Er det hull, er det håp

 

Her om dagen leste jeg to norskspråklige skjønnlitterære bøker som ble utgitt med fem års mellomrom, og som til tross for store forskjeller med hensyn til genre, litterær kvalitet og modenhet, innehar visse likheter som omfatter ikke bare abstrakt omslagsdesign og sjelelig abnormitet, men også jeg-formen og det faktum at begge forfatterne skriver tekster som henter elementer fra både prosa og poesi - på godt og vondt. 

Kristian Bergquists nye diktsamling Varmere, nærere, åpnere, breiere er ikke mye å skryte av. Diktene handler om det tidsriktige temaet psykisk helse, nærmere bestemt depresjon. Det er synd å si det, men med tanke på at Bergquist klarte å lire av seg en diktdamling om unge AUFeres opplevelser på Utøya 22. juli 2011 uten å ha vært i nærheten av Tyrifjorden den dagen, er jeg usikker på om følelsene han beskriver i denne boken, er hans egne, eller om det er noe han har lest seg til. Ikke det at Bergquists beskrivelser av det deprimerte sinn med all dets håpløshet, ensomhet, søvntrang, søvnløshet og selvmordstanker, ikke virker troverdige, men dette er selvmedlidende, monoman instagram-poesi uten nevneverdige litterære kvaliteter. Kanskje terapeutisk å skrive, men banalt og lite interessant å lese, i hvert fall for lesere som setter pris på god poesi. (Men nå er det jo heller ikke for dem vår tids lyrikere skriver.)

Vidar Sundstøls kortroman Hullet han krøp ut av er noe ganske annet, både i form og innhold. Boken ble utgitt i 2019 og markerer starten på den litterære raptusen som har resultert i fem gode bøker fra Sundstøls penn over de siste fem årene. Disse fem romanene har tildels overlappende tematikk og aldeles glitrende språk, men viser også en forfatter med et bredt interessefelt og et ønske for å formidle spennende ideer på originale måter. Ja, for bøkene krever litt av leseren, men ikke mer enn at de bør være overkommelige for en normal leser som i alle fall ikke bare leser krim. Også i Hullet han krøp ut av handler det om tiden, eller snarere oppfatningen av den. Her benytter Sundstøl en ikke-lineær fortellerform der de kapitlene hele tiden hopper frem og tilbake i tid. Den fragmentariske oppstillingen av fortellingens elementer er forvirrende i starten, men etter hvert oppfatter man mønstre og får i alle fall en anelse om historiens retning. Ja, for det er mye gåtefullt i disse korte kaptitlene om mannen på balkongen i Aleksandria, ekteparet hos terapeuten, gutten i svømmebassenget, eksforfatteren på legekontoret og den snikende fornemmelsen av å overtas av en annen. For å sammenligne litt mer med ovennevnte diktsamling benytter Sundstøl et konsentrert, billedrikt språk som i sin mangetydighet tidvis kan minne om prosadikt, mens Bergquist basker rundt i den prosanære samtidspoesien (uten skilletegn og versaler, Gud forby!) som har dominert det norske lyrikkfeltet de siste tiårene. Både Sundstøls hovedperson og Bergquists dikter-jeg har sjelelige utfordringer, men det er et hav av forskjell på utførelsen. Kun Sundstøl leverer litteratur i egentlig forstand. Likevel synes jeg ikke Hullet han krøp ut av når opp til Jeg sank, En hellig lund og Dag fra natt. Til det blir handlingen litt for vag og strukturen litt for fragmentert. Men for all del, hvis du liker velskreven, oppfinnsom prosa som har noe på hjertet, anbefaler jeg gjerne boken. Historien er ganske spesiell, men den virker autentisk innenfor sine rammer. Som jo er litteratur. Og litteraturen er åpen for det meste. Som det heter: «Er det hull, er det håp», og det er ingen grunn til å miste håpet av Hullet han krøp ut av. Den leverer varene. Kanskje jeg bør prøve meg på kriminalromanene til Sundstøl neste gang?

Varmere, nærere, åpnere, breiere

Kristian Bergquist

Oktober, 2024

Hullet han krøp ut av

Vidar Sundstøl

Tiden, 2019