Svart tiger vs. gul skjorte

Tex Willer nr. 717

«Gjensyn med Svarte Tiger»

av Mauro Boselli og Andrea Venturi

Egmont, 2024

Howdy! Her er en anmeldelse av det siste nummeret av Tex Willer. Disse omtalene opptrer ikke lenger med samme regularitet som tidligere her på Würmstuggu, men i og med at jeg fortsatt leser heftet synes jeg det er høvelig å dele mine tanker om serien med leserne fra tid til annen. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

Mange norske Tex-lesere husker fortsatt med gru, eller i det minste skuffelse, den tilsynelatende endeløse Mefisto-sagaen fra 2022/2023. De vil neppe sette pris på historien som innledes med «Gjensyn med Svarte Tiger» i Tex Willer nr. 717. De som derimot satte pris på den syv episoder lange jakten på Mefisto og Yama vil trolig like denne historien, som også har en anselig lengde - fire episoder. Også her er det Mauro Boselli som har skrevet manuskriptet, og det er Andrea Venturi som står for tegnigene.

Historien inneholder mange av de samme elementene som Bosellis forrige maratonføljetong: sort magi og onde trollmenn, hyppige referanser til gamle historier og en innviklet historie med et omfattende rollegalleri. Dessverre renner historien som sirup; det er mye prat og lite action. Og kanskje verst av alt: Det blir nesten ikke avfyrt skudd - kun ett i åpningssekvensen og noen flere flere på de to siste sidene. Handlingen, som utspiller seg over flere måneder, begynner i San Fransisco-området og forflytter seg deretter til Louisianas sumper. Et lite mellomspill i Navahoenes reservat i Arizona blir det også plass til. Hovedskurken er den malaysiske nasjonalistlederen Sumankan, «Den svarte tiger», men i akkurat denne episoden spiller en ond voodooprest og hans medhjelpere en mer fremtredende rolle.

Venturis tegninger er helt greie, men ikke noe mer enn det. De er litt pregløse og mangler både originalitet og finish. Han skildrer imidlertid sumpmiljøet på en god måte. Det må være lov å påpeke at det finnes mange tegnere i Tex-staben som imponerer mer. Claudio Villas omslag er som vanlig fint og stemningsfullt, men motivet er villedende, for heftet inneholder ingen slik scene.

Dette er som sagt del 1 av 4, og etter omslaget å dømme går turen til Sørøst-Asia i neste nummer. Det er gode muligheter for at jeg unnlater å kjøpe det, for jeg synes ikke denne historien virker spesielt interessant. Det blir i så fall første gang på fem år at jeg ikke kjøper Tex Willer. Jeg er ingen samler, bare en konsument som har vent meg til den jevnt høye standarden på historiene om den gulkledde rangeren. På den annen side har jeg flere ganger opplevd at historier som begynner dårlig, tar seg opp. Vi får se.

Jeg kan dessverre ikke anbefale dette nummeret av Tex Willer.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen