Svart tiger vs. gul skjorte

 

Tex Willer nr. 717

«Gjensyn med Svarte Tiger»

av Mauro Boselli og Andrea Venturi

Egmont, 2024

Howdy! Her er en anmeldelse av det siste nummeret av Tex Willer. Disse omtalene opptrer ikke lenger med samme regularitet som tidligere her på Würmstuggu, men i og med at jeg fortsatt leser heftet synes jeg det er høvelig å dele mine tanker om serien med leserne fra tid til annen. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 

Mange norske Tex-lesere husker fortsatt med gru, eller i det minste skuffelse, den tilsynelatende endeløse Mefisto-sagaen fra 2022/2023. De vil neppe sette pris på historien som innledes med «Gjensyn med Svarte Tiger» i Tex Willer nr. 717. De som derimot satte pris på den syv episoder lange jakten på Mefisto og Yama vil trolig like denne historien, som også har en anselig lengde - fire episoder. Også her er det Mauro Boselli som har skrevet manuskriptet, og det er Andrea Venturi som står for tegnigene. 

Historien inneholder mange av de samme elementene som Bosellis forrige maratonføljetong: sort magi og onde trollmenn, hyppige referanser til gamle historier og en innviklet historie med et omfattende rollegalleri. Dessverre renner historien som sirup; det er mye prat og lite action. Og kanskje verst av alt: Det blir nesten ikke avfyrt skudd - kun ett i åpningssekvensen og noen flere flere på de to siste sidene. Handlingen, som utspiller seg over flere måneder, begynner i San Fransisco-området og forflytter seg deretter til Louisianas sumper. Et lite mellomspill i Navahoenes reservat i Arizona blir det også plass til. Hovedskurken er den malaysiske nasjonalistlederen Sumankan, «Den svarte tiger», men i akkurat denne episoden spiller en ond voodooprest og hans medhjelpere en mer fremtredende rolle. 

Venturis tegninger er helt greie, men ikke noe mer enn det. De er litt pregløse og mangler både originalitet og finish. Han skildrer imidlertid sumpmiljøet på en god måte. Det må være lov å påpeke at det finnes mange tegnere i Tex-staben som imponerer mer. Claudio Villas omslag er som vanlig fint og stemningsfullt, men motivet er villedende, for heftet inneholder ingen slik scene.

Dette er som sagt del 1 av 4, og etter omslaget å dømme går turen til Sørøst-Asia i neste nummer. Det er gode muligheter for at jeg unnlater å kjøpe det, for jeg synes ikke denne historien virker spesielt interessant. Det blir i så fall første gang på fem år at jeg ikke kjøper Tex Willer. Jeg er ingen samler, bare en konsument som har vent meg til den jevnt høye standarden på historiene om den gulkledde rangeren. På den annen side har jeg flere ganger opplevd at historier som begynner dårlig, tar seg opp. Vi får se.

Jeg kan dessverre ikke anbefale dette nummeret av Tex Willer.