Tex på tigerjakt

 

Tex Willer nr. 718

«Over havet» 

av Mauro Boselli og Andrea Venturi

Egmont, 2024

Jakten på den malaysiske fyrsten og antikolonialistiske nasjonalisten Sumankan alias Svarte tiger fortsetter i Tex Willer nr. 718. Mauro Boselli har skrevet manuskriptet, og Andrea Venturi står for tegningene. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

De som leste forrige Tex Willer-anmeldelse, vil trolig erindre at jeg ikke var særlig begeistret for første episode av denne historien. Jeg kunne ikke engang garantere at jeg kom til å plukke opp neste nummer. Men jeg la til at jeg flere ganger har opplevd at historier som begynner dårlig, tar seg opp. Nå har jeg lest andre episode. Har så denne historien tatt seg opp? Før jeg besvarer det spørsmålet, vil jeg imidlertid berømme det flotte omslaget til Claudio Villa. Han tar seg friheter med hensyn til historien (for slagsmålet finner egentlig sted inne i baren «La Perla Negra», ikke utenfor) men den actionfylte omslagsillustrasjonen er smakfullt komponert og har fine farver.

Så til svaret på spørsmålet jeg stilte ovenfor: Ja, denne historien tar seg grundig opp i andre episode. Dette handler først og fremst om at den inneholder mye av den ingrediensen jeg etterlyste i første episode - action. Her er det nemlig action nærmest fra begynnelse til slutt. Det skytes med revolvere, geværer og kanoner i Louisianas sumper, i New Orleans’ gater og på sjøen. Ellers er det både løping, slåssing, knivkasting og bruk av dynamitt. Man kan selvfølgelig innvende at magien voodoprest Omoro bruker mot Tex og gjengen, kan oppleves som et fremmedelement i Tex Willers univers, der uoverenskomster vanligvis løses ved hjelp av skytevåpen og knyttnever, men jeg synes nå likevel Boselli klarer å flette disse elemenetene inn i det ellers temmelig realistiske miljøet på en fin måte. Man må bare ha i mente at Tex Willer først og fremst er en eventyrserie, og at disse esoteriske og okkulte gruppene danner en fin kontrast mot den hyperlogiske og pragmatiske Tex Willer. På et vis kan Tex’ kamp mot skyggekreftene i samfunnet tolkes som en allegori som sier noe om de intellektuelle og ideologiske kampene som utkjempes i vår virkelige verden. 

I den siste tredjedelen av episoden fører jakten på Svarte tiger våre venner gjennom Mexicogolfen og Karibien til Panama, der det venter nye mysterier og nevekamper. Blant annet kommer Tex og Carson i håndgemeng med en bareier som nekter dem servering. Han deler Sumankans hat mot alle hvite. Det er nærliggende å se på dette som en subtil kommentar til den moderne «antirasistiske» rasismen vi kjenner fra dagens venstreradikale retorikk om avkolonisering av Vestens institusjoner, der problemer knyttet til ulikhet og undertrykkelse forklares med moderne «kritisk» raseteori. 

Når det gjelder Venturis tegninger, har jeg ikke så mye mer å si enn i forrige anmeldelse. De er helt greie, men uspektakulære. Actioncenene er godt koreografert, og de varierte miljøene er godt skildret, dog uten at man blir direkte imponert over streken. Men for all del, de er gode nok, og vel så det. 

I «Over havet» trykker Boselli og Venturi på alle de rette knappene. Dette er vellaget underholdning med de fleste ingrediensene vi forventer fra Tex Willer. Westernpuristene vil kanskje bli skuffet, men jeg er godt fornøyd. Med tanke på den traurige oppstarten er dette helt klart en solid forbedring. Jeg kommer til å plukke opp neste nummer.