Et århundre med ekstremisme

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018

Øystein Sørensen og Nikolai Brandal

Dreyer, 2019

Jeg har nylig lest boken Det norske demokratiet og dets fiender av Øystein Sørensen, min tidligere professor på Blindern, og Nikolai Brandal. Boken, som ble utgitt i 2019, er velskrevet, med en klar akademisk stil, og er relativt oversiktlig. Redaktør Dalberg har tidligere anmeldt boken for Würmstuggu.

Dette er først og fremst en historiebok, som er rimelig ettersom Sørensen er historiker. Den går gjennom forskjellige bevegelser som har vært antagonistiske til den politiske hovedstrømmen i Norge. Kapitlene er arrangert tematisk og kronologisk, og hvert tar for seg en bevegelse i en periode den var aktuell. Den tar for seg 1800-tallet innledningsvis, men fokuset er på forrige århundre, og starten av det nåværende. Bevegelsene som dekkes, er kommunister, fascister, radikale innvandringsmotstandere, anti-jihadister og islamister, med flere kapitler for mange av dem ettersom de har forskjellige varianter i forskjellige perioder.

Det er en del interessante perspektiver her. Om det er en klar rød tråd, er det forholdet alle disse bevegelsene har til norsk historie, og særlig grunnloven av 1814. Selv om alle bevegelsene som dekkes, kan sees på som deler av større trender i samtiden, er Sørensen og Brandal først og fremst opptatt av det som gjør de norske variantene av disse bevegelsene unike. Han mener dette er noe av forklaringen på at ting ikke utviklet seg i like ekstrem retning som i en del andre land, både til høyre og til venstre. Hovedtesen er at den norske tradisjonen for kompromiss og praktisk løsningsorientering også temmet de forskjellige radikale bevegelsene i større eller mindre grad, og slik bidro til at det norske samfunnet stod støtt gjennom det meste.

De aller fleste av disse bevegelsene så og ser på seg selv som en naturlig fortsettelse av den norske tradisjonen. Dette gjelder kanskje i særlig grad for bevegelsene som var høyreorienterte, med sin sterke parokalisme. Dette var særlig tydelig på 20-tallet, da norsk radikal høyreside samlet seg rundt Fridtjof Nansen, mens den radikale venstresiden var ganske Moskva-tro. Venstresiden var på sin side mer sentimentalt knyttet til den demokratiske tradisjonen som 1814-grunnlover sprang ut av, og så på seg selv som en naturlig fortsettelse på disse idéene, slik kommunister som regel har gjort.

Å knytte seg til denne arven, satte i praksis enkelte rammer rundt hvor langt man kunne trekke de interne konfliktene i det norske samfunn. Det ble, ifølge Sørensen og Brandal, en grad av moderasjon involvert, selv om man ikke ønsket det. De som brøt tilstrekkelig med dette, ble isolert og politisk uskadeliggjort (selv om voldspotensielalet ikke forsvant av den grunn). Det mest åpenbare unntaket var Nasjonal Samling under andre verdenskrig, men dette skjedde under militær okkupasjon av en fremmed makt, og må derfor telle som ekstraordinære omstendigheter.

Ja, de NS-folkene som ble dømt avpolitiske hensyn, ble dømt for landsforræderi, og ikke for revolusjonært arbeid mot det eksisterende samfunnet. Å forholde seg til revolusjonære som landssvikere er et tilbakevendene mønster i den norske ordensmaktens hpndtering av politisk ekstremisme, og når NKP og AKP (m-l) ble overvåket på 70- og 80-tallet var det begrunnet i potensielle femte-kolonne virksomhet, og ikke i deres revolusjonære aspirasjoner.

Alt i alt virker Sørensen og Brandal ganske fornøyd med de norske sikkerhetsmyndighetenes historiske reaksjoner på ekstreme bevegelser. De har ikke vært for hardhendte, annet enn unntaksvis, og har om noe kanskje vært litt ettergivne, skjønt det at lite dramatisk skjedde med disse bevegelsene (med unntak av ovennevnte nazi-okkupasjon, og angrepet til Anders Behring Breivik) tyder på at å være rimelig og mild kanskje var det rette valget. For alle gamle AKP-eres klager, sikkerhetspolitiet var ikke noe mer interessert i de enn rimelig er med selverklærte revolusjonære, som høyt og tydelig snakker om «væpna revolusjon». Hva gjelder Breivik, var hans «ensom ulv»-status en god måte å unngå å havne på politiets radar på. Forfatterne understreker også at de kontrajihadistiske miljøene Breivik henvender seg til (og låner av) i manifestet sitt, stort sett tok absolutt avstand til Breiviks handlinger. Dette er nok noe av grunnen til at Breivik siden har erklært seg nynazist, da disse miljøene stort sett trykket ham til brystet. Breivik har selv hevdet i fengsel at han alltid var nynazist, men forfatterne mener det er grunn til å tvile på dette.

Det siste kapittelet tar for seg islamisme, og reiser et interessant tankekors. Som sagt innledningsvis mener Sørensen at en av de viktigste grunnene til at Norge har forblitt såpass fredelig, er at tanker importert utenfra er blitt tilpasset en norsk kontekst av nordmenn, og at den norske tradisjonen er grunnleggende kompromissvillig, som gjør det vanskelig å opprettholde en sterk utenfor-holdning. Islamisme er nesten utelukkende eksternt importert, og selv om det er etnisk norske konvertitter, er de aller fleste enten innvandrere eller lite integrerte barn av innvandrere. Hvordan denne ideologien kommer til å utvikle seg i fremtiden, gitt disse forutsetningene, er et spørsmål boken selv impliserer.

Alt i alt er dette en veldig lesverdig bok, og jeg hadde stor glede av den. Det var mye her jeg var kjent med, hvertfall oversiktsmessig, men også en del nytt. Den er absolutt en bok man bør lese om man er interessert i hvordan norsk samfunn og stat har fungert i samspill med de radikale og ekstreme i det 20. århundre. Det sentrale poenget i boken har åpenbart noe for seg, skjønt det er alltid et åpent spørsmål hvor stor grad man er preget av utlandet, eller i hvor stor grad man eksisterer på egen grunn. Jeg tenker kanskje at selv om boken sier mye om fortiden, er det usikkert at den også kan være en god veileder til fremtiden. Vi lever jo i en mer sammenvevd verden enn noensinne før, som både islamismens inntog, og kontrajihadismens tendens mot å kommunisere på engelsk, illustrerer.