En kort innføring til Jugoslavia-konflikten
Svein Mønnesland
Cappelen Damm, 2021
Kombinasjonen krig og nasjonalisme er i vinden igjen. Siden den kalde krigens start har Europas liberale demokratier lagt ned mye innsats for å unngå krig, blant annet gjennom mellomstatlige og overnasjonale institusjoner som har til hensikt å bremse aggressiv nasjonalisme, noe som ofte he vist seg å lede til væpnede konfrontasjoner. Men over hele det politiske spekteret ser vi nå en påfallende entusiasme for krig som løsning på mellomstatlige konflikter. Og til og med venstresiden, som inntil nylig har stått for en antinasjonalistisk retorikk og en post-nasjonal tilnærming til kultur og politikk (i Norge og Europa i hvert fall), har begynt å omfavne nasjonalismens mobiliserende kraft og dens tendens til å redusere væpnede konflikter til spørsmål om godt og ondt.
Nasjonalisme kan som kjent både samle og splitte. Skape og ødelegge. Det er vi godt kjent med i del av verden fra før. Og et land som fikk kjenne på dens ødeleggende kraft i vår nære historie var Jugoslavia. Jeg har nettopp lest en bok som omhandler krigene i Jugoslavia og Jugoslavias etterfølgerstater på 1990-tallet. En kort innføring til Jugoslavia-konflikten er skrevet av Svein Mønnesland og omhandler krigene som red Vest-Balkan som en mare gjennom 1990-tallet. Dette er en ganske kortfattet bok, bare 180 sider, som forsøker å forklare årsaker, hendelsesforløp, og konsekvenser av en rekke overlappende konflikter mellom et stort antall stridende parter som alle insisterer på å være offer og ikke klarer å enes om grenser i et utpreget multikulturelt samfunn. Her dannes og og oppløses allianser over en lav sko, og massakrer utføres først av den ene, så av den andre part. Dette er nasjonlismens mørke ansikt.
Mønnesland skriver i hovedsak kronologisk, men ettersom disse konfliktene tildels ble utkjempet parallelt og også gled over i hverandre, går han litt frem og tilbake i tid. Etter en kort gjennomgang av Jugoslavias historie siden middelalderen, får vi høre om de gryende serbiske, kroatiske, bosnjakiske og albanske separatistbevegelsene som vokste frem på 1980-tallet mens Jugoslavia opplevde betydelige økonomiske problemer og politisk rot etter Titos død. På begynnelsen av nittitallet begynner Jugoslavias republikker å kreve uavhengighet, men hvor skal grensene gå i dette utpreget multikulturelle samfunnet? For den kroatiske republikken er full av serbere, og den bosniske er full av serbere, kroater og bosnjaker, dessuten har Serbia en betydelig albansk minoritet. Resultatet blir krig. Krig mellom republikker og ssntralmakt, krig mellom republikker og krig innad i republikker som splittes opp i mindre delrepublikker. I tillegg til «regulære» hærstyrker (i seg selv en vanskelig definerbar størrelse i en føderasjon i oppløsning) finner vi paramilitære grupper, kriminelle bander, fremmedkrigere og internasjonale organisasjoner som FN, Nato og EF/EU.
Mønnesland bruker ikke så mye plass på den kortvarige krigen i det relativt etnisk homogene Slovenia. Krigen i Kroatia får imidlertid fyldig dekning, både kampene i Slavonia, Krajina og Dalmatiakysten. Også den politiske utviklingen i landet i tiårsperioden under Franjo Tuđman blir viet plass. Den krigen som får mest plass i boken, er krigen i Bosnia, naturlig nok, for det var her de verste massakrene og de største folkeforflytningene fant sted. Det var også her det var størst moralsk asymmetri mellom de stridende parter, selv om det må nevnes at grove krigsforbrytelser ble begått av både kroater, bosnjaker og serbere. Er det noe de fleste husker fra Jugoslavia-konflikten, er vel det den langvarige beleiringen av Sarajevo og massakren i Srebrenica. I innledningen skriver Mønnesland at hans fremstilling tar utgangspunkt i et universelt moralsk perspektiv, og at han ikke har problemer med å utpeke skyldige aktører. Han går med andre ord ikke av veien for å gi Milosevic mye av skylden for ugjeringene som ble begått av de bosniske serberne. Milosevic spiller selvfølgelig også en sentral rolle i den mer kortvarige krigen i Kosovo på slutten av nittitallet, og her tok det ikke så lang tid før det internasjonale samfunnet reagerte militært.
I og med at konflikten er så uoversiktelig og krigene så overlappende, er det tidvis litt vanskelig å henge med, men Mønnesland gjør en god jobb med å gjøre det hele så ryddig som mulig. Han stopper også opp fra tid til annen for å presentere tidslinjer, oversikter over aktører osv. Boken inneholder også mange fine kart som er en god støtte når man lese. Dessuten er det en god del farvefotografier.
Mønnesland avslutter boken med et kapittel om konsekvensene av krigene og rettsoppgjøret. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken til lesere som, i likhet med meg, kjenner konflikten i grove trekk fra nyhetsdekningen, men mangler detaljer og dessuten trenger en oppfriskning om hvem, hva, hvor og når. Boken egner seg sikkert også, som tittelen antyder, som en innføring, selv om det fort kan bli litt tørt og detaljert, slik det ofte blir med militærhistorie.
Selv om boken handler om anliggender som ligger noen tiår tilbake i tid, er den en påminnelse om at selv siviliserte mennesker med en moderne oppfatning av menneskerettigheter og nasjonale og etniske fellesskap, lett kan gli tilbake til stammesamfunnets nullsumspill med demonisering av fienden og ønske om utslettelse av de som står i veien for ens egne mål. Jeg er neppe den eneste som er sjokkert over hvor brått presumptivt moderate (ja, til og med politisk korrekte) mennesker som ikke har hatt for vane å uttrykke støtte for Israels etniske rensning av de palestinske områdene i offentligheten, begynte å applaudere Israels brutale krig i Gaza etter Hamas’ terrorhandlinger 7. oktober. (Det lille jeg har sett av støtte til Hamas her til lands har vært fra innvandrere som på ingen måte virker moderate eller liberale.)
Det er også besnærende hvor fort et samlet pressekorps klarte å overbevise folk i det liberale Vest-Europa om viktigheten av å gjøre Ukrainas mannlige befolkning til kanonføde i en håpløs krig og samtidig risikere eskalering av konflikten til kjernefysisk nivå. Men som i det tidligere Jugoslavia på nittitallet blir man vel også her nødt til å inngå ufordelaktige kompromisser med tid og stunder. Enn så lenge er det bare å slå fast at propaganda funker. Men det visste vi jo egentlig allerede. Jugoslavene på nittitallet var ikke halvorientalske barbarer adskilt fra det moderne Europa og forblindet av middelaldermyter og århundregammelt hat. De var oss selv på en dårlig dag.
Fotografier: Erland Dalberg
Les om Dalbergs opplevelser på FN-oppdrag i Kroatia i 1992 her.
Kommentarer
Legg inn en kommentar