Den tomme røyndomen

 

og derfor satte jeg av denne fredagskvelden tidlig i november til å lese Jon Fosses siste bok, Einkvan, hans første drama etter at han rykket opp i det litterære hierarkiet fra «verdskjent dramatikar» til «nobelprisvinnar». Stykket er ganske typisk for Fosse. Han holder seg strengt innenfor sin faste mal. Vi møter mennesker det ikke er noe spesielt ved. I dette tilfellet to «yngre menn» som møtes mens de er ute og spaserer. De er gamle kjente og så like «som råd er» utseendemessig. Og de er begge kunstmalere. Mens de to står og snakker kommer mødrene deres og ferdrene deres, begge par så like «som råd er» og forsøker å få kontakt med avkommet sitt. Det er fånyttes, for de «yngre mennene» synes ikke å ense foreldrene som legger ut om hvor lenge det er siden de har sett sønnen og hvor mye de har savnet ham. Først tenkte jeg at foreldrene skulle være en slags usynlige spøkelser som ikke er klar over at de er døde, og at det er derfor de ikke får noen respons, men mot slutten blir det klart at mennene aktivt unngår foreldrene sine. De vil helst være alene med kunsten sin, som i dere øyne er den eneste virkelige virkeligheten. Fosse utforsker her temaer knyttet til mennesket som sosialt vesen. Kan mennesket klare seg uten sosiale bånd som familie og romantisk liv skaper mellom mennesker? Er usynlige, ensomme mennesker mindre «virkelige» på et vis enn de som har tallrike sosiale relasjoner? Under dialogen om sistnevnte tema, forstår vi at mennene lager sin kunst for å unngå den «tomme einsemda» og «den tomme røyndomen». Kunsten er i seg selv en alternativ, mer virkelig virkelighet og holder den andre, dystrere virkeligheten på avstand. Ja, dette er en historie om kunsten og ensomheten, en ganske interessant sådan. Som nevnt er Fosse veldig tro mot sin egen oppskrift, og det er ingenting som får dette skuespillet til å skille seg ut fra brorparten av skuespillene hans. De sjablongaktige rollefigurene har ikke dybde, men skal vel heller fungere som en slags speil for leserne og teaterpublikum. Ideene er jo viktigere enn handlingen i denne typen dramatikk, og da er det naturlig å nedpriorotere arbeidet med å skape distinkte, flerdimensjonale rollefigurer. Og det fungerer ganske bra. Einkvan er et middels godt Fosse-drama i en bibliografi der der ikke ser stort sprang mellom kvalitative topp- og bunnpunkter. Les det gjerne hvis du liker Jon Fosse, men ærlig talt, det finnes mye litteratur som er mye bedre. Etter å ha lest boken slo det meg at jeg burde skrive en bokomtale, og denne skal jeg påbegynne så snart jeg får 

Einkvan

Jon Fosse

Samlaget, 2024