Würmstuggu

  Karl Seglem Djup redsle. Djup ro Samlaget, 2022 Djup redsle. Djup ro er den femte diktsamlinga til Karl Seglem. Boka er designa av Magnus Osnes og har eit par illustrasjonar av Inger Lise Belsvik, ei på omslaget og på innsida. Dei 50 korte tekstane handlar om klimakrise, plast i havet, forbrukarsamfunnet, naudsynet av å vere merksam på omgjevnadane og slikt. Skikkeleg tidsriktig, altså. Seglem nyttar ikkje skilleteikn, og heller ikkje versalar. Dette er jo poesi, må vete. Målforma er nynorsk - med i-endingar! Sprekt. Rettleiande pris er 329 kronar. For den prisen får ein kjøpt 16,5 kg lauk - på Meny.

  Enki Bilal Udødelighetens pris Semic, 1986 Vi skriver mars 2023. I den fascistisk styrte bystaten Paris snakker alle om et pyramideformet romfartøy hvis gåtefulle mannskap er i forhandlinger med diktator Jean-Ferdinand Choublanc om levering av en astronomisk mengde drivstoff. Samtidig faller en gammel romkapsel ned over byen som mer enn noen annen vesteuropeisk by forbindes med revolusjonære omveltninger. I romkapselen befinner den nedfryste militærnekteren Alcide Nikopol seg. Snart innleder han et ufrivillig samarbeid med den egyptiske guden Horus, som er kommet på kant med sine guddommelige frender og har sine egne lumske planer. Enki Bilals tegneserie «Udødelighetens pris» (fr. La Foire aux immortels ) er første del av den såkalte Nikopol-trilogien. Serien ble utgitt på fransk i 1980 - da var 2023 fortsatt fjern fremtid - men det var ikke før mot slutten av 80-tallet jeg fikk fatt på albumet i norsk oversettelse. For meg ble Bilal en av favorittene gjennom tenårene, særlig albumen

  The Jacketeers «Afterski i queill»  2023 Den amerikanske Troldmanden Durek Verrett har oplevet meget siden han knyttet Kærlighedsbånd med vor flotte Prinsesse, den evigunge Märtha Louise. Ikke alle Oplevelserne har været af det gode, desværre, for han har set mer end nok af de Fordomme Nordmænd beskuer Udlændinge med, og særlig de der kommer fra fjerne Kontinenter og tilhører fremmedartede Racer.  Vor mørke Historie, med Slavehandel, Erobringskrige og Colonialisme, har gennom Aarhundredene gjort oss til et koldt og hadefuldt Folk. Forleden kunde vi se hvorledes det norske Racehadet uden Blygsel kan stilles til offentlig skue af Dagspressen uden at vække besynderlig Opsikt. Jeg sikter selvfølgelig til Kulturavisen Dagbladets Omtale af den nye Pop-Singelen til Heksedoktor Durek og hans Sanggruppe «The Jacketeers». Sangen, der heder «Afterski i queill», blev premieret med blot ett Poeng (af seks mulige) af Dagbladets Pop-Kritiker Sigrid Hvidsten forleden Dag. Videre karakteriserede hun

  Janne-Camilla Lyster Dobbel natur Tiden, 2022 Omslaget er hvitt, med forfatterens navn til høyre, litt under midten, i sorte bokstaver. Tittelen, «Dobbel natur», i røde bokstaver rett under. Nederst til høyre, i mindre bokstaver, opplyses det om genre (dikt) og forlag (Tiden). En svært enkel tegning, nærmest en krusedull, tilsynelatende utført med blå kulepenn, pryder venstre halvdel av omslaget. Tegningen ser ut til å ha noe med tittelen å gjøre, for den kan minne vagt om to figurer, kanskje to mennesker? Om man bretter omslaget ut, slik at man kan se både forsiden, ryggen om baksiden, ser man at kulepenntegningen strekker seg over hele omslaget. Den delen av tegningen som vises på baksiden er enda mer krusedullpreget. På ryggen står også forfatterens navn samt bokens tittel, i henholdsvis sort og rødt også der. Boken inneholder 64 korte, tildels svært korte, tekster, ofte bare på en til to linjer, som mest av alt ligner skisser til dikt. Løsrevne bilder, situasjoner, idéer som tidv

  Vi har mottatt en stor mengde post med spørsmål om dette og hint. Derfor har vi nå funnet tiden moden for nok en spørsmålsrunde. Ettersom redaksjonssekretær Myhre er vanskelig å oppdrive for tiden - gudene vet hva han driver med - tilfaller ansvaret for å besvare spørsmålene redaktør Dalberg.  Det ryktes at det er Würmstuggu-redaksjonen som står bak figuren «Selma Moren», som forrige uke hadde denne artikkelen i VG. Medfører dette riktighet? Dere har jo drevet med slikt tidligere. Nei, det ryktet kan vi avkrefte. Etter hva vi erfarer, er denne figuren skapt av en av Akersgatas spaltister, men av yrkesetiske grunner kan vi ikke avsløre hvem. Når fikk De sist nakensjokk?  Da jeg stod i dusjen i dag morges. Jeg var aldeles uten klær! Vi leser rett som det er at «nettet koker» i Dagbladets redaksjonslokaler. Er dette noe Würmstuggu-redaksjonen også opplever? Nei, det har vi heldigvis vært forskånet for. Benytter De dem av rusmidler? Enkelte kvelder drikker jeg en kornbasert rusdrikk so

  Tex Willer nr. 703 «Mefistos triumf» av Mauro Boselli og Fabio Civitelli Egmont, 2023 Denne omtalen i er ikke helt spoilerfri, men sant å si inneholder den ingen informasjon som bør overraske erfarne Tex Willer -lesere. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. «Mefistos triumf!» Endelig klarer Tex Willers erkenemesis å nedkjempe sine fiender og sende dem til dødsriket. Verden ligger nå åpen for Steve Dickart og hans demoniske horder. En æra er over. Tex Willer er død. Neida. Tittelen på denne historien sier selvfølgelig like lite om innholdet som en gjennomsnittlig Dagbladet-overskrift. Tex og gjengen ordner selvfølgelig opp, men ikke grundigere enn at Mefisto lett kan dukke opp igjen når Bonelli-redaksjonen finner det for godt. Personlig håper jeg det blir en stund til, for jeg synes ikke denne overdrevent lange historien var mye å skryte av. Jeg synes Tex Willer -serien fungere

  Vi har mottatt et brev fra en ung debattjournalist fra hovedstadspressen . Innlegget gir uttrykk for innsenderens meninger. Vi publiserer det i sin helhet. Hei, jeg er fascist I flere år har jeg blitt kalt fascist. Det er et vanskelig ord, men de som bruker det, mener som regel at man ser problemer som ikke eksisterer. De siste årene har det blitt et skjellsord, og det kommer ofte sammen med andre gloser. I mitt tilfelle får jeg ofte høre at jeg er en sjåvinistisk bølle, illiberal, antidemokratisk, en del av en voldelig mobb, og at jeg er burde miste jobben min. Det at jeg nevner det her, vil noen mene er enda et eksempel på hvor autoritær og ufølsom jeg er. Men jeg har aldri deltatt i en debatt og sagt at man skal arrestere, kriminalisere eller sensurere noen. Så dette er hva jeg (antar) at de har lagt til grunn: Jeg anerkjenner at det finnes kommunisme, dekadanse, fedrelandshat og landsforræderi, også i landet vårt, og jeg synes vi som regel burde lytte til hverandre når noen føler

  Frøken West (Gerd Grieg) og Rosmer (August Oddvar) konverserer. Rosmersholm av Henrik Ibsen Gyldendal, 1886 No har eg lese «Rosmersholm» , Henrik Ibsens drama frå 1886 om den fråfalne presten Johannes Rosmer, som lèt seg forføre av den nordnorske fristerinna Rebekka West til å oppgje det ansvaret og dei forpliktingane det medfører å tilhøyre den edlaste slekta i bygda, og omfamne dei nye progressive og fritenkerske ideane som byrja vinne innpass blant radikale, ryggjelause hedonistar i Noreg mot slutten av det 19. århundret.  I fyrste akt set Ibsen opp ei interessant politisk konflikt mellom dei konservative og dei progressive kreftene i lokalsamfunnet, og denne dannar ramma for handlinga i dei fyrste tre aktane, med Rosmer og frøken West som talerøyr for oppløysingsideane og rektor Kroll som talsmann for den tradisjonsbundne fornuften, men etterkvart vert kjensler og seksualitet meir framtredande element i intrigen, og i siste akt fell det heile saman ei nattsvart suppe av nattsvart

  Tex Willer Gigantbok 3 «Old South» av Pasquale Ruju og Giampiero Casertano Egmont, 2023 Det vanlige Tex Willer-heftet er som kjent inne i en kvalitetsmessig bølgedal for tiden, med denne tilsynelatende endeløse Mefisto-sagaen. (Ja, siste episode er ute nå, men jeg har ikke lest den ennå.) Da er det godt vi har gigantbøkene, som nå er ute med sin tredje utgivelse. De to første bøkene var utmerkede, så hvordan er det med den tredje? Det skal jeg prøve å gi deg et svar på her. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Det kan forekomme spoilere, så les videre på eget ansvar. Jeg begynner ganske enkelt med å si at denne boken klarer å utrette adskillig mer på 220 sider enn det Mefisto-sagaen har fått til på de over 700 sidene jeg hittil har lest av den. «Old South» er nemlig en solid westernhistorie som opererer innen det forholdsvis realistiske miljøet Tex vanligvis ferdes i. Manuset

  Du har kanskje hørt om Ville Eyolf  som valgte rockens viltre vei? Da vet du sikkert at han kjøpte seg gitar og begynte å runke soli på gutterommet, for deretter å bli forført av Rockejomfruen som tok ham med ut på galleien og dermed forårsaket at han druknet i sitt eget spy. Her skal vi imidlertid konsentrere oss om Henrik Ibsens originalversjon av denne historien, som forelå som skuespill i 1894, to år etter mesterverket «Byggmester Solness», og to år før «John Gabriel Borkman». «Lille Eyolf» i urocket utgave er etter undertegnedes oppfatning noe av en parentes i Ibsens forfatterskap, men selvfølgelig ikke dårligere enn at stykket fortjener å leses i vår samtid, uansett hvor støtende det måtte oppleves med vår moralsk overlegne, postkoloniale samtids årvåkne øyne.  Dramaet handler om Alfred Allmers og hans hustru Rita, som opplever å få sin sønn revet bort fra seg, og dermed må revurdere sitt samliv og sin plass som moralske subjekter i et menneskelig samfunn der moralske absolutte

  Før vi kommer ordentlig igang med denne sidste «Runde» af vår «Live-Blogging» fra «Når vi døde vågner», tillater vi os at besvare et Spørgsmaal optil flere har fremsat. «Hvi haver I satt af hele tre indlæg til dette Stykket?» Svaret er ganske enkelt: Af pekuniære Grunne. Denne «Blogs» fremste Formaal er Profitt. Vi ønsker at tjæne mest mulig Penge. Ved at tvære ud en saadan Sak som denne i hele tre Indlæg, forsøker vi at maksimere Indtjeningen uden at legge ind ekstra Arbeid i Form af Læsning.  «Pax vobiscum!» - fred være med eder - slig lyder den sidste Replik i denne «dramatske Epilog» i Henrik Ibsens Forfatterskab. Det er den mystiske, sortklædte Diakonissen der siger dette idet Rubek og Irene begraves af et Sneras på Slutten af tredje og sidste Agt. Hvem hun er, hvad hun symboliserer, er mig fremdeles en Gaade, for nogen Personlighed haver Ibsen ikke udstyrt hende med, og så vidt jeg kan erindre er dette hendes eneste Replik. Hun virker mer som et Spøgelse, en Abstraksjon, kanhæn

  Vi fortsetter liveblogginga vår fra det siste skuespillet til Henrik Ibsen, «Når vi døde vågner». I andre akt har handlinga flytta seg fra badehotellet ved sjøen til et høyfjellshotell (eller «sanatorium» som det het med datidas sjargong). Ibsen starter med å gi oss ei utsøkt detaljert sceneanvisning. Bare se her: Så får vi ei lang samtale mellom Rubek og fru Maja. Det kommer klart fram at de lever i et kjærlighetsløst ekteskap der avstanden mellom de to bare har blitt større og større med åra. Når samtalen kommer inn på Majas nye venn Ulfhejm og Rubeks gamle modell og venninne Irene, blir det virkelig klart at dette forholdet er dødsdømt og vel aldri har vært et autentisk kjærlighetsforhold. De er inne på tanken om å gå fra hverandre eller inngå et «åpent forhold». Det er tydelig at de ikke får tilfredstilt behova sine fra hverandre. Dette virker gjensidig, men jeg får inntrykk av at det er er den eldre og mer erfarne Rubek som må bære hovedansvaret for at de har inngått et forhold

  Würmstuggus Ibsen-prosjekt ruller videre! Denne gangen tar jeg i bruk livebloggingsformatet jeg tidligere har benyttet på bøker som « Is-slottet », « Trilogien » og « Rio Grande ». Og hva står på menyen idag? Jo, Henrik Ibsens siste drama, «Når vi døde vågner».  Dette stykket, som har undertittelen «En dramatisk epilog i tre akter», ble utgitt i 1899, og det er nettopp 1899-utgaven jeg leser. Den kan leses på Nasjonalbibliotekets hjemmesider . Fordelen med å lese førsteutgaven er selvfølgelig at man får stykket mer eller mindre slik Ibsen forfattet det. Sproget i senere norske utgaver er jo gjerne modernisert i tråd med sprogmyndighetenes stadig mer elleville rettskrivningsreformer. Ettersom dramaet har tre akter, antar jeg at det blir tre innlegg. Det må være i alle fall 15 år siden sist jeg leste stykket, så det er ikke mye jeg husker av det, bortsett fra at det handler om en billedhugger.  Lets go! Det første som slår meg når jeg åpner denne boken, er oppsettet av teksten. Det er

  Neida, vi driver ikke med sånt i Würmstuggu-redaksjonen. Og hadde det vært tilfelle, har det uansett ingenting med denne saken å gjøre. Vi bedriver bare litt klikkhoreri. 23. februar ble det født et barn i Venezia som fikk navnet Pietro Barbo og som i 1464, 47 år gammel, besteg pavestolen under navnet Paul II. Hans pontifikat varte til 1471, da døden satte en stopper for hans jordiske tilværelse. Paul II var en av disse renessansepavene man stundom hører litt av hvert om. Litt av hvert var det også i Pauls tid som Kristi stedfortreder uten at vi skal gå nærmere inn på det her. Paul var skeptisk til humanismen, men han tillot den nye trykkpresseteknologien i Kirkestaten, noe som naturlig nok førte til at bøker, brosjyrer og andre trykksaker fikk stor spredning der i løpet av hans regjeringstid. Tenk om Paul hadde blitt tildelt er annet kjønn ved fødselen. Etter datidens standarder kunne han hverken blitt prest, biskop eller pave, men måtte antageligvis nøyd seg med å bli en velstående

  Synes De det er brysomt å bruke tid på å lese tekster på det store internettet? Foretrekker De å bruke de umiddelbart forestående minutter av din tilmålte tid her på her på jorden til egenpleie, sosialisering eller ganske enkelt «Netflix and chill»? Da bør du slutte å lese her, for her kommer en tekst om to narrativer som har sitt opphav i det århundret vi kaller det nittende. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. På 1880-tallet var demokratiet på fremmarsj i Norge. venstrekreftene hadde vind i seilene, stadig flere tok til orde for allmenn stemmerett, og Stortinget styrket sin posisjon vis à vis regjeringen. Nå skulle folkets representanter få den sentrale rollen i politikkens teater. På denne tiden var Henrik Ibsen godt inne i sin samtidsdrama-fase. Han levde i selvpplagt eksil i Italia og Tyskland, langt borte fra det trangsynte Norge mens han forfattet skuespill om samtid