Würmstuggu

  Andropov (til venstre) i lystig lag med Erich Honecker og Leonid Brezhnev. Som de fleste vet, er det Jurij Andropovs fødselsdag idag. Han ble født 15 juni 1914 (skjønt på hans fødelsattest stod det formodentlig 2. juni, for russerne benyttet ennå den julianske kalender da han ble født) og ville altså vært hele 112 år og dermed sannsynligvis Russlands eldste mann om han hadde vært i live idag.  Her er noen utrolige fakta om Andropovs begivenhetsrike liv: - Lite vites sikkert om Andropovs tidlige liv, ikke engang fødselsåret. - Andropov gikk som tenåring inn i Komsomol, ungdomsorganisasjonen til Sovjetunionens kommunistparti. Mot slutten av 1930-årene begynte han å stige i gradene i det politiske etablissementet. - Andropov ble utnevnt til ambassadør til Ungarn i 1954. Han spilte en viktig rolle i de dramatiske hendelsene i 1956 og normaliseringen i tiden etter. Mange sier at var det ikke vært for  Andropovs innsats, hadde ikke den ungarske sosialismen overlevd. ...

  Da jeg stod opp idag og inspiserte kalenderen jeg har hengende på kjøkkenet, slo det meg at sannelig, just på denne dag, for henholdsvis 66 og 61 år siden, altså 4. januar 1960 og 4. januar 1965, mistet verden to av det 20. århundrets mest inflytelsesrike forfattere - Albert Camus og T.S. Eliot.  Begge to ble født og vokste opp på fremmede kontinenter, henholdsvis Afrika og Nord-Amerika, men flyttet i voksen alder til Europa, for Eliots del like før utbruddet av første verdenskrig, og i Camus’ tilfelle rett før annen verdenskrig; begge to syslet med filosofi ved siden av forfattergjerningen; begge to ble tildelt den ettertraktede Nobelprisen i litteratur; og - viktigst av alt - begge to er blitt anmeldt på Würmstuggu.  Sommeren 2021 anmeldte vi nemlig Camus’ roman Fallet , og våren 2024 publiserte vi en artikkelserie vi ga den klikkvennlige tittelen «Naken med Camus» , der vi tok for oss hver  av novellene i Eksil og kongerike . Av Eliot har vi bare anmeldt...

  Er De klar for å kle Dem naken med Albert Camus igjen? Dette blir tredje og siste gang, for «Jonas eller Kunstneren i arbeid» og «Steinen som vokser» er de to siste novellene i Eksil og kongerike , som ble utgitt på fransk i 1957. Begge novellene er skrevet i tredjeperson med svært ulik fortellerstemme, begge har en mannlig hovedperson, og ingen av dem utspiller seg i Algerie. Har De ikke lest de to første delene av denne artikkelserien, kan De lese dem her og her .  Vi begynner med «Jonas». Hovedpersonen, som altså heter Jonas, er en kunstmaler som oppnår stor anerkjennelse etter at han oppdager sitt kunstnertalent i voksen alder. Camus skildrer et liv der talent og en blid skjebne setter kunstneren i stand til å dyrke sin lidenskap med full oppmerksomhet og uten bekymringer. I hans øyne er ikke suksessen hans egen fortjeneste, men noe han heller takker sin lykkestjerne for. Heldige omstendigheter, og herunder bør en idealhustru og en lojal venn medregnes, legger alt til r...

  Det er på tide å tilbringe litt mer nakentid med Albert Camus. Vi fortsetter vår gjennomlesning av novellesamlingen Eksil og kongerike, opprinnelig utgitt i 1957,  og ser med entusiasme frem til å dele våre tanker med leserne våre. Vi skal se på to noveller som begge handler om lojalitet, plikt og autoritet. Her er Camus tilbake til den hverdagsrealismen som preget den første fortellingen i samlingen. Eksperimentell prosa og ikke-lineær historiefortelling ser vi lite til her. Fikk du ikke med vår omtale av bokens to første noveller, kan du trykke her . Den første novellen heter «De stumme». Dette er den første novellen (og for alt jeg vet, den eneste) i boken der handlingen ikke er lagt til Algerie. Her er vi nemlig i en ikke navngitt kystby i Frankrike der en gruppe bøkkere vender tilbake til arbeidsplassen etter en mislykket streik. Her prøver Camus seg på den velkjente intellektuelle øvelsen «arbeiderlitteratur», altså ikke litteratur som leses av arbeiderklassen eller sk...

  Afrikanske forfattere omtales relativt sjeldent på Würmstuggu. Den eneste jeg kan komme på i farten, er Albert Camus, hvis roman Fallet ble anmeldt på denne nettsiden for noen år siden. For tiden leser jeg Camus’ novellesamling Eksil og kongerike , som utkom på fransk i 1957 under tittelen «L’exile et la royaume. Boken består av seks noveller, og ettersom dette tallet er delelig med tre, og fordi jeg jeg føler for å skrive med novellene friskt i minnet (og dessuten ønsker å maksimere reklameinntektene ved å produsere mest mulig stoff med minst mulig innsats) har jeg bestemt meg for å bruke «live»-formatet her, altså at jeg anmelder boken mens jeg leser den. Derfor vil jeg kun omtale de to første novellene i akkurat denne teksten. Deretter vil det komme to artikler til som hver tar for seg to noveller. Mange kvinner var nakne med Camus. Derfor har jeg valgt å skrive denne teksten aldeles uten klær. Jeg vil nemlig også være naken med Camus. Boken starter ned et forord av oversette...

  Herunder følger noen korte omtaler av lesestoff jeg har konsumert i det siste. Jeg skal ikke påstå at det er allmenngyldige innsikter jeg kommer med her, men så er det også vanskelig å si noe allmengyldig om fiksjon, akkurat som det er vanskelig å si noe som helst om virkeligheten. Jeg kan imidlertid meddele de inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha lest disse bøkene, som jo, i likhet med alt jeg leser, setter sitt preg på sjelslivet mitt, i alle fall så lenge jeg husker noe av dem, og noen ganger lenger enn det. Fallet er en roman av Albert Camus som utkom i 1956, et drøyt tiår etter 1900-tallets store sivilisasjonssammenbrudd. Og det er på mange måter sivilisasjon, eller snarere sivilisasjonens forutsetninger, Camus skriver om. Hovedpersonen i denne besynderlige romanen er en forhenværende suksessfull og beundret parisisk jurist som har endt opp i et selvpålagt eksil i Amsterdam, der han ikke lenger har sitt virke som advokat for de svake og undertrykte. Nei, nå praktise...