Gå til hovedinnhold

Svart tiger vs. gul skjorte

 


Tex Willer nr. 717

«Gjensyn med Svarte Tiger»

av Mauro Boselli og Andrea Venturi

Egmont, 2024


Howdy! Her er en anmeldelse av det siste nummeret av Tex Willer. Disse omtalene opptrer ikke lenger med samme regularitet som tidligere her på Würmstuggu, men i og med at jeg fortsatt leser heftet synes jeg det er høvelig å dele mine tanker om serien med leserne fra tid til annen. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 


Mange norske Tex-lesere husker fortsatt med gru, eller i det minste skuffelse, den tilsynelatende endeløse Mefisto-sagaen fra 2022/2023. De vil neppe sette pris på historien som innledes med «Gjensyn med Svarte Tiger» i Tex Willer nr. 717. De som derimot satte pris på den syv episoder lange jakten på Mefisto og Yama vil trolig like denne historien, som også har en anselig lengde - fire episoder. Også her er det Mauro Boselli som har skrevet manuskriptet, og det er Andrea Venturi som står for tegnigene. 


Historien inneholder mange av de samme elementene som Bosellis forrige maratonføljetong: sort magi og onde trollmenn, hyppige referanser til gamle historier og en innviklet historie med et omfattende rollegalleri. Dessverre renner historien som sirup; det er mye prat og lite action. Og kanskje verst av alt: Det blir nesten ikke avfyrt skudd - kun ett i åpningssekvensen og noen flere flere på de to siste sidene. Handlingen, som utspiller seg over flere måneder, begynner i San Fransisco-området og forflytter seg deretter til Louisianas sumper. Et lite mellomspill i Navahoenes reservat i Arizona blir det også plass til. Hovedskurken er den malaysiske nasjonalistlederen Sumankan, «Den svarte tiger», men i akkurat denne episoden spiller en ond voodooprest og hans medhjelpere en mer fremtredende rolle. 


Venturis tegninger er helt greie, men ikke noe mer enn det. De er litt pregløse og mangler både originalitet og finish. Han skildrer imidlertid sumpmiljøet på en god måte. Det må være lov å påpeke at det finnes mange tegnere i Tex-staben som imponerer mer. Claudio Villas omslag er som vanlig fint og stemningsfullt, men motivet er villedende, for heftet inneholder ingen slik scene.


Dette er som sagt del 1 av 4, og etter omslaget å dømme går turen til Sørøst-Asia i neste nummer. Det er gode muligheter for at jeg unnlater å kjøpe det, for jeg synes ikke denne historien virker spesielt interessant. Det blir i så fall første gang på fem år at jeg ikke kjøper Tex Willer. Jeg er ingen samler, bare en konsument som har vent meg til den jevnt høye standarden på historiene om den gulkledde rangeren. På den annen side har jeg flere ganger opplevd at historier som begynner dårlig, tar seg opp. Vi får se.


Jeg kan dessverre ikke anbefale dette nummeret av Tex Willer.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib