Den tomme røyndomen

og derfor satte jeg av denne fredagskvelden tidlig i november til å lese Jon Fosses siste bok, Einkvan, hans første drama etter at han rykket opp i det litterære hierarkiet fra «verdskjent dramatikar» til «nobelprisvinnar». Stykket er ganske typisk for Fosse. Han holder seg strengt innenfor sin faste mal. Vi møter mennesker det ikke er noe spesielt ved. I dette tilfellet to «yngre menn» som møtes mens de er ute og spaserer. De er gamle kjente og så like «som råd er» utseendemessig. Og de er begge kunstmalere. Mens de to står og snakker kommer mødrene deres og ferdrene deres, begge par så like «som råd er» og forsøker å få kontakt med avkommet sitt. Det er fånyttes, for de «yngre mennene» synes ikke å ense foreldrene som legger ut om hvor lenge det er siden de har sett sønnen og hvor mye de har savnet ham. Først tenkte jeg at foreldrene skulle være en slags usynlige spøkelser som ikke er klar over at de er døde, og at det er derfor de ikke får noen respons, men mot slutten blir det klart at mennene aktivt unngår foreldrene sine. De helst vil være alene med kunsten sin, som i dere øyne er den eneste virkelige virkeligheten. Fosse utforsker her temaer knyttet til mennesket som sosialt vesen. Kan mennesket klare seg uten sosiale bånd som familie og romantisk liv skaper mellom mennesker? Er usynlige, ensomme mennesker mindre «virkelige» på et vis enn de som har tallrike sosiale relasjoner? Under dialogen om sistnevnte tema, forstår vi at mennene lager sin kunst for å unngå den «tomme einsemda» og «den tomme røyndomen». Kunsten er i seg selv en alternativ, mer virkelig virkelighet og holder den andre, dystrere virkeligheten på avstand. Ja, dette er en historie om kunsten og ensomheten, en ganske interessant sådan. Som nevnt er Fosse veldig tro mot sin egen oppskrift, og det er ingenting som får dette skuespillet til å skille seg ut fra brorparten av skuespillene hans. De sjablongaktige rollefigurene har ikke dybde, men skal vel heller fungere som en slags speil for leserne og teaterpublikum. Ideene er jo viktigere enn handlingen i denne typen dramatikk, og da er det naturlig å nedpriorotere arbeidet med å skape distinkte, flerdimensjonale rollefigurer. Og det fungerer ganske bra. Einkvan er et middels godt Fosse-drama i en bibliografi der der ikke ser stort sprang mellom kvalitative topp- og bunnpunkter. Les det gjerne hvis du liker Jon Fosse, men ærlig talt, det finnes mye litteratur som er mye bedre. Etter å ha lest boken slo det meg at jeg burde skrive en bokomtale, og denne skal jeg påbegynne så snart jeg får

Einkvan

Jon Fosse

Samlaget, 2024

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Les mer

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen