Naken med Camus for siste gang

 

Er De klar for å kle Dem naken med Albert Camus igjen? Dette blir tredje og siste gang, for «Jonas eller Kunstneren i arbeid» og «Steinen som vokser» er de to siste novellene i Eksil og kongerike, som ble utgitt på fransk i 1957. Begge novellene er skrevet i tredjeperson med svært ulik fortellerstemme, begge har en mannlig hovedperson, og ingen av dem utspiller seg i Algerie. Har De ikke lest de to første delene av denne artikkelserien, kan De lese dem her og her. 

Vi begynner med «Jonas». Hovedpersonen, som altså heter Jonas, er en kunstmaler som oppnår stor anerkjennelse etter at han oppdager sitt kunstnertalent i voksen alder. Camus skildrer et liv der talent og en blid skjebne setter kunstneren i stand til å dyrke sin lidenskap med full oppmerksomhet og uten bekymringer. I hans øyne er ikke suksessen hans egen fortjeneste, men noe han heller takker sin lykkestjerne for. Heldige omstendigheter, og herunder bør en idealhustru og en lojal venn medregnes, legger alt til rette for et motstandsløst liv som kan vies til kunsten, som i sin tur gjør Jonas til en stjerne i kunstetablissementet. Fortellerstemmen holder god avstand til sin hovedperson og skildrer ham som en tilforlatelig sjel med et lyst syn på livet - og dessverre liten dybde som litterær karakter. De første 35 sidene er preget av totalt fravær av konflikt, både indre og ytre, og i alle fall jeg begynte kjenne på en viss kjedsomhet i lesningen. Det er først i siste tredjedel av novellen det begynner å gå nedover med kunstnerkarrieren, og det begynner å sige et mørke inn i Jonas’s sinn. Han maler mindre og begynner å fylle sitt liv med kvinner og drikk. Hvordan skal dette ende? Det skal ikke jeg avsløre her, men jeg kan avsløre at den gåtefulle avslutningen ikke gjorde meg nevneverdig imponert. Camus forsøker vel å si noe om gleden ved å skape kunst. 

I bokens siste novelle, «Steinen som vokser», er handlingen lagt til Brasil. En fransk ingeniør er på oppdrag i Iguape, en fattig by i skogkanten som plages av hyppige oversvømmelser, der han skal sette opp en demning. Der omgås han både byens ledersjikt og fattigfolk, og store deler av handlingen kretser rundt en religiøs feiring av det synkretiske slaget. Også her møter vi en distansert forteller. Vi får ikke vite mye om hovedpersonen, hverken om hans sjelsliv, eller bakgrunn. Ingeniør d’Arrast er imøtekommende med alle han møter og viser både medmenneskelighet og høflig nysgjerrighet i sitt møte med en kultur som er ganske fjern fra hans egen, men utover det er han er ikke mer enn et blankt lerret som representerer Frankrike, Europa og moderniteten i det postkoloniale sydamerika der sosiale forhold og konvensjoner har endret seg lite siden 1800-tallet. Jeg likte godt den stemningsfulle innledningen. Her møter vi ingeniøren og sjåføren hans på vei til Iguape. Det er særlig skildringene av naturen og menneskene som gjør denne delen lesverdig, selv om det tar noen sider før leseren skjønner hva som foregår. Ellers er det kanskje verdt å nevne at selv om novellen har et kanskje omfattende persongalleri, er kvinner nesten fraværende. En liten advarsel rettet mot tilhengere av språklig revisjonisme i kampen mot «systemisk rasisme» til slutt: Ordet «neger» benyttes mange ganger i teksten som en helt nøytral betegnelse på personer med avstamming fra Afrika sør Sahara. Idag skal jo dette ordet helst bare brukes som skjellsord, skal man følge moderne, progressiv kulturfortolkning. Da kan man jo legge til at novellen ble skrevet på 1950-tallet og oversettelsen ble utført for over ti år siden. En annen tid, som de sier. Likte jeg så novellen? Sånn måtelig.

Da har vi kommet gjennom alle seks novellene i Eksil og kongerike. Skulle jeg gitt en karakter, måtte det blitt omtrent midt på treet. Kanskje litt over. Det forekommer meg at jeg bør lese Pesten en dag, for den har jeg aldri lest. Kanskje jeg blir ordentlig Camus-fan da. Ikke vet jeg. Det er på tide å få på seg klærne igjen, for nå har vi vært nakne med Camus for siste gang.

Eksil og kongerike

Albert Camus

Oversatt av Synneve Sundby

Bokvennen, 2013