derfor stiller vi dere tre spørsmål: 


1) Har postmodernismen utspilt sin rolle i den norske skjønnlitteraturen? 


2) Hvem vinner presidentvalget i De forente stater?


3) Hva virkeligheten egentlig er, kan være vanskelig å sette fingeren på. Enkelte vil hevde at det eksisterendes eksistens er avhengig av at den oppfattes av et rasjonelt sinn, og at ettersom rasjonaliteten forutsetter språk, eller i det minste et system av symboler som representerer det som kan erfares gjennom sansene, kan man si at virkeligheten skapes av språket. Vårt spørsmål er følgende: Kan man forandre virkeligheten ved å endre språket, for eksempel ved å gi ord nytt meningsinnhold, skape nye ord som erstatning for ord de herskende elitene ikke liker, eller fjerne ord som ikke stemmer overens med den virkeligheten vi vil ha?


På forhånd takk for svar.


Med vennlig hilsen

Syklubben «De muntre kvinner»

Otterøya


Redaktøren svarer:

1. Artig at dere spør, for vi har akkurat lest Ola Innsets roman «Moss». Dette er en postmoderne kriminalroman om bedriver fornøyelig genrelek samtidig som den forsøker å si noe om avindustrialiseringen, velferdsstaten og den stadig mer globale økonomien som har distansert oss fra produksjonsprosessen og gjort den mer abstrakt for oss som lever under den mest fremskredne kapitalismen, noe som foregår langt borte fra vårt samfunn av kontorarbeidere og trygdemottagere. Hva gjør det med oss når forbindelsen mellom vareproduksjon og velferdsstat blir brutt og ideen om personlig ansvar overtar for sosialdemokratiets kollektive idealer? Og hva er det som skjer med eldreomsorgen i Norge? Men først og fremst er dette en bok med tre distinkte deler som alle står i eklatant kontrast til hverandre. Den første delen er tradisjonell krim, del to er en pasjonert forsvarstale for sosialdemokratiet, og del tre er heseblesende action med biljakt, kloroform, stump vold og en arrogant tilståelsestale fra en flamboyant skurk som er sikker på å komme seg unna. Blir mordet oppklart? Får helten has på skurken? Se, det vil jeg selvfølgelig ikke avsløre. Moss er en by jeg besøker fra tid til annen, men mitt forhold til østfoldbyen er både overfladisk og ambivalent. Det er fint der, men det virkee som det er kjedelig å oppholde seg der over lengre tid. Denne romanen har ikke endret på dette inntrykket, men jeg vil si jeg vet en god del om byens og dens nære historie nå enn før jeg plukket opp boken på mitt lokale bibliotek. Jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger i løpet av lesningen. Samtidig er boken både tankevekkende og ganske godt skrevet. Les den selv. Boken utkom på Flamme Forlag i år. Vel vedt å få med seg om man liker gode romaner. Så svaret på deres spørsmål blir at postmodernismen slett ikke utspilt sin rolle i norsk litteratur.


2) Vi kan selvfølgelig ikke beskue i fremtiden i egentlig forstand, den har jo ikke utspilt seg ennå, men når vi ser inn i vår metaforiske krystallkule -  som altså ikke er annet enn de signalene vi oppfatter fra den aldri hvilende strømmen av informasjon fra redigerte og uredigerte medier, og tolker ved hjelp av egen erfaring og intuisjon - ser vi for oss valgresultat som er mindre jevnt enn det de store medieaktørene forutser. Hvem vinner? spør dere. Vi tror det blir Donald Trump. It’s the economy, stupid.


3. Vi tror språket er best egnet til å beskrive verden.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H